«Det kom overraskende på alle, unntatt Solskjær selv»

Du har sett bildet mange ganger.

Bildet av Ole Gunnar Solskjær som går mot United-fansen, knytter neven og hever den høyt i været.

Seier. Tre poeng eller Cupavansement. En fornyet tro. Symbolet på en ny tid.

Men ingen av oss visste egentlig hva vi skulle få. 

Bare at Ole Gunnar Solskjær hadde vendt tilbake til Manchester United for å skrive et nytt kapittel i det som fortoner seg som et eventyr.

«Slipp alt dere har i hendene, José er ferdig»

Jeg var bare fem år gammel og har naturligvis ingen anelse om hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven under innspurten av stafetten i ski-VM i Holmenkollen i 1982.

At Brå kjempet mot russeren Aleksandr Zavjalov, fikk en ny stav av sponsorkongen Terje Bogen og at Dronning Sonja ikke orket å se den nervepirrende innspurten, er ting jeg har sett og lest meg opp på siden.

Men jeg husker særdeles godt hvor jeg satt og hva jeg gjorde da Manchester United slapp nyheten om at José Mourinho hadde fått sparken.

Klokken 10.45, 18. desember 2018, var vi midt i et redaksjonsmøte via skype da nyhetsvarselet kom fra United.

Det er ikke ofte jeg avbryter kollegene mine, men midt i ansvarlig redaktør Dag Langerøds oppsummering av planene våre for de neste ukene, gjorde jeg et unntak.

– United har sparket José Mourinho. Det ble bekreftet nå.

Vi ante at det gikk mot slutten for portugiseren, og hadde forberedt oss godt. Likevel kommer alltid nyheten om at Manchester United sparker en manager overraskende.

«Nei, nei og atter nei»

Togturer til Manchester har det blitt mange av gjennom årenes løp. Nå var det på tide å bestille en ny, og det litt brennkvikt.

Jeg har ofte sagt på spøk at kyrne som beiter på jordene utenfor Stoke-on-Trent drar kjensel på meg når Pimlico-toget til Virgin Trains suser forbi. Men det er neppe langt fra sannheten.

På de mange togturene til Piccadilly går tankene som regel alltid til noe som er United-relatert.

På denne turen handlet det naturligvis om hvem som skulle ta over etter Mourinho. Da ryktene om at det ikke skulle være en intern kandidat, men en utenfra som kjente klubben godt, tenkte jeg umiddelbart på Laurent Blanc.

Franskmannen slo meg som en manager som ville løst oppgaven på stødig vis ut sesongen, før han muligens rykket opp til en sportssjefsstilling etter sesongen.

Men Ed Woodward hadde en finte på lur.

Jeg hadde nemlig ikke vært lenge i Manchester før ryktene om Ole Gunnar Solskjær ble så intense at de var umulig å ignorere.

Det kom overraskende på alle, unntatt Solskjær selv. Det har ofte slått meg hvor godt forberedt Ole Gunnar Solskjær virket på at han en dag skulle få drømmejobben.

Nyheten om at Solskjær skulle bli Uniteds nye manager ble først bekreftet av klubben ved en feiltakelse, men den offisielle bekreftelsen, som vi alle visste ville komme, ble servert klokken 09.15, 19. desember.

Den kvelden stod jeg utenfor Lowry-hotellet og ventet i flere timer på at Solskjær skulle dukke opp.

Sent på kvelden var det akkurat det han gjorde.

Han hadde blitt hentet i en av Uniteds biler, en fasjonabel Mercedes, og ankom sammen med agenten sin, Jim Solbakken. Naturligvis kjørte bilen rett forbi journalistene som ventet og ned i hotellets garasjeanlegg.

P4 hadde sendt en reporter til Manchester som ønsket å ha meg med i en sportsbulletin på morgenkvisten. Jeg sa ja, og da jeg fikk vite at det skulle skje klokken 05.00 lokal tid var det for sent å trekke seg.

Etter intervjuet tikket det inn en melding på mobilen.

«Du sang på riksdekkende radio, ikke verst».

«Det blir første og eneste gang», lovet jeg.

Og har holdt ord.

