Men han hadde aldri vært med og skulle ikke være med

Av: Lars Morten Olsen

München-ulykken er full av ulike skjebner der noen trakk det korteste strået, mens andre ble tildelt vinnerloddet og fikk leve videre.

Som at Harry Gregg for én gangs skyld ikke ble med i kortgjengen midt i flyet, men valgte å sitte lenger fram der det viste seg å være tryggest.

Også journalisten Frank Taylor satte seg lenger framme, og sa til sine kolleger lengst bak at han ville komme og holde dem med selskap når flyet var på vingene.

Eller Mark Jones og David Pegg som hastet nedover i midtgangen sekunder før det smalt – for å finne et «trygt» sete bak i flyet. Du har flyverten Tom Cable som i siste sekund spurte om å bytte plass med diplomaten Bato Tomasevic. Cable, en stor United-supporter, døde mens Tomasevic overlevde.

Måtte bli hjemme

I Manchester sto Ron Cope med veske og var reiseklar da han fikk kontrabeskjed:

Geoff Bent reiser i stedet.

Grunnen var at Roger Byrne fikk en smell mot Arsenal i siste ligakamp før avreise. Bent spilte i samme posisjon som Byrne, mens Cope var stopper. Cope har fortalt United-Supporteren hvor skuffet han ble og hadde bestemt seg for et oppvaskmøte med Matt Busby når de kom tilbake til Manchester.

Ironien er at Bent ikke ble noe glad for å bli med i troppen. Han var nemlig overbevist om at Byrne ville bli kampklar og i en tid uten reserver så han på seg selv om «bagasje».

Bent fikk rett.

Byrne spilte kampen og både han og Bent var blant de åtte døde spillerne. Cope har fortalt at han bevisst styrte unna den unge enken etter sin bestevenn.

Til slutt var et møte mellom Ron Cope og Marion Bent uunngåelig.

– Vi bare sto og holdt om hverandre uten et ord, fortalte Cope til United-Supporteren for noen år siden.

Christy Whelan, broren til Liam, har fortalt United-Supporteren at Liam spurte manager Busby om å slippe å få reise. Han hadde mistet plassen på laget, og hadde faktisk ikke spilt et eneste minutt på de ti kampene før møtet med Røde Stjerne i Beograd.

Ville forberede bryllupet

Men hovedgrunnen for at han ville bli hjemme var at han slet med en lei forkjølelse som ikke ville slippe taket, og lurte derfor på om han i stedet kunne dra hjem til Dublin for å gjøre forberedelser til det kommende bryllupet med sin utkårede.

Busby hadde tygd på det, men landet på at det ville se feil ut om han lot Whelan bli hjemme. Det ble ikke noe bryllup hos Whelan-familien den sommeren…

Wilf McGuinness og Colin Webster hadde vært høyaktuelle for troppen hvis de ikke hadde vært ute med henholdsvis kneskade og influensa.

Så har du Bert Whalley.

Denne trofaste tjeneren som hadde vært i Manchester United siden han kom dit som 21-åring i 1934, og som Matt Busby tok under sine vinger da Whalley på tampen av sin aktive fotballkarrieren fikk en øyeskade som satte en stopper for hans aktive karriere. 

Selv om han hadde tittelen «chief trainer», reiste Whalley som regel ikke med førstelaget. Den jobben var øremerket trener Tom Curry og assistentmanager Jimmy Murphy.

Murphy var, i tillegg til United-jobben, manager for Wales. Ved et pussig sammentreff skulle Wales spille avgjørende playoff-kamp for VM mot Israel samme dag som United hadde kvartfinalen i Europacupen mot Røde Stjerne i Beograd.

Jimmy Murphy junior har berettet for United-Supporteren at faren mye heller ville reise med United. Det var Manchester United som var hans hovedarbeidsgiver og det var der han først og fremst følte lojalitet.

Ja, Murphy nærmest tryglet om å få bli med, men Busby var urokkelig. «Hvis noe går galt med Wales i denne kampen, vil du aldri tilgi seg selv», forklarte Busby, og Murphy aksepterte motvillig avgjørelsen.

