«En klarere beskjed kunne han knapt ha fått»

Den aldrende skotten så på mobiltelefonen som pep pliktskyldig.

En tekstmelding.

I utgangspunktet ikke noe uvanlig fenomen, men det var innholdet i meldingen  han ikke var forberedt på.

En angrende synder

«Jeg vet ikke om du husker meg, men jeg har behov for å ringe deg. Ruud van Nistelrooy».

Sir Alex Ferguson ble forundret. Han hadde tross alt ikke snakket med den tidligeren spissen sin på lenge.

Ikke på flere år faktisk.

De to skiltes nemlig ikke som venner da Van Nistelrooy røk uklar med både Ferguson selv, assistentmanager Carlos Quiroz og ikke minst det unge, men sårbare, stjerneskuddet Cristiano Ronaldo.

Ferguson ante ikke hva som var foranledningen til meldingen, men sendte et kort og konsist svar tilbake.

«OK».

Så ga Fergusons mobiltelefon lyd fra seg igjen, og denne gangen ringte den.

Ferguson og Van Nistelrooy ble sittende å prate. Etter et par høflighetsfraser kom nederlenderen til poenget. Han ville be om unnskyldning for oppførselen sin på tampen av United-karrieren.

Van Nistelrooy ba om unnskyldning for flere ting.

Han beklaget måten han hadde snakket til Ferguson på da skotten ikke benyttet ham i ligagupfinalen mot Wigan i 2006. Fergusons forhold til nederlenderen var allerede anstrengt på dette tidspunktet. Derfor var det Louis Saha som fikk sjansen på topp sammen med Wayne Rooney i finalen mot Wigan på Millennium Stadium i Cardiff.

Målmaskinen Van Nistelrooy vant ikke mange troféer i sin tid som United-spiller til tross for at han scoret på bestilling. Men nå kunne han, som innbytter fra benken, i det minste få sole seg i United-glansen og ta æresrunden sammen med lagkameratene.

United ledet 4-0 da Ferguson gjorde klart for bytte. Kampen var forlengst avgjort.

Nå handlet det kun om de siste ti minuttene, selve sjarmøretappen.

Men Van Nistelrooy slapp aldri til.

I stedet ga Ferguson nyankomne Nemanja Vidic og Patrice Evra en smak på hva det ville si å vinne et trofé med United.

Van Nistelrooy ble rasende.

Han slengte ut noen lite velvalgte ord til Ferguson. Han kunne like gjerne funnet frem en grovkalibret pistol, siktet på foten som hadde besørget så mange viktige United-scoringer, og trukket av.

For det var det Rutgerus Johannes Martinus van Nistelrooy i realiteten hadde gjort. 

Skutt seg selv i foten.

«Han traff oftere enn alle andre»

Han beklaget også for måten han hadde oppført seg mot Cristiano Ronaldo på, en oppførsel som var opptakten til benkingen i ligacupfinalen.

Det snodige var at Van Nistelrooy ikke hadde lært av måten flere av forgjengerne og hans tidligere lagkamerater hadde hadde fått beseglet sin United-skjebne på.

Ingen som legger seg ut med Manchester Uniteds mektige manager kan regne med å gå seirende ut av den duellen.

Ingen.

Det var et av Sir Alex Fergusons første og tydeligste mantra da skotten ankom Old Trafford i november i 1986.

En annen lett aldrende skotte legger gaffelen fra seg og ser opp fra tallerkenen.

Håret hans har blitt betydelig lengre og gråere siden glansdagene som måljeger og midtbanemotor for United. Skjegg har han også fått, et ganske langt ett faktisk, men den klare diksjonen, hans skotske aksent til tross, er ikke å ta feil av.

«Decision-making», sa Brian McClair.

Før han la til: 

«Det var et enkelt spørsmål å svare på».

Han hadde akkurat fått det spørsmålet jeg hadde for vane å stille når jeg intervjuet tidligere United-spillere som hadde akslet United-trøyen under Sir Alex Ferguson.

«Hva er det som gjør Sir Alex Ferguson så unik?»

Flertallet av dem som har fått spørsmålet tenker en stund før de svarer, og ofte påpeker de ulike kvaliteter med skottens lederstil.

Den eneste som ikke trengte mer en et drøyt sekunds betenkningstid, var Brian McClair.

«Fergie var aldri redd for å ta kontroversielle avgjørelser om han mente det var til det beste for Manchester United. Han traff ikke med alle, men han traff oftere enn noen andre», forklarte McClair.

Og få avgjørelser var mer kontroversielle enn måten flere av han stjernespillere forlot Old Trafford på. Spillere som hadde blitt hentet som brikker i skottens byggverk og vokste seg store i takt med titlene de var med på å vinne.