Hotel Football har ofte vært en perfekt lokalitet når man er på jobb på Old Trafford, enten det er for en matbit, eller som i dette tilfellet, et sted å jobbe.

Samme formiddag samlet Class of 92-spillerne seg på hotellet sitt. De skulle spille en oppvisningskamp på kunstgresset på toppen av hotellet. Til og med David Beckham hadde fløyet over og satt i hotellbaren med en kopp kaffe. I hjørnet inne i restauranten satt Gary og Phil Neville, Paul Scholes og Ryan Giggs.

Jeg så for meg overskriften på united.no, med noen av Solskjærs mest berømte lagkamerater som ønsket nordmannen lykke til.

Selvsagt prøvde jeg å få dem i tale.

Selvsagt takket de høflig nei alle sammen.

Den dagen ble et kjør.

Journalister intervjuet fans, eks-spillere og hverandre.

Engelske journalister som jeg ofte hadde ringt, begynte plutselig å ringe meg i stedet.

Manchester United skal ha ros for at de fant plass til samtlige norske journalister på Solskjærs første pressekonferanse.

Der imponerte Solskjær. Det var smil, positivitet og fokus på muligheter, ikke begrensninger.

Selv de erfarne engelske journalistene som følger United tettest, kommenterte positiviteten som på rekordtid spredte seg i korridorene på Carrington. 

«Hello Goodbye»

Samme kveld som jeg returnerte fra Manchester ankom foreldrene mine fra Bergen. De skulle feire jul med oss, men ble ønsket velkommen med følgende beskjed:

«Jeg må avgårde i morgen tidlig til Cardiff. Solskjærs første kamp».

På toget ble det nye intervjuer. En radiostasjon i London lurte på hvor populær Ole Gunnar Solskjær faktisk er i Norge.

– Han er verdens mest berømte nordmann, svarte jeg.

Og tok neppe munnen for full. 

Det var verdens enkleste sak å komme i snakk med United-fansen på toget til den walisiske hovedstaden der Solskjær skulle prøve å slå gamleklubben han hadde rykket ned fra Premier League med.

Og om Solskjærs rykte i Cardiff muligens er noe frynsete, var det ingen tvil om støtten fra United-fansen.

Tusenvis av United-fans sang om Solskjær. I gatene, på pubene og på stadion.

På togturen til Cardiff ble jeg kjent med Chris. En trofast United-supporter som hadde reist til Wales uten kampbillett. På puben før kampen sørget han for å fortelle alle som orket å høre på at jeg var norsk.

Det var da jeg stod på puben i Cardiff sammen med engelske ølslurpende United-fans at det slo meg. Jeg kunne faktisk vært iført bunad, stått med en hardingfele i den ene hånden og et fenalår i den andre.

Det hadde ikke gjort noen forskjell.

Der og da var jeg den «norskeste» nordmannen som tenkes kan.

Og jeg digget det.

Jeg kunne drukket gratis øl resten av dagen om jeg ville, men jeg var på jobb.

Utenfor stadion møtte jeg Andy Mitten som selv hadde tatt på seg selgerrollen av United We Stand.

– Dette må jo være ekstra gøy for deg og dere, strålte han.

– Det viktigste er at det blir bra for United, smilte jeg.

– Vel, dette er en god start. Hør på dette, gliste Andy mens Solskjær-sangene runget i bakgrunnen.

Bestemor på vent

På banen kunne det knapt gått bedre. United valset over Cardiff og scoret fem mål i en ligakamp for første gang siden Sir Alex Ferguson takket for seg med det surrealistiske resultatet 5-5 mot West Bromwich våren 2013.

En politimann som hadde tatt oppstilling for å filme eventuelle bråkmakere blant United-fansen, begynte i stedet å klukke da han pakket ned kameraet.

Han fant ingen bråkmakere. Bare feststemte United-fans.

Han lente seg over til meg. «Jeg tror dere liker den nye manageren», smilte han.

Han overdrev ikke.

Ben Thornley jobbet på kampen som kommentator for MUTV. Da kvelden var i ferd med å bli til natt, og kameraene behørig pakket ned, ga den tidligere United-spilleren meg skyss tilbake til London.

Mens Bens BMW suste østover på motorveien, pratet vi om United. Om gamledager, om triumfer og nedturer og om spillere som ble helter og syndebukker.