Her kan det nevnes at Wales allerede hadde minst en fot i VM etter å ha vunnet første møtet mot Israel borte 2-0. Wales vant med samme resultat i Cardiff, og Murphy ledet dermed Wales i Sverige-VM 58.

– På grunn av oppdraget for det walisiske landslaget, og kun derfor, ble det bestemt at Bert skulle reise i stedet for faren min, forteller Jimmy Murphy junior til United-Supporteren og fortsetter:

– Dette var faktisk første gang Bert reiste med førstelaget. Jeg var 15 år da ulykken skjedde, Berts datter Linda var elleve. Jeg kjente henne godt. Hun var enebarn, stakkar, og som elleveåring må det ha vært en veldig vanskelig alder å miste pappaen sin. Hun døde for halvannet år siden, men helt til det siste syntes jeg faktisk det alltid var vanskelig å møte Linda. Bert Whalley satt i setet ved siden av Matt Busby, der faren min garantert hadde sittet hvis han hadde reist.

Godt likt av alle

For datteren Linda Vare var det en stor trøst å vite hvor godt likt faren hennes var.

I et intervju med lokalavisen i Stalybridge for noen år siden sa hun at Bert Whalley var selve symbolet på en god pappa.

«Jeg har snakket med mange mennesker opp gjennom årene som kjente han godt. De forteller at han var en topp fyr og en virkelig god og snill mann. Han var genuint opptatt av ungdommen og han elsket å trene dem. Jeg var med pappa på United-treningene mange ganger, og kjente alle spillerne. Duncan Edwards spiste titt og ofte middag hjemme hos oss».

En av de mange som snakket positivt om Bert Whalley var Ken Morgan.

Som 18-åring var han yngstemann i 17-manns­troppen som var med på reisen til Beograd. Morgan, som døde i 2012, uttalte for noen år siden dette til United-Supporteren:

– Jimmy Murphy og Bert Whalley var så ulike som det går an å bli, men de utfylte hverandre perfekt. Jimmy bannet i annenhver setning og skjelte oss huden full. Bert derimot bannet aldri. Han la armen om skulderen vår og kom med trøst og oppmuntring. Jeg tør påstå at alle var glade i Bert. Han hadde et vesen du bare måtte like. I tillegg var han en meget dyktig trener. Han kjente klubben bedre enn de fleste, og nøt stor respekt fra alle.

Kunne aldri svikte Busby

Da ligafotballen begynte å rulle igjen høsten 1946, hadde Whalley rukket å bli 34 år gammel.

Han fikk likevel tre kamper i Matt Busbys første sesong som manager. Sesongen etter var han ennå registrert som spiller.

Han var kaptein på reservelaget, men innså at den aktive karrieren gikk mot slutten. Derfor tok Whalley trenerutdannelse.

Det var i den forbindelse at uhellet var ute en førjulsdag i 1947. Whalley overvar en treningsøkt med noen tenåringer i Stockport da en ball traff ham i det ene øyet.

Whalley var ikke typen som klaget, men da han to dager senere var med Uniteds reservelag til Newcastle kunne han fortsatt ikke se på øyet der ballen hadde truffet.

Han ble derfor sendt til det lokale sykehuset som kom med den nedslående beskjeden at han risikerte å miste synet.

På ettermiddagen 24. desember dro Matt Busby rundt til staben sin med en julekurv fylt med godsaker og de beste ønsker for høytiden. Da han kom til familien Whalley, fant han Bert Whalley liggende på sofaen, uvanlig nedfor.

Whalley fryktet at han på grunn av øyeskaden måtte gi avkall på alt som het fotball. Skotten var fullt klar over at Whalley hadde vært i klubben siden 1934 og lojalitet var for Busby en viktig dyd.

«Ikke fortvil, Bert. Det vil alltid være en jobb for deg i Manchester United», var oppmuntringen fra Uniteds ferske manager.

