«Han er det nærmeste du kommer en perfekt eier for United. Håpet nå er at Sir Jim Ratcliffes appetitt for å eie en Premier League-klubb ikke begrenser seg til Chelsea»
I Manchester ville han blitt tatt imot med åpne armer av United-fansen. Det er ikke rart. Nærmere en perfekt eier for fotballklubben Manchester United kommer du simpelthen ikke.
I et intervju med statskanalen BBC i mai 2019 lettet Sir Jim Ratcliffe litt på sløret og forklarte hvilken fotballklubb som lå hans hjerte nærmest.
I intervjuet beskrev Ratcliffe nemlig seg selv som en Manchester United-fan som hadde blitt utsatt for tortur.
Selv om det ble sagt med en god porsjon britisk ironi og humor, er det ikke langt fra følelsene United-fansen har kjent på siden Sir Alex Ferguson trakk seg tilbake våren 2013.
To suksesshistorier, kan de smelte sammen?
Annonse
Forskjellen mellom Ratcliffe og resten av United-supporterne er imidlertid at den styrtrike 69-åringen kan gjøre noe med følelsen av «tortur».
I april 2020 viste finansnettstedet Bloomberg sin oversikt over de rikeste personene i Storbritannia og verden at Sir Jim Ratcliffe var god for rundt 28,2 milliarder amerikanske dollar. Det ga ham en 55. plass på listen over verdens rikeste, og en 2. plass på liten over de mest velstående i Storbritannia.
Ratcliffe har slått seg opp som hovedaksjonær i kjemikaliegiganten Ineos, en organisasjon han selv grunnla i 19. mars i 1998, dagen etter at Monaco slo United ut av Champions League og Sir Alex Ferguson trolig grublet på om den gjeveste europacuptittelen noen gang skulle bli hans.
Vi vet hva som skjedde sesongen etter for United. Bildene av en smørblid Sir Alex Ferguson som sitter og kjæler med den digre Champions League-bøtten i hotellresepsjonen på hotellet Melia i Barcelona, markerte punktum på den beste sesongen et engelsk lag noen gang hadde hatt.
Men det var ikke bare United som hadde suksess på denne tiden.
Sir Ratcliffe tjente seg rik.
Søkkrik.
Men han holdt ofte en lav profil.
Annonse
Og det har han egentlig gjort frem til de siste årene.
Nå har imidlertid pipen fått en ganske annen lyd.
Taktisk utspill, eller et brått infall?
I løpet av de siste årene har Ratcliffe-ledede Ineos kjøpte den sveitsiske klubben FC Lausanne og den franske klubben Nice.
I 2019 kjøpte han også sykkelteamet Team Sky, men avslørte så sent som i 2020 at han ikke hadde planer om å kjøpe en Premier League-klubb.
Det var trolig en sannhet med klare modifikasjoner, for avisen Telegraph meldte at Ratcliffes selskap undersøkte mulighetene for å kjøpe Chelsea allerede i 2018 da Roman Abramovich fikk trøbbel med britiske styresmakter.
Fredag morgen, lenge etter at den opprinnelige fristen på 18. mars gikk ut, kom et Ratcliffe-ledet bud på Chelsea på 4,25 milliarder pund. Som en del av budet ville Ratcliffe binde seg til å investere 1,75 milliarder pund de neste ti årene til blant annet å oppgradere Chelseas stadionfasiliteter.
Sannsynligvis ville det vært ensbetydende med en total oppgradering av Stamford Bridge, og en trygghet rent økonomisk for Chelsea som klubben bare kunne drømme om for kort tid siden.
Annonse
Kan det simpelthen ha vært et taktisk bud for å si: «Vi er her, vi har pengene, og vi er, stikk i strid med det vi har sagt tidligere, interessert i en toppklubb i Premier League»?
«Et britisk bud på en britisk klubb», lød pressemeldingen fra Ineos.
