«En gallerieier som oppgraderte alle fasiliteter, men glemte å verne om selve kunstverket»

Da Ed Woodward fortalte familien at han kom til å trekke seg som Uniteds administrative toppsjef, skal kona ha reagert med å sprette champagnen.

Det er nærliggende å tro at mange United-supportere gjorde det samme. 

Drøye to uker før han overlater sjefsstolen til Richard Arnold, er det få som vil mene at Ed Woodwards tid på Old Trafford kan beskrives som noe annet enn et sportslig mageplask.

Den bråkete naboen har skrudd opp volumet

United gikk fra å være en seiersmaskin der man kunne forvente troféer, til en klubb der fansen i stedet har båret på et håp om at klubben skal returnere til toppen.

Woodward har imidlertid kunne klamret seg til et halmstrå gjennom de åtte og et halvt årene han har ledet Manchester United. 

Under Woodward har United vært den største klubben i Storbritannia og blant de største i verden, enten man måler i pund, euro eller amerikanske dollar som Uniteds regnskaper ofte opererer med.

Men snart forlater Woodward kontorene sine, både på Old Trafford og i fasjonable Mayfair i London, vel vitende om at heller ikke det lenger er tilfelle.

En av «avskjedspresangene» han får med seg på veien ut av kontorene er vissheten om at den bråkene naboen i øst, Manchester City, nå har gått forbi United i omsetning.

Det er heller ingen knepen «seier» ala ligainnspurten i 2012 med Sergio Agueros scoring langt inn på overtiden, en scoring som på mange måter bar bud om at et tronskifte var på gang.

Manchester City presenterte tidligere denne uken regnskapet etter en bunnsolid sesong.

Med knappe 570 millioner pund i omsetning hadde den bråkete naboen en økning på ca. 92 millioner pund fra året før. Champions League-finalen bidrar selvsagt betydelig til inntektsveksten, men det som vil smerte Woodward og United er Citys kommersielle vekst fra drøye 246 til 271,5 millioner pund.

Det skjer i det samme regnskapsåret der Uniteds kommersielle inntekter gikk ned fra 279 millioner pund til drøye 232 millioner pund.

Den svir!

Og det får Woodwards sitat «Playing performance doesn’t really have a meaningful impact on what we can do on the commercial side of the business», til å fremstå enda mer meningsløst og feilslått enn da han opprinnelig uttalte det i en tid der United fremdeles kunne sikre gullkantede kommersielle avtaler på bakgrunn av den unike Ferguson-epoken.

Det var et tåpelig utsagn og det innser Woodward nå. Dessverre er det for sent.

Det er også en kjennsgjerning at United ikke har erstattet AON-avtalen for rettighetene til å sponse treningsanlegget på Carrington og spillernes treningsutstyr. En slik avtale ville gitt United minst 20 millioner pund i årlige inntekter.

Glemte det viktigste

Woodwards tid i sjefsstolen i United minner på mange måter om et tenkt scenario der han, som ny galleribestyrer, ble satt til å overta ansvaret for verdens mest kjente kunstverk, maleriet av adelskvinnen Lisa del Giocondo.

Mens folk fra hele verden ønsket å komme til muséet for å bivåne Mona Lisa, så museumsbestyreren sitt snitt til å gjøre selve museet enda mer tiltalende. Han oppgraderte alle fasiliteter som tenkes kunne. 

I iveren etter å lage selve museet og dets fasiliteter så prangende og innbydende som mulig, glemte han det viktigste, nemlig å overlate bevaringen av det over 500 år gamle maleriet til de som virkelig kunne faget.

Feilen ble først oppdaget da selve kunstverket begynte å falme i kantene.

Woodward burde overlatt styringen til dem som kunne sport fra dag én.

Det er en feil som Woodward oppdaget og prøvde å rette opp i, men han var allerede kommet skjevt ut. Det er en feil som den nye sjefen Richard Arnold vil lære av.

Woodward har ofte fått mye ros for innbringende sponsoravtaler, men dette var det i all hovedsak den nye sjefen Richard Arnold som stod bak disse selv om det skjedde på Woodwards vakt.

«Specialist in failure?» Det blir for unyansert!

Sir Alex Ferguson har selv beskrevet øyeblikket da et banner ble rullet ut under en kamp mot Crystal Palace i 1989 som et av sine tyngste øyeblikk som United-manager.