Busby holdt det han lovet og ga Whalley formelt en trenerstilling fra sommeren 1948 da spillerkontrakten løp ut. Whalley sto i evig takknemlighetsgjeld og glemte det heller aldri.

«Jeg kan ikke skuffe sjefen», ble et mantra for Bert Whalley.

Lekpredikant og trener

Om Whalley ikke var på fotballbanen eller på treningsfeltet, var han stort sett i den lokale menighetskirken.

Han jobbet frivillig for ungdomsklubben i kirken og fungerte til og med som lekpredikant. Jack Colwell, en nær venn av Whalley, sa dette til Manchester Evening News for noen år siden:

«Bert var en av de som jobbet hardest for at vi skulle få en ny kirke i Ashton. Alle i kirkemiljøet visste hvem Bert var. Han var meget populær, og Bert var typen som kunne snakke med alle. Han var det jeg vil kalle en kristen gentleman».

Bob Fell, som var med å bære kisten ved begravelsen, fortalte at Bert Whalley var en mann hele byen kjente. «Hvis du gikk ned gaten med Bert, kunne det ta deg en halvtime å gå hundre meter fordi alle ville snakke med han».

Likevel var det først og fremst gjennom fotballen Bert Whalley ble kjent. Rollen hans ble assistent for Jimmy Murphy.

Sammen delte de et knøttlite kontor i Cornbrook (fordi Old Trafford var bombet under 2. verdenskrig) som klubbeier James Gibson stilte til disposisjon.

Sammen med Murphy ble Whalley ekstremt viktig i den møysommelige jobben med å rekruttere unge spillere og avle dem fram til gode førstelagsspillere etter Matt Busbys visjon. Med sin kloke veiledning og gode råd fikk Whalley stor innflytelse på treningsfeltet med de unge spillerne.

En av dem som trente under Whalley var Jeff Whitefoot. 89-åringen var bare 16 år og 105 dager da han ligadebuterte for United. Han forlot imidlertid United etter 95 kamper til fordel for Grimsby for 11 000 pund. Dette skjedde bare drøye to måneder før flyulykken i München. I 1959 ble Whitefoot for øvrig FA-cupmester med Nottingham Forest.

– Jeg hadde Bert som trener på juniorlaget og siden også på førstelaget. Han var en veldig god trener. Litt forut for sin tid, vil jeg si. Han skrev for eksempel rapport på hvordan vi hadde spilt og noen ganger også rapport på motstanderen vi skulle stå overfor neste kamp. Han var dyktig på det som i dag kalles «man management», altså fulgte opp hver og en av oss individuelt, sier Jeff Whitefoot til United-Supporteren.

Wilf McGuinness har også bare lovord å si om Whalley.

– Bert var veldig populær. I tillegg til å være en meget god trener, var han litt psykolog også. Ingen var bedre til å dra oss opp når vi var nede.

En annen som kjente Bert Whalley godt var Jimmy Elms.

Den spreke 82-åringen er i dag primus motor for foreningen for tidligere Manchester United-spillere. Elms fikk ingen obligatoriske United-kamper, men hadde proffkontrakt (kriteriet for å bli medlem i eksspiller-foreningen) før han forlot United til fordel for Crewe Alexandra.

– Det var faktisk Bert som signerte meg, begynner Elms.

– Jeg hadde spilt kamp for Manchester Boys og satt på bussen hjem sammen med noen lagkompiser. Vi fleipet og lo sånn som tenåringer gjør. Idet jeg skulle gå av bussen kom denne mannen, som jeg ikke hadde lagt merke til, fram til meg og sa jeg hadde spilt meget bra. Han introduserte seg og sa han jobbet for Manchester United. Et par uker senere banket det på døren hjemme. Det var Bert Whalley som ville snakke med foreldrene mine, og sånn var det at Bert signerte meg for Manchester United da jeg var 15 år gammel.

Venstrevingen Elms hadde knallhard konkurranse i United. Han visste også at veien til førstelaget var hard med tanke på at han hadde både Albert Scanlon og David Pegg foran seg i køen.

– Men jeg ga aldri opp og det var mye takket være Bert. Hans oppmuntring og konstruktive kritikk betydde mye.