Men mest av alt snakket vi om Solskjærs strålende start.

– 5-1 er strålende. Jeg bare håper det kan fortsette. Både Ole, laget, klubben og fansen trenger det, sa Thornley.

Trolig fortsatte oppturen mye lenger enn det Thornley hadde forestilt seg.

Solskjærs United gikk fra seier til seier. Plutselig var selvtilliten som hadde vært mangelvare under Mourinho tilbake i rikt monn.

Og alle ville være med på festen.

Da United møtte Bournemouth på Old Trafford like før 2018 ble til 2019, hadde jeg sete ved siden av en eldre dame som skulle bli bestemor. Midt i 2. omgang tikket meldingen inn om at riene hadde startet for datteren. Den vordende bestemoren nektet imidlertid å dra.

Hun skulle se ferdig kampen.

Starten ble eksepsjonell før hverdagen innhentet både Solskjær og United på vårparten.

I forkant av Champions League-kampen mot PSG i midten av februar ønsket BBC å ha meg i studio på et ettermiddagsprogram. Lite ante jeg at programmets lyttertall i snitt lå på oppunder én million.

Men det var med på å understreke den smått utrolige tiden.

Den «usynlige» jobben som bærer frukter

Og når vi snakker om utrolige tider, ingen levnet United en sjanse i returen mot PSG etter 0-2 på Old Trafford.

Da jeg besøkte Andreas Pereira sommeren 2019, fortalte han meg om Solskjærs peptalk før returkampen i Paris. Det var et noe reservepreget United som intok Parc des Princes, men Solskjær fokuserte på mulighetene og United utrettet det som siden har blitt kjent som mirakelet i Paris.

Men så kom hverdagen med en helsprekk på tampen av sesongen. Og med de svake resultatene kom også kritikken.

Høsten 2019 var det få som snakket om mirakler lenger.

United slet sportslig, men bak kulissene gjorde Solskjær mye riktig. Han hentet de riktige profilene, og han kvittet seg med spillere som han trodde ville virke forstyrrende på garderoben.

Han var i ferd med å endre kulturen.

Og han gjorde det med ledelsens velsignelse.

Troppen ble yngre, talenter fikk sjansen og selv om Bruno Fernandes skal ha en stor del av æren for at United havnet på 3. plass og nådde Champions League, er fotball et lagspill.

Solskjær hadde gjort store endringer som vil tjene United på sikt, og han gjorde det samtidig som han leverte gode sportslige resultater.

Om du skulle lure på hvor krevende den balansegangen er, kan du kaste et blikk på hvor Arsenal ligger på tabellen, og se hva Mikel Arteta nå sliter med.

Til syvende og sist er ikke Solskjærs nasjonalitet det viktigste. United-manageren kunne således like gjerne vært fra Uganda, El-Salvador eller Alaska.

Det viktigste er jobben han gjør og at både spillere, trenere, og ledelsen står bak den kursen som er staket ut.

De to årene med Solskjær i sjefsstolen har gått fort.

Svært fort.

Samtidig har han rukket å utrette mye, men jeg både tror og håper at vi bare har sett begynnelsen.

David Moyes snakket om håp.

Louis van Gaal om en evinnelig prosess.

Og José Mourinho?

Det endret seg veldig i takt med resultatene.

Nå har United fått en manager som setter klubben foran alt. Han legger listen høyt, men det skal han også gjøre.

«Jeg blir skuffet om ikke spillerne tror på ligagull», sa Solskjær på pressekonferansen før kampen mot Sheffield United.

Og hvorfor skulle de ikke gjøre det? Om United avslutter sesongen like sterkt som i vår, har Solskjærs menn en fair sjanse.

Til slutt er det håpet og troen som driver oss supportere.

Dessverre er det ingen fans som får være på Old Trafford for å markere jubileet til Solskjær når Leeds gjester Drømmenes Teater til helgen.

Men jeg har et håp om at den trofaste fansen igjen er på plass når det nærmer seg sesongslutt, og at de da igjen får se Ole Gunnar Solskjær applaudere dem og knytte neven.

Akkurat slik han gjorde da denne reisen startet for to år siden i Cardiff.