Livstidsmedlem i supporterklubben, Bjarte Lillestraum, gir Ronaldo all ære, for det han ser på som noen av de beste ukene United-supportere verden over har hatt. I hvertfall i årene etter Sir Alex Ferguson.
Ronaldo fortjener å få ta de valg han selv vil, uten at det skal rokke ved hans plass i United-historien.
Dén fredagen, 27.august, og de neste 15 påfølgende dagene; en helt egen epoke i United-historien. Et eget kapittel. Et kapittel om det viktigste i fotball; følelser. 15 dager som gav en sammenhengende lykkefølelse, som mange aldri kommer til å glemme.
Annonse
Det positive samholdet vi opplevde da, hadde vi ikke hatt på lenge, og vi har i hvert fall ikke sett det siden.
Skeptikerne var der da også. Men for en gangs skyld, druknet de fullstendig i gledeshyl, og eventyrlig eufori.
De 15 dagene. Fra ryktene om tilbakekomst, via bekreftelsen, og helt til den usannsynlige comebackdagen. De dagene bevitnet for oss, og resten av verden, at alt som tidligere var snakket høylydt om, den såkalte United-familien, var troverdig.
De glorifiserte flosklene om United-spillere som blir brødre for livet. Spillere som hyller sine trenere som fedre. Kantineansatte som blir respektert, og lyttet til.
Alle klisjeene rundt Manchester United Football Club, fikk ny næring av Christianos hjemkomst og klubbens vanvittig raske responstid.
Alle som har vært innom denne klubben holder faktisk sammen, for alltid, nesten uten unntak. Det alltid vil være spillere og trenere som ønsker seg vekk. Noen som har dårlige relasjoner. Eller noen som får for lite spilletid. Uansett exit-grunn, vil disse også alltid ha hjertet sitt i United.
Denne overgangen ga tommel opp for oss urealistiske, romantisk-fanatiske fans. Det var endelig lov å bare være forelsket. Lov å tro at det meste ordner seg.
Denne ene gangen kunne de konfliktsky, og overpositive, glise fritt.
Annonse
De trengte ikke å drøfte beslutningen, eller se på klubben med kritiske øyne og sinna røst. Det var jo vår egen Ronaldo som ville jo komme hjem en liten tur. Vi kunne nesten bare glise.
Ingen er større enn klubben. Uansett. Det står skrevet i stein.
Men, det er alltid noen. Noen få. De som evner å løfte taket i et hvert rom de entrer. Ferguson og Becham er sånne.
Til og med de får kritikk. Men de aller aller fleste, ser med stjerner i øynene bare disse navnene nevnes.
Slik klamret jeg meg også til Ronaldos hjemkomst. Med stjerner i blikket. Det var en av legendene som kom tilbake, fra intet, og gav meg et håp om noe stort. Ikke nødvendigvis seriegull eller stor suksess. Men håpet om et samlet MUFC kom tilbake.
I 15 dager svevde jeg på en sky, sammen med de aller fleste av verdens røde djevler.
Sagnet om Ronaldos hjemkomst, vil bli fortalt til evig tid:
«Den høyt respekterte høvdingen, godtok til slutt sønnens ønske. Et sterkt ønske om å reise mot solen, for erobre verden. Høvdingen og sønnen var elsket, av både adelmann og trell. Den unge gutten hadde allerede satt evige spor i landsbyen.
Annonse
Gutten reiste avgårde med en konges tro, og med ungdommelig selvtillit. Han reiste rundt, og kriget i årevis. Fra by til by. Fra land til land. Han erobret, brutalt og nådeløst, hvert eneste sted han satte sine forgylte føtter. Han var fryktet av mange, sågar hatet, men elsket av flere. Og uansett hvor i verden han befant seg, følte han alltid kjærligheten hjemmefra rundt seg.
Gutten ble til mann. Han var nå klodens mektigste kriger. Fysikken og hodestyrken stod til perfeksjon. Og ikke minst var hans to samuraiskarpe sverd, som var utformet i en av Madeiras mørkeste bakgårder, og videre finslipt på de britiske øyer, viden kjent som utenomjordiske våpen. Han var ustoppelig. En moden og moderne hærfører. Hele verden anerkjente hans navn.
Ut av intet, bestemte han seg en dag for å returnere til øya der eventyret startet. Han var fortsatt i fantastisk form. Men alderen gjorde at han, for første gang i livet, følte på en slags tvil. Han visste hva han ønsket, men var likevel usikker.
Han besluttet, på egenhånd, uten å sende ut følere, at hans gamle landsby ikke lenger ønsket hans tjenester. I et øyeblikks svakhet, sendte han sin mest betrodde mann til nabolandsbyen, for å høre om kanskje de ville betale for hans eminente gudegaver. Dette ønsket de selvfølgelig. De la seg langflate. Den spanske lederen kastet seg i grusen av ærefrykt, da han forstod hvilken kriger han stod så nære å kanskje kunne få gå i krigen med.
Men i det sekundet, da den gamle landsbyens nyeste vikinghøvding hørte om krigerens retur til øya, grep han tak i første og beste ravn. Beskjeden han hadde var krystallklar; kom hjem sønn! Tidligere landsbykrigere sendte også hurtig ut sine ravner. Beskjeden var ikke til å ta feil av; kom hjem. Vi savner deg! Vi trenger deg! Den Madeirafødte tok umiddelbart tak i situasjonen, og gjorde helomvending. Det var jo hjem han alltid hadde villet komme. Han ville hjem til dit hvor regnet pisker mot deg med et smil. Hjem til far. Hjem til krigsbrødre. Hjem til hordene av fantastiske smådjevler.
Han vendte hjem, til øredøvende jubel og gledestårer. En av tidenes største krigere ble tatt imot med glitter og folkesang. Han blir aldri glemt!»
Dersom eventyret nok en gang er over, så; takk for alt, Christano! I mine øyne fortjener du alt, og kan gjøre som du vil. Du har gitt oss større gleder enn de fleste.
De 15 dagene fra han gjorde helomvending, til han spilte sin første kamp i rød trøye igjen, var intet annet enn vanvittig fantastiske. Et eget kapittel i historien til verdens største fotballklubb
