– Jeg er utrolig glad for at jeg ikke så den samme kampen som dere

Var vi virkelig elendige?

Av: Bjarte Lillestraum, livslang United-optimist

Det er digg å se United-kamp med mine øyne.

Rashford på hugget. Ronaldo med gode løsninger. De Gea prøver nye ting, og Fred gir alt han har.

Jeg er så vanvittig glad for at jeg ser United med mine øyne. Det virker nemlig som om mange supportere, også de som «kan fotball», har det ganske jævlig etter seier. Det har jeg aldri. Jeg er alltid positiv etter seier.

På forhånd, mot Omonia, ser alle for seg en kamp vi der vi skal dominere banespillet. Vi kommer til å putte endel mål, og gjøre fem tidlige bytter.
En klassisk tidlig-runde cupkamp.

I stedet blir det en helt annen klassiker.

Alle som har spilt fotball har kjent på denne; antatt godt lag mot antatt svakt lag. Det svake laget jobber seg halvt ihjel for å holde nullen. Mange spiller over evne, og med tilsynelatende evigvarende adrenalinkick. De svakes keeper, blir alltid banens beste. De antatt gode scorer alltid et slitemål på slutten.

De gode går av banen med seier, og en blandet følelse av oppgitthet og lettelse. De glemmer kampen fort, men drar med seg positive vibber.

De svake; de har fått en kamp de husker for livet. Og drar også med seg positive vibber.

Det er et velkjent fenomen.

Høydepunkter (takk til Viaplay for bildene):

Mot Omonia så jeg en Rashford som virket kvikk og positiv. Han kom til mange flere sjanser enn jeg har sett på lenge. Han burde ha scoret. Han burde sentret. Men han bommet, og smilte tappert hoderystende.

Jeg gjorde det samme. Samtidig tenkte jeg: han kommer til å bli sykt viktig når det nå ser ut til å løsne igjen.

Rashford får nest laveste mulige karakter på børsen, og stort sett bare negative kommentarer i feltet under. Var visst like dårlig som enkelte i stortapet mot City (den børsskalaen til supporterklubben er forresten frustrerende. Eneste i verden som starter med bunnkarakter 3?).

Jeg er utrolig glad for at jeg ikke så den samme kampen som dere. At mine øyne så Rashford som en angrepsspiller med nesen mot mål, og med oppadgående pil.

Ronaldo leverte ikke verdensklasse. Men heldigvis, jeg så ikke den spissen som var helt uten målteft, og som ikke jobbet skjorten dyvåt. Mine øyne registrerte at det var gøy å se at samspillet med Bruno og høyresiden fungerte bedre. Skuddene hans hadde pittelitt mer sting, og var pittelitt bedre plassert, enn tidligere i sesongen.

Ikke godt nok. Men, det nærmer seg noe.

Fred startet, og gjorde det Fred gjør. Han løp og kjempet. God nok til å starte neste kamp var han nok ikke. Men steike, det er kjekt å se spillere som spurter i alt de gjør. Noe jeg forsåvidt synes Bruno Fernandes også gjorde.

Det mangler fortsatt mye. Men, det er mer positivt enn negativt etterhvert.

Se bare på sweeperen vår; De Gea.

I en kamp som dette, der forhåndstipset om 6-0 viser seg å være relativt lite Lilli Bendris-troverdig, der vet jeg likevel at vi vinner kampen.

Når 10-åringen i det 75. minutt spør om vi kommer til å vinne, svarer jeg; ja, garantert.

I det 85. minutt er jeg oppriktig like sikker. Jeg er helt rolig på det. For jeg har spilt på Omonia mange ganger. Ofte banens beste. Vi slapp alltid inn, og tapte, på slutten.

I det 93. min går hele familien av hengslene, i glede og lettelse over seier.
For det så jo stygt ut.

Forskjellen på seier og tap er enorm. I min bok leverte vi det vi skulle.

Positiviteten er sakte stigende. Omonia-kampen er glemt i kveld. På søndag skal det grusest igjen.

Supporterklubben tar gjerne imot leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.