«Takk Ray! Vinkelskuddet ditt ble starten på en 40 år lang forelskelse»

Det var ikke mer enn knappe 20 minutter igjen av FA-cupfinalen mellom Manchester United og Brighton da Ray Wilkins fikk ballen på hjørnet av 16-meteren.

Med en kjapp hoftebevegelse, ikke helt ulik den varianten som Antony har for vane å kjøre, fikk Wilkins lagt ballen over på venstrefoten.

Så stilte han inn siktet.

Ballen gikk i en nydelig bue. Den snek seg inn nesten helt oppe i krysset før den dalte ned i nettmaskene bak Brighton-keeper Graham Moseley. Det var, og er til dags dato, en av de vakreste scoringene som har blitt servert i en FA-cupfinale. 

Og det var der og da 7-åringen ble hodestups forelsket.

Han ante ikke hva han begikk seg ut på og at dette bare var starten på et forhold som skulle styre så mye av livet hans de neste 40 årene.

Fascinasjonen fenget så mye at forelskelsen ble betingelsesløs.

Det var håpløst å stritte i mot.

I stedet var det bare å spenne sikkerhetsbeltet og la seg rive med av den berg- og dalbanen som nå var klar til avgang.

«Det komplimentet gjorde inntrykk»

Det er vinteren 2013. Knappe 30 år etter fulltrefferen på Wembley, ankommer Ray Wilkins Flesland flyplass i Bergen. Han bærer på en liten bag mens blikket saumfarer den nesten folketomme ankomsthallen.

Med taktfaste skritt går jeg mot mannen som i praksis satte fyr på min lidenskap for Manchester United. Jeg presenterer meg, og forklarer at vi må vente en stund på Frank Stapleton, Lee Sharpe og Clayton Blackmore som kommer med et senere fly. De fire skal til en Old Boys-turnering i Lærdal og jeg skal være sjåfør.

– Så da er det bare du og jeg som skal vente her på flyplassen i to timer på de andre?

Spørsmålet fra Ray Wilkins kunne gitt gjenklang i veggene om han hadde hevet stemmen et hakk eller to. Som en legende både i Chelsea, Manchester United såvel som på det engelske landslaget, mistenker jeg at det ikke var denne velkomsten Wilkins hadde sett for seg da han satte beina på norsk jord.

Et forsiktig og noe nervøst nikk med hodet fra undertegnede får imidlertid frem en reaksjon hos Ray Wilkins jeg aldri hadde forventet.

– Men det er jo strålende. Det blir to timer til å snakke om fotball. Hva er vel bedre enn det?, smiler Wilkins før han kjapt legger til:

– Dette gleder jeg meg til, men vi trenger noe å drikke. Hva vil du ha, jeg spanderer.

Mens vi sitter på Flesland forteller Wilkins historier fra et langt liv i fotballen. Om tiden i Chelsea, om overgangen til United og om VM-sluttspill med England.

Så kommer praten inn på FA-cupfinalen i 1983. Selvsagt gjør den det.

Wilkins blir imidlertid noe overrasket innledningsvis.

– Er du gammel nok til å huske den da?, smiler han.

Jeg nikker.

– Jeg hadde akkurat fylt syv år, men minnene fra kampene mot Brighton, og særlig scoringen din, sitter fremdeles spikret. Det var da jeg ble forelsket i United og forelskelsen ble bare mektigere og kraftigere med årene som fulgte. Du var helt sentral i å forme barndommen og ungdomsårene mine med den scoringen Ray, og det er jeg deg evig takknemlig for.

Ray Wilkins satte ned kaffekoppen, så på meg med et litt mer alvorstynget blikk enn tidligere. Så smilte han bredt.

– Det er et av de flotteste komplimentene jeg har fått fra en United-fan. Jeg vil du skal vite at det gjorde inntrykk på meg, Bjarte, forklarte han.

En emosjonell finale, men ikke fordi vi tapte 

Dessverre ble ikke Ray Wilkins praktscoring vinnermålet mot Brighton, for United vant ikke den første FA-cupfinalen. Laget fra badebyen utlignet like før slutt og var nær ved å ødelegge dagen min totalt da Gordon Smith fikk en eventyrlig sjanse alene med Gary Bailey på tampen.

Bailey reddet mesterlig, det endte 2-2 og lagene måtte ut i omkamp fem dager senere. Den andre gangen var outsiderne fra sør sjanseløse. United feide Brighton av banen og vant 4-0.

Det eneste skåret i gleden?