Kampen om Edwards 

En del av jobben som lærling i United den gangen var å pusse fotballskoene til førstelagsspillerne.

– Vi brukte å krangle om å få pusse skoene til Duncan Edwards. Jeg husker en gang jeg og et par til sto og kranglet om det da Duncan plutselig sto i døren. «Jeg pusser skoene mine selv», sa han. Det var sånn Duncan var. Stjernespiller for United og England, men helt fri for nykker, forteller Elms.

Stjernesigneringen Duncan Edwards var det nettopp Bert Whalley som sto bak.

Og det skjedde ikke uten dramatikk.

Takket være Matt Busbys ­håndplukkede speidernettverk hadde United bra kontroll på Edwards. Joe Armstrong var sjefsspeider og hans mann under seg i Dudley-distriktet, der Edwards bodde, var Reg Priest.

Priest hadde sett Edwards flere ganger og gitt lysende rapporter. United var imidlertid ikke uten konkurranse. Busby hadde tidligere forsøkt å lande måljegeren Alec Farrell, som var født samme år som Edwards. Beskjeden var imidlertid at scouseren Farrell mye heller ville skrive under for sitt favorittlag Everton.

Nå fryktet United at Edwards også ville velge sitt lokale lag, Wolverhampton, som i likhet med United hadde et storlag på gang.

Den største konkurrenten om Edwards’ signatur kom likevel ikke fra Wolves, men Bolton.

Manager Bill Ridding var ennå forbannet for at United hadde kapret David Pegg rett foran nesen på dem et par år tidligere.

Nå var Bolton fast bestemte på at de i hvert fall skulle få kloa i Duncan Edwards.

Derfor var hans speider Frank Pickford en regelmessig gjest hos familien Edwards. Reglene var sånn at spillere ikke kunne signere for noen klubb før de var 15 år og heller ikke før 1. juni – datoen som markerte at skoleåret var slutt.

Derimot brukte United, Bolton og Wolverhampton ventetiden med å «selge inn» sin klubb.

Bolton hadde tidligere vervet Ray Parry, en kompis av Edwards fra skolelandslaget. Her kunne Bolton slå i bordet med at Parry hadde fått sin ligadebut i den pur unge alder av 15 år og 267 dager.

Sagt med andre ord: I Bolton ville Edwards få sjansen! Pickford tok sågar med seg Parry hjem til Edwards som agn, men unge Duncan bet ikke på.

Han forklarte sin kamerat at United fristet mest.

«Why all the fuss»?

Det beroliget Busby og United noe, men da 1. juni nærmet seg hørte Priest via via at Bolton skulle sette inn et siste fremstøt på Edwards.

De hadde nemlig enda trumfkort.

Edwards’ fetter, Dennis Stevens, hadde også signert for Bolton. (Både Stevens og Parry spilte FA-cupfinalen 1958 da United tapte for Bolton). En svært stresset Reg Priest ringte Old Trafford, og mente det var viktig at United var på ballen.

Det var her Bert Whalley tok saken i egne hender.

Matt Busby var i Amerika på sommertur med A-laget, men Whalley visste hvor ivrig Busby var etter å sikre seg Edwards, og antok (med rette) at han ikke behøvde noen godkjennelse fra sjefen.

Whalley fant fram riktige kontraktspapirer, kastet seg i bilen og la i vei sydover mot Dudley.

Dette var imidlertid ikke dagen da alt gikk på skinner. Før Whalley var halvveis, fikk bilen motorstopp. Whalley lot bilen stå, tok vesken med de viktige papirene og haiket tilbake til Manchester.

Det var blitt kveld da han kom til Old Trafford der han møtte Jimmy Murphy. Busbys assistent var enig i at det ville være dumt å vente til dagen etter. De fikk tak i en leiebil og siden Murphy ikke hadde sertifikat, var det dødsslitne Whalley som igjen satte seg bak rattet.