I noen tilfeller for store etter Fergusons smak.

«I det øyeblikket en Manchester United-spiller tror han var større enn manageren, måtte han ut. Du kan ikke ha en enkeltspiller som tar over garderoben», forklarte Ferguson da han lanserte selvbiografien sin for snart ti år siden.

Beskjeden var myntet på David Beckham og moteikonets avskjed med United, men kunne passet på flere av stjernene Ferguson sendte på dør.

Sir Alex Ferguson visste også at når en superstjerne forsvinner ut av portene på Old Trafford, står det alltid en ny spiller klar til å inspireres, motiveres og formes, til å overta plassen.

Da Fergusons lenge betrodde nummer 7 dro til Real Madrid, trengte skotten en ny 7-er.

En spiller med ekstremferdigheter som kunne bekle posisjonen på høyrekanten.

Ferguson fant ham i den portugisiske hovedstaden Lisboa.

Et helt spesielt forhold

Det er 19 år siden Cristiano Ronaldo, ifølge Ferguson, ga John O´Shea migrene i den etter hvert så kjente treningskampen som gjorde at skotten bestemte seg for å hente 18-åringen fra Madeira.

Nå er den samme Ronaldo, i en alder av snart 38 år, også på god vei til å gi samtlige United-fans hodepine.

Og det inkluderer trolig hans beste støttespiller, farsfigur, mentor og manager i en årrekke, Sir Alex Ferguson.

Ferguson var delaktig da United valgte å hente Ronaldo tilbake til United sist sommer, og skotten hadde samtaler med stjernespissen da Ronaldo ville bort i sommer.

Forholdet mellom de to forble sterkt selv etter at Ronaldo ble solgt til Real Madrid. TV-bildene av Ferguson som venter på en småskadet, men triumferende, Ronaldo etter EM-finalen i 2016 viser med all tydelighet den gjensidige respekten de to har for hverandre.

Ferguson står ved trappen, der de triumferende Portugal-spillerne kommer i tur og orden, for å gratulere spillerne.

Så dukker Ronaldo opp, får øye på Ferguson og de to gir hverandre en bamseklem.

Det er lite trolig at Ferguson ville gjort det samme om Frankrike hadde vunnet finalen og Paul Pogba hadde kommet dansende ned de samme trappetrinnene.

Følger i Fergies fotspor, men er sin egen mann

Ferguson visste at han hadde spillere som måtte behandles annerledes enn det store flertallet.

Det gjaldt ikke minst Eric Cantona.

Men det var flere.

Etter først å ha truet Peter Schmeichel med sparken etter den heseblesende 3-3-kampen mot Liverpool på Anfield i 1993/94-sesongen, tok Ferguson heldigvis til fornuften og skværet opp med dansken.

På tampen av United-karrieren fikk en aldrende Peter Schmeichel et mer individuelt tilpasset program, noe som også var tilfelle for Edwin van der Sar.

Spesialbehandlingen var et resultat av et ønske fra Fergusons side om å få det beste ut av spillerne, for igjen å hjelpe laget.

Med Cristiano Ronaldo kom spesialbehandlingen i form av den kjærligheten, tilstedeværelsen og anerkjennelsen han har trengt gjennom hele karrieren.

Men ett sted gikk grensen, og det var en grense ingen kunne overstige.

Ingen enkeltspillere var større enn manageren.

Og i alle fall ikke større enn klubben.

Det kostet i sin tid fansfavorittene Norman Whiteside og Paul McGrath en videre karriere i United. Det kostet også Jaap Stam, verdens dyreste og kanskje beste midtstopper i sin tid, en videre karriere i United.

Og Cristiano Ronaldo kunne med selvsyn se hvor kjapt United-legender kan brenne broene til klubben om de kommer på kant med manageren.

Han så det da Roy Keane ble løst fra kontrakten med klubben og han så det da Ruud van Nistelrooy ble solgt til Real Madrid.

Dette var en av de viktigste grunnene, kanskje den viktigste, til at Ferguson beholdt kontrollen i nesten 26 år som United-manager. Han ble kanskje mildere med årene, men behovet for kontroll var konstant.

Det måtte være slik.

Det var med den filosofien han bygget sine mesterlag og det var med den filosofien han vant rundt 50 troféer som manager. Det er unikt.

Unikt er imidlertid også Cristiano Ronaldos troféskap som teller rundt 30 titler. Legger du til individuelle utmerkelser er det langt flere.

Til og med flyplassen i Funchal, hovedstaden på Madeira der Ronaldo vokste opp, har fått hans navn.