Omkampen ble, i motsetning til den første finalen, ikke vist direkte på NRK som var den eneste TV-kanalen. De som holdt seg oppe til langt på kveld fikk se et redigert sammendrag av kampen. Det fikk ikke jeg. Det var skole dagen derpå og aldeles for sent for en syvåring å sitte oppe for å se fotball.

Det mente i alle fall foreldrene mine. Og hadde sikkert rett i det. 

Men det ble en artig historie om ikke annet. Den har de fått høre alle mann.

Bryan Robson, som var kaptein og tomålsscorer i den andre finalen.

Norman Whiteside, som ble tidenes yngste målscorer i en FA-cupfinale i omkampen.

Frank Stapleton, som ble den første til å score for to ulike klubber i en FA-cupfinale.

Ron Atkinson, manageren som ledet United til to FA-cuptriumfer og som var en hårsbredd fra å ta United til cupvinnercupfinalen i 1984.

Og selvsagt Ray Wilkins.

En strålende spiller, en gentleman og en legende som dessverre ikke lenger er blant oss.

Halvannen måned før FA-cupfinalen mellom United og Chelsea i 2018, to av hans tidligere klubber, døde Ray Wilkins på sykehus i Sør-London.

Det som skulle vært en uforglemmelig finale for Wilkins, ble i stedet en finale der begge lags supportere hedret minnet hans.

Det ble en emosjonell finale. Ikke fordi United tapte, men fordi Wilkins, 35 år etter at han vant FA-cupen med United, aldri fikk bli en del av folkefesten på Wembley.

– Så dere er foreldrene til United-Bjarte …

Jeg har rukket å bli 47 år gammel nå.

Det er ikke ofte jeg omtaler meg selv i tredjeperson, men det hender i blant at jeg tenker på hvordan en samtale mellom meg som 47-åring og en 7 år gammel versjon av meg selv hadde fortonet seg.

Selv om jeg, naturlig nok, ikke har en fasit på hvordan en slik samtale ville forløpt, er jeg sikker på at 47-åringen hadde sagt tusen takk til 7-åringen for den lidenskapen som startet med det forrige møtet mellom United og Brighton på Wembley i 1983.

I løpet av 40 år har jeg tross alt opplevd 13 Premier League-titler, flere triumfer i Europa, FA-cupmesterskap, ligacupmesterskap, det seneste i ferbruar i år, dramatiske opp- og nedturer, og ikke minst har jeg knyttet vennskapsbånd til andre supportere, praktfulle kolleger på jobben og flere tidligere spillere.

Jeg har opplevd Old Trafford i overkant av 300 ganger og har besøkt flere av de største og mektigste stadionanleggene på kontinentet. Det er heller ikke lenge til jeg passerer tolv år i den vidunderlige jobben jeg har i Supporterklubben.

Forelskelsen til Manchester United kom i ung alder. 

Den var lidenskapelig, ekte, men har også, som forhold flest, inneholdt både gode og onde dager, og i starten var det mange ustabile dager.

Mens klassekameratene skrev stiler om sommerferien eller kjæledyret sitt, skrev jeg om München-ulykken og mektige Old Trafford. Lærerne fikk United-effekter i avskjedspresanger, og kom sågar med trøstende ord de gangene United tapte viktige kamper. Det til tross for at flertallet av dem ikke var det minste interessert i fotball.

Men de visste hva Manchester United betød for meg, og det var ingen ulempe for engelskkunnskapene å lytte til BBC på mellombølgenettet de gangene United var i aksjon. Radiosignalene var av vekslende kvalitet, og det samme var Uniteds resultater. 

Også for Sir Alex Ferguson.

I starten riktignok.

Men kom den store oljetankeren omsider på rett kurs under skotten, og det bidro ikke akkurat til å dempe følelsene mine for klubben.

Da United vant cupvinnercupen i 1991 ble jeg sittende i lang tid med gymlæreren min og analysere hvorfor United slo Barcelona. De analysene skulle vi gjenta mange ganger i årene som fulgte.

Da sertifikatet ble sikret på første forsøk, insisterte jeg på at biltilsynet skulle ta førerkortbildet av meg i min nye United-drakt.

– Det vil bringe lykke, sa jeg.

Og mente det jeg sa.

– Herregud altså, sa damen på biltilsynet og himlet med øynene.

Også hun mente det hun sa.

For omgivelsene har United-interessen min også hatt noen praktiske fordeler. 