Klokken var to på natten da de svingte inn i Elm Road i Dudley. De pustet lettet ut da de ikke så noen andre biler som sto parkert der. En bil i gaten kunne nemlig meget vel vært en indikasjon på at Bolton hadde kommet dem i forkjøpet.

Whalley og Murphy så på hverandre. Det var midt på natten, men de hadde ikke noe valg. Whalley tok tak i dørhammeren og slo hardt tre ganger. Det gikk noen lange sekunder før de hørte lyder innenfor og far i huset, Gladstone Edwards, si halvhøyt for seg selv:

«Hvem pokker er det som banker på min dør på denne tiden av døgnet?»

Han skulle snart få svar for på trammen sto Whalley og Murphy. De smilte unnskyldende, men forklarte også hvorfor det hastet. Mor i huset, Sarah Ann, var allerede på kjøkkenet og gjorde i stand en stor kanne med te. Etter hvert kom hovedpersonen, en søvndrukken 15-åring ved navn Duncan Edwards. Han kunne ikke skjønne hvorfor de måtte komme på natten for å få ham til å skrive under.

«Why all the fuss?» som han sa, han hadde jo allerede sagt at han ville til Manchester United!

Bert Whalley og Jimmy Murphy kunne ikke annet enn å smile.

Og puste lettet ut.

Nøyaktig ni dager senere, med Busby fortsatt i Amerika med førstelaget, sto Bert Whalley i Manchester United-dress med en blomst i knapphullet og ventet på London Road stasjon (i dag Piccadilly).

Han ventet på Duncan Edwards og Gordon Clayton. Dagen etter Edwards-signeringen, sikret United seg også den lovende keeperen Clayton, som var en god venn av Duncan Edwards. (Clayton fikk bare to A-lagskamper).

Whalley smilte og vinket da han fikk se de to 15-åringene komme langs perrongen med hver sin store bag, klare for å flytte til Manchester og den store verden. Med taxi tok Whalley sine to nye unge signeringer til Birch Avenue, et steinkast fra Old Trafford. Der skulle Edwards og Clayton bo i «digs» hos vertsfamilien Watson.

Eventyret kunne begynne…

Fra landslaget til juniorlaget

Med god hjelp av sin assistent Bert Whalley, førte Jimmy Murphy United til topps i FA Youth Cup i turneringens første år, 1952/53. Og gjentok bragden i 1954, 55, 56 og 57.

Duncan Edwards var med i de tre første finalene. De to første var mot Wolverhampton, som dermed fikk erfare hva de hadde gått glipp av. Det litt spesielle med Edwards var at han allerede hadde debutert på førstelaget da han spilte sin første finale i FA Youth Cup.

16 år og 185 dager gammel ligadebuterte han mot Cardiff, 4. april 1953.

Enda mer spesielt var det at han allerede hadde spilt for England da han spilte sin tredje finale i FA Youth Cup. 18 år og 183 dager var Edwards da han spilte for England mot Skottland foran 97 000 på Wembley 2. april 1955.

Tre uker senere var det altså tilbake til Uniteds juniorlag. Uten at Edwards så det som noen nedtur.  

Det var Murphy som bestemte når en unggutt var klar for å ta steget opp til førstelaget, og med Whalleys gode hjelp og faglige råd var det mange fra dette unge, fremadstormende laget som snart ble klare for førstelaget.

Og resultatene lot ikke vente på seg. Ligagull i 1956 og 57. I 1957 kunne United dessuten bli første klubb til å vinne The Double siden Aston Villa i 1889, men tapte FA-cupfinalen knepent 1-2 for nettopp Aston Villa etter å ha fått en tidlig skade på keeper Ray Wood.

I tillegg imponerte det unge laget stort i sin første sesong i Europacupen, helt til Real Madrid ble et strå for hvasse i semifinalen.

I 1957/58 var alt klart for å ta steget videre. Det var et godt håp om å ta hjem det tredje strake ligagullet, noe kun Huddersfield 1924-26 og Arsenal 1933-35 hadde klart før.

Laget var også fast bestemt på å revansjere det bitre tapet i FA-cupfinalen. Og i Europa? Matt Busby mente United hadde lært mye av erfaringen i Europacupen sesongen i forveien.