Sjarmoffensiven hjalp ikke. Budet kom trolig for sent. Amerikaneren Todd Boehly og hans konsortium av investorer skal være den foretrukne kandidaten.
Spørsmålet nå er hvorfor budet fra Ratcliffe kom så sent som det gjorde. Om han hadde et langsiktig ønske om å kjøpe Chelsea, ville det vært en smal sak å presentere budet innen tidsfristen for drøye fem uker siden.
Hvilket trigger en teori om at Ratcliffe, med budet på Chelsea, simpelthen sender et signal ut i markedet som sier: «Vi er her, vi har pengene, og vi er, stikk i strid med det vi har sagt tidligere, interessert i en toppklubb i Premier League».
Ville hatt helt andre motiver enn Glazers
Gjennom sitt eierskap i Chelsea har Roman Abramovich, via sitt eierselskap Fordstam, tettet et tapssluk i Chelsea på ca 1,5 milliarder pund. Det er omtrent den summen det har kostet United å ha Glazer-familien som hovedaksjonærer siden overtakelsen i 2005.
Den ene eieren har latt fansens drømmer gå i oppfyllelse, mens den andre eierkonstellasjonen i Manchester, eller Florida om du vil, har gitt fansen et mareritt som de så inderlig ønsker å våkne opp fra.
Det er mer sannsynlig at Ratcliffe ikke har hatt en reell link til United fordi Glazer-familien rett og slett ikke vil selge unna klubben.
Et betimelig spørsmål er selvsagt hvorfor Sir Jim Ratcliffe ikke har lagt inn et bud på Manchester United dersom han mener alvor med å si at han er en United-fan.
I London vil de peke på det faktum at Ratcliffe har hatt sesongkort på Stamford Bridge, trolig av det mer kostbare slaget, i rundt ti år og at hans sympati ligger hos de regjerende Champions Legaue-mesterne.
Men det er mer sannsynlig at Ratcliffe ikke har hatt en reell link til United fordi Glazer-familien rett og slett ikke vil selge unna klubben.
Selge seg ned for å tjene penger ja, men selge seg helt ut?
Annonse
Da må det noe ekstraordinært til.
Men om vi stanser et lite øyeblikk og ser på hva Ratcliffe og hans selskap var villig til å spytte inn i Chelsea for å overta klubben, kan vi leke med tanken på om han hadde gjort noe tilsvarende i Manchester United.
Et konkret bud på rundt 3,5-4 milliarder pund ville trolig fått Glazer-familien til å gå noen runder i tenkeboksen. Han kunne også slettet Uniteds gjeld på i overkant av 500 millioner pund, og satt av et tilsvarende beløp til en solid oppgradering av Old Trafford.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor mange United-fans drømmer om en eier som Sir Jim Ratcliffe.
Han er det nærmeste du kommer en perfekt eier for United, og håpet nå er at Sir Jim Ratcliffes appetitt for å eie en Premier League-klubb strekker seg lenger enn Chelsea.
MUST-leder Duncan Drasdo fortalte meg i et intervju at det var aldri deres ultimate mål at Uniteds virksomhet skulle finansieres av en styrtrik eier på lignende vis som det tilfellet er med Manchester City og Chelsea.
Alt Drasdo, og millioner av United-fans, ønsker er at klubben blir gjeldsfri og kan styres etter de inntektene som klubben selv genererer.
Det store spørsmålet nå er hvor lenge Glazer-familien vil holde fast på sin aksjemajoritet i United og bruke klubben som en melkeku. Skal familien vike fra sin strategi som de har fulgt frem til nå, må det et ekstraordinært tilbud på banen.
Kanskje forblir det med drømmen, men om du skal finne en britisk eier som forstår Manchester United og som er rik nok til å kjøpe klubben med egenkaptital, slette gjeld og investere i infrastrukturen, er listen over mulige kandidater særdeles kort.