Foreldrene mine traff en gang et ungt par på sommerferie på en liten gresk ferieøy. Det nygifte paret kunne avsløre at de var fra Sotra og at den unge kvinnen sågar var av samme årgang som meg. Men i starten slet hun med å huske navnet mitt. Etter noen innledende og famlende forsøk på å finne felles bekjente, ble samtalen ført inn på om det var noe spesielt som kunne kjennetegne meg.

Da falt brikkene på plass.

Så dere er foreldrene til United-Bjarte …

Jeg er usikker på foreldrene mine var stolte av kallenavnet jeg hadde fått, men jeg digget det rått.

Når jeg i dag tar datteren min Emma på elleve til skolen, går det knapt en dag uten at jeg diskuterer United eller fotball med andre foreldre eller lærere på skolen. Flere av de ansatte på skolen sender også med ujevne mellomrom meldinger der de spør om hjelp til billetter til United-kamper.

Jeg har ikke tall på hvor mange joggeturer som har blitt avbrutt fordi naboer vil snakke om United. Selv om de stort sett holder med Tottenham eller Arsenal.

Jeg opplever det samme på nærbutikken, på fotballtreningene og på foreldremøter på skolen.

Jeg ville ikke vært noe av det foruten. 

Mye har forandret seg, men ikke alt

Søndag møtes United og Brighton på Wembley for første gang siden FA-cupfinalen i 1983. Helst skulle det vært i selve finalen, men der venter i stedet byrivalen City.

Dersom United kommer dit da.

Jeg visste ikke helt hva som ventet Manchester United i 1983, men det gjør jeg nå.

Det kommer til å bli knalltøft.

Brighton er ikke bare et bunnsolid lag med kvaliteter til å kunne gjøre livet surt for enhver motstander i Premier League. Laget fra sørkysten er også en mønsterklubb i måten man finner unge talenter på, videreutvikler dem og selger med en solid fortjeneste.

Manchester United på sin side kjøper stort sett alltid dyrt. Som den gigantiske klubben United er, sitter vi på mange måter på toppen av næringskjeden og da forventes det at klubben betaler dyrt for nye spillere.

For dyrt mener mange. 

Men det gjelder i grunnen ikke bare United, men hele Premier League. Pengene og politikken i fotballen har ødelagt for mange.

I Norge går debatten om man ikke heller bør støtte sine lokale klubber fremfor å dra til England for å se favorittlaget i aksjon.

Personlig har jeg aldri vært en tilhenger av at andre skal få definere hva som er riktig for meg å like, og det har aldri vært aktuelt for meg å gå på akkord med forholdet til Manchester United.

For å snu problemstillingen på hodet; Jeg ville aldri anbefalt noen å gi blaffen i å følge med på det amerikanske predidentvalget fordi utfallet sannsynligvis har minimal innvirkning på hverdagen din.

Jeg ville heller aldri sagt til noen at de måtte like en artist fra hjembyen deres bare fordi han eller hun er lokal. Folk må få velge det de har lyst til, og det gjelder selvsagt fotball også.

Det er riktig at fotballen, og særlig den engelske, har endret seg. Men nettopp derfor er det spesielt viktig å følge utviklingen. Belyse det problematiske, men også glede seg over det som er positivt. Slik er det med alle forhold. Ting endrer seg. Det som skjer kontinentalt i fotballen har tross alt en tendens til å bli toneangivende også lokalt med tid og stunder.

Tro håp og bunnløs kjærlighet

Forelskelsen til Manchester United startet under Ron Atkinson, men nådde selvsagt toppen under Sir Alex Ferguson.

1998/99-sesongen var selve høydepunktet, sesongen da United vant The Treble og det er en prestasjon ingen annen engelsk klubb har klart verken før eller siden.

Jeg aner ikke om United noen gang vil kopiere den bragden. Men vi tillater oss å drømme.

Den eneste følelsen du er garantert som fotballsupporter er egentlig skuffelse.

I mellomtiden lever håpet, drømmene, lidenskapen og de magiske øyeblikkene der du står igjen som seierherre.

Det er de følelsene som holder forelskelsen gående selv etter 40 år, og det er de følelsene som vil vare livet ut.

For min del startet det hele med en praktscoring på Wembley i 1983.

Søndag sitter jeg på Wembley og håper på en ny.

Jeg folder hendene, roper, synger, diskuterer med den fremmede som sitter ved siden av meg og står klar til å gi vedkommende en bamseklem om Erik ten Hag tar United til en ny Wembley-finale.

Det er slik livet fortoner seg for en Manchester United-supporter, og jeg ville aldri, aldri vært det foruten.