«3 YEARS OF EXCUSES AND IT’S STILL CRAP … TA RA FERGIE», lød den nådeløse dommen. 

Ed Woodward har et rykte på seg for å være ganske tykkhudet, men han må ha tenkt i de samme baner da flyet med det berømte banneret kretset over Burnleys Turf Moor 2. september 2018.

«ED WOODWARD A SPECIALIST IN FAILURE», lød meldingen på banneret. 

Superligakollapsen, kostbare feilkjøp og hyppige managerbytter gir utvilsomt næring til påstanden om at Woodward har vært en mislykket leder.

Men det er en side av bedriften Manchester United som Woodward har håndtert meget stødig.

Gjelden. 

Den kunne blitt en drepende belastning for United, men måten Woodward loste United-skipet på, gjennom et meget lumskt farvann på, er solid økonomisk håndverk.

Han sørget for å bli kvitt de rådyre PIK-lånene i november 2010, omtrent samtidig som Liverpool risikerte å bli satt under administrasjon etter vanstyre av sine tidligere eiere Tom Hicks og George Gillette.

Den delen av klubbdriften han håndterte meget bra, gjelden, vil han neppe få noen kreditt for av United-fansen

Et annet viktig forkortelse du kan merke deg er EBITDA (earnings before interest, taxes, depreciation, and amortization) som på norsk tilsvarer inntjening før renter, skatt, avskrivninger og nedskrivninger, eller kort og godt brutto driftsresultat.

Som en del av forutsetningen i de store låneopptakene til Manchester United, ligger det et krav fra kreditorene om at Uniteds EBITDA skal være på over 65 millioner pund i en tolv måneders periode.

Dette kravet har vært senket til 25 millioner pund på grunn av pandemien, men United har de siste fem årene ikke hatt noen problemer med å innfri dette kravet og har kunnet vise til en EBITDA på 95,050 mill. pund (2021), 132,136 mill pund (2020), 185,789 mill pund (2019),  176,804 mill pund (2018) og 199,848 mill pund (2017).

Med den hånden Woodward fikk utdelt, spilte han kortene smart.

Både på vegne av eierne men også klubben.

For hadde gjelden blitt håndtert like dårlig som spillerkjøpene ble, kunne den enorme gjeldsbyrden tatt hele United med seg i dragsuget og Manchester United som klubb kunne havnet i et uføre det ville vært ekstremt vanskelig å komme ut av.

Liverpool ble reddet i siste liten av en handlekraftig og smart formann Martin Broughton da klubben ble solgt mot de tidligere eierne Tom Hicks og George Gillettes vilje, til NESV og John Henry for 300 mill pund i oktober 2010.

Det er en påminnelse om at ingen klubb er for stor eller mektig til å kunne havne i skikkelig trøbbel om ikke finansene blir styrt på skikkelig vis.

Endringene kom for sent

Ed Woodward hadde et inderlig ønske om at United skulle vinne Premier League eller Champions League på hans vakt.

Det ble med to andreplasser i Premier League.

Og det ble to kvartfinaler i Champions League under henholdvis David Moyes og Ole Gunnar Solskjær, de to managerne som Woodward ønsket å tenke langsiktig med.

Men det var Van Gaal og Mourinho som vant trofeene, men som også skapte den mest turbulente tiden i United.

«I Bayern var det fotballfaglige folk som styrte klubben. Jeg satte pris på det. I United derimot var Ed Woodward leder, en finansmann med null forståelse for fotball», lød den knallharde dommen fra Van Gaal et par år etter United-exiten. 

Han ville vinne de største troféene, men en Europa League-tittel, en FA cup og en ligacup, samt to Community Shield-skjold er svært magert for en klubb som United, særlig når erkerivalene City har forsynt seg grovt av troféer og også  Liverpool har vunnet både Champions League og Premier League på Woodwards vakt.

Troen på egne ferdigheter og selvtilliten var det ingenting å si på, men kanskje hadde United sett helt annerledes ut i dag om Woodward fra første dag hadde overlatt det sportslige til de som kunne faget.

Det kommer den nye sjefen Richard Arnold til å gjøre.

Det vil utvilsomt smerte Ed Woodward at han ikke lyktes med det viktigste i sin tid på Old Trafford, men han er ikke alene om å betale prisen for det.

Millioner av United-fans gjør det samme.