Ingen betviler derfor hva Cristiano Ronaldo har oppnådd, men mange betviler oppførselen hans både under og etter kampen mot Tottenham.

Etter rettere sagt, mange er kraftig provoserte over oppførselen hans.

Ikke minst Erik ten Hag.

Er den utilgivelig eller bare uakseptabel? Hvor mange ganger kan en oppførsel være uakseptabel før den blir utilgivelig?

Etter å ha forlatt Old Trafford før treningskampen mot Rayo Vallecano advarte Ten Hag både Ronaldo og de andre spillerne som dro før kampen var slutt. 

Beskjeden var klar:

Dette skal ikke gjenta seg.

Når det likevel skjedde var Erik ten Hag nødt til å reagere.

Fredagens pressekonferanse levnet derfor ingen tvil:

– Stemmer det at Ronaldo nektet å bli byttet inn mot Tottenham?

– Yes, svarte Ten Hag.

Enkelt og greit.

Ingen ekstra runder rundt grøten.

Klarere kunne det faktisk ikke sies.

– Jeg har ansvaret og må sette en standard. Vi er et lag. Vi har verdier og standarder vi må følge. Når dette skjer for andre gang, må det få konsekvenser, forklarte nederlenderen.

Cristiano Ronaldo har hatt sine støttespillere, men det siste opptrinnet gjør at det trolig blir stadig færre av dem.

Forklaringen fra 37-åringen virket også noe halvhjertet. Ikke inneholdt den verken en konkret beklagelse, ei heller ordet unnskyld.

Den inneholdt imidlertid en meget interessant formulering:

«Å gi etter for presset er ikke en mulighet. Det har det aldri vært. Dette er Manchester United og vi må stå sammen».

Det er er akkurat denne filosofien Erik ten Hag har lagt til grunn når han har valgt å vrake Ronaldo til Chelsea-kampen.

Laget kommer først, ingen er større enn klubben.

Da Sir Alex Ferguson kom inn portene på Old Trafford hadde det gått tilstrekkelig mange år til at ikke Sir Matt Busbys ånd hang som en klam hånd over ham slik tilfellet hadde vært for flere av Fergusons forgjengere.

I stedet brukte Ferguson ofte Busby som en samtalepartner og rådgiver de gangene han fant det hensiktsmessig, ofte etter å ha kjent den umiskjennelige lukten av pipen til Busby den gangen det var tillatt å røyke i korridorene på Old Trafford.

Nå har det gått såpass mange år siden Ferguson selv trakk seg tilbake at Erik ten Hag trygt kan stå på egne bein.

Men hadde nederlenderen valgt å rådføre seg med Ferguson om hvordan skotten ville løst situasjonen med en spiller som satte seg over laget, er det ikke vanskelig å tenke seg til hva konklusjonen hadde blitt, uansett hvor stor spilleren er.

Og hadde det ikke vært for Fergusons nære forhold til Ronaldo, ville skotten neppe vært like forståelsesfull mot Ronaldos oppførsel som det Erik Ten Hag faktisk er.

Men Ronaldo befinner seg nå i det engelskmennene ofte omtaler som «The Last Chance Saloon». Det er han, og kun han som sitter med nøkkelen til hva som skjer nå.

For Erik ten Hag var det viktig å statuere et eksempel, å slå ned på uromomenter når han bygger samholdet i sitt lag og vise, både overfor spillerne sine, klubbledelsen og fansen, at ingen enkeltspiller er større enn klubben.

En klarere beskjed kunne Ronaldo knapt ha fått.

Det er ikke utenkelig, snarere ganske sannsynlig, at en viss skotte vil hviske noen kloke ord i øret på Cristiano Ronaldo neste gang de to treffes.

Om at det er Ronaldo som har opptrådt illojalt, og at Ronaldo i realiteten tar valget for Ten Hag om portugiseren ikke endrer oppførselen umiddelbart.

Og det viktigste; at i valget mellom et enkeltindivid, uansett meritter og tidligere prestasjoner, og laget, så vinner laget.

Akkurat som det gjorde da Ferguson forsvarte Cristiano Ronaldo og sendte Van Nistelrooy på dør for 16 år siden.

Det sies at man blir mer moden med årene, men det skulle vært interessant å høre hva en 21 år gammel Cristiano Ronaldo ville hatt å si til en 37 år gammel Cristiano Ronaldo om de møttes på vei inn til Old Trafford, fotballhelligdommen der CR7-eventyret virkelig startet.

Trollig ville det blitt en historie om å møte seg selv i døra.

Bokstavelig talt. 

Her kan du se eller høre Supporterklubbens Dag Langerød og Fredrik N. Filtvedt diskutere Ronaldo-saken.