Drømmen var å vinne magiske The Treble!

Da spillerne og staben gikk om bord i Airspeed AS57 Ambassador-maskinen den solfylte Beograd-morgenen 6. februar 1958 så alt lyst ut. Laget hadde spilt elleve kamper på rad uten tap og for andre året på rad var United klare for semifinalen i Europacupen.

Samtidig var det en del sammentreff, og flere av disse tilfeldighetene gikk i Bert Whalleys disfavør.

Hvis United hadde spilt borte først i dobbeltmøtet med Røde Stjerne, så hadde ikke Whalley vært med på turen. Hans rolle var først og fremst å jobbe med de yngre spillerne. Det var Tom Curry (som også døde i München) som trente førstelaget.

Whalley hadde heller ikke vært med til Jugoslavia hvis ikke FIFA hadde satt opp Wales mot Israel samme dag som United spilte i Beograd.

I dag hadde det vært utenkelig, å sette opp en playoff-kamp til VM samme dag som en kvartfinale i Champions League, men sånn var det i 1958 og det måtte Bert Whalley betale med sitt liv for, 45 år gammel.

Mens hans sidemann i flyet, Matt Busby, havnet hardt skadet om lag hundre meter lenger bort, lå Whalley rett utenfor flykroppen.

Han døde antakelig momentant i krasjet. Det var Harry Gregg som fant ham, og fortalte følgende i et intervju med United-Supporteren i 2018:

– Da jeg kom til meg selv så jeg en strime med lys opp mot høyre. Jeg kravlet liggende mot lyset som viste seg å være en flenge i flykroppen. Det var altfor lite til å komme ut av så jeg fikk vridd meg rundt til en posisjon slik at jeg fikk sparket hullet litt større. Da jeg så ned så jeg Bert Whalley, en helgen av en mann som var med bare fordi Jimmy Murphy ikke kunne reise. Bert lå på bakken tilsynelatende uten en skramme på kroppen, men jeg bare visste at han var død. Berts øyne var vidåpne, og jeg har aldri tilgitt meg selv for at jeg ikke lukket dem.

Nøyaktig én uke senere, torsdag 13. februar, var det begravelse for Ashton-under-Lynes forbilde og store sønn.

Aldri før hadde så mange møtt opp ved en begravelse i Ashton-området.

Fabrikkene stoppet produksjonen i noen minutter så arbeiderne fikk gå utenfor for å se kortesjen. I sine arbeidsklær sto de med lua hånden side om side med andre i finklær.

Også skolene stengte for en time slik at elevene fikk følge begravelsesfølget. Mange av skolebarna kjente Whalley godt gjennom ungdomsforeningen i metodistkirken der Whalley hadde jobbet som frivillig i mange år.

Mange hundre, kanskje firesifret, sto langs veien og så kortesjen som telte 50 biler mot Dunkinfield krematorium.

En som sto der var Jimmy Elms, United-spilleren som Whalley hadde signert drøyt to år tidligere.

– Jeg glemmer det aldri. Det var et enormt oppmøte for en begravelse. Vi visste det ville være mange, men det var over all forventning. Veldig mange mennesker, men ikke en lyd. Alle sto stille i respekt for Bert, minnes Elms.

Sandy Busby hadde våket over sin kritisk skadede far i flere dager, men fløy hjem fra München så han fikk gå i begravelsen.

Jimmy Murphy, Harry Gregg og Bill Foulkes var også der. De hadde reist hjem med toget fra München. Bortgangen til den trofaste tjeneren Bert Whalley var ifølge Jimmy Murphy junior noe av det som traff faren hardest.

– Bert var den nærmeste og beste vennen min far noen gang hadde. De var så ulike som kritt og ost, men like fullt bestevenner. Jeg vet han gruet seg veldig til den dagen. Begravelsen til Bert var en av de tyngste dagene i livet til faren min, sier Jimmy Murphy junior stille.

Bert Whalley var den «glemte» München-helten som døde med Manchester United-dressen på.