På tur med Barmy Army

På perrongen på Man­chester Victoria står det fire mennesker som venter på meg – og på toget, selvsagt.

De er en del av den harde kjernen av Barmy Army, de høylydte supporterne som har blitt aller mest lagt merke til på kvinnelagets kamper etter at United i 2018 omsider fikk et kvinnelag igjen. Noen av ansiktene på perrongen har jeg sett før – for denne gjengen var godt representert i Oslo sist sommer.

Manager Casey Stoney var ikke det spor overrasket da Barmy Army møtte opp på Uniteds trening på Ekebergsletta, til tross for at regnværet var såpass kraftig at det like godt kunne vært i Manchester.

– De er en fantastisk supportergruppe, og vi setter stor pris på dem, sa Stoney og så alvorlig på meg under intervjuet før treningen. Hun ville få frem at hun virkelig mente det.

Imponerende supportergjeng

Første gangen jeg så kvinnelaget i aksjon på Leigh Sports Village, mot Millwall i november 2018, la jeg merke til denne supportergjengen. De hadde store flagg, bannere og sanger om mange av spillerne i det som hadde vært en spillergruppe i kun noen få måneder. Det var imponerende. Den gang hadde jeg ikke hørt om dem før, men i løpet av det siste året hadde jeg hørt og sett mer og mer av dem, og nå var det på tide å se hvordan kampopplevelsen var sammen med dem på bortebane.

Toget tok oss fra Manchester Victoria og i retning Southport (hvor oppgjøret mot Everton i ligacupen skulle spilles), og på toget kom det flere supportere på slik at vi ble et tosifret antall supportere som var på tur – og jeg ble forsikret om at det kom til å være veldig mange som enten ville reise på andre måter, eller som ville ta neste tog.

Alle som var der snakket uansett velvillig om interessen sin for United, og for kvinnefotball. Det var mange forskjellige slags historier der. Alt fra veteransupportere som har fulgt United i årevis – via folk i 20-årene og 30-årene som ser alt av United, enten det er snakk om herrelag, kvinnelag, reservelag eller ungdomslag – til ungdommer som sier at de egentlig bare følger kvinnelaget. Det varierte også hvor mye de fulgte kvinnefotball før United kom inn i bildet. Noen har fulgt en del med, men flesteparten ga uttrykk for at de trengte at favorittlaget var involvert for at den latente interessen skulle bli utløst.

– Jeg pleide å se på kvinnefotball på TV, men ikke noe mer enn det. Da jeg hørte at United skulle få kvinnelag igjen, så kjøpte jeg sesongkort så fort jeg kunne, sa David Knape, som fylte 68 år denne søndagen. Han har fulgt United i en årrekke, og har ikke gått glipp av en eneste hjemmekamp med Casey Stoneys lag, og har også blitt et fast innslag når Barmy Army skal på borteturer.

– Da jeg hørte at United ble med, så var jeg henrykt, sa Iain, som bor i det sørøstlige England, og må reise lenger enn de fleste til hjemmekampene og bortekampene i nord.

Trengte tilhørighet

De fleste jeg snakket med var fra Manchester – selv om en av mine sidemenn på tribunen viste seg å være en United-supporter fra Mo i Rana (!), som nå bor i Manchester.

– Jeg kunne se kvinnelandskamper, og finalen i FA-cupen, men jeg trengte at United ble med for at jeg skulle ha noe å knytte meg til. Før det var det bare tilfeldige spillere, og ingen jeg kunne føle noe tilhørighet rundt. Så det forandret seg for meg da vi fikk et lag, fortalte Deborah Henry, og la til:

– Det er mange her som vet mer om kvinnefotballen enn det jeg gjør, men jeg lærer. For meg spiller det ingen rolle om det er herrenes A-lag, U23-lag eller U18-lag, eller om det er kvinnenes A-lag eller U21-lag. Jeg er United-fan! Så ja, jeg trengte at United skulle være involvert.

Natalie Burrell har blitt en slags frontfigur i Barmy Army, og var personen jeg mest av alt fulgte denne dagen. Hun er ofte forsanger, og synger kanskje høyest og mest av alle, og spillerne vet definitivt godt hvem hun er. Det var likevel ikke selvsagt at hun skulle ende opp med å støtte United-kvinnene på denne måten. Hun kjøpte et sesongkort (som var billig) tidlig, men hadde absolutt ikke sett for seg at det skulle bli som nå.

– Jeg var ikke på den første kampen borte mot Liverpool. Jeg var interessert i kvinnelaget i den forstand at jeg ønsket å dra for å se dem, men jeg trodde ikke at jeg skulle bli en supporter på denne måten. Så havnet jeg på kroken, og ble forelsket i dem.

Klem fra Sigsworth

Vel fremme ved Haig Avenue i Southport, hvor Everton-kvinnene spiller hjemmekampene sine midlertidig, måtte vi stå utenfor stadion en liten stund mens vi ventet på at arrangørene skulle åpne. United-lagbussen ankom, og mange av spillerne vinket til den stadig økende mengden United-fans som stod utenfor inngangsporten, og Natalie fikk også en klem av favorittspilleren Jess Sigsworth.

– Jeg håper du får med i artikkelen at det var Jess som tok initiativet til klemmen, gliste Natalie.

Inne på stadion begynte Barmy Army å henge opp flaggene sine på en kortside som egentlig ikke var ment til å bli brukt, men hvor de i alle fall hadde fått tillatelse til å plassere flagg.

Etter hvert som flere og flere United-supportere kom inn portene, så kunne en se at arrangørene med en bekymret mine måtte ta noen viktige samtaler sammen, og etter noen minutter med diskusjon, så fikk United-supporterne lov til å benytte seg av tribunen hvor en først bare hadde fått henge flaggene. Det var på dette tidspunktet det ble ganske tydelig at det kom til å være flere bortefans til stede enn hjemmefans, og at det var vesentlig flere røde enn det arrangørene hadde ventet.

Flaggene begynte supporterne å lage rundt november i 2018. Kampen som undertegnede var på mot Millwall kan faktisk ha vært kampen de debuterte i, mener Deborah, som ikke var på toget til Southport, men som fraktet med seg flaggene i bilen sin. Frakten var vesentlig vanskeligere da Barmy Army skulle reise til Norge, og nesten alle supporterne skulle reise med bare håndbagasje.

– Da ble det sånn at en måtte velge mellom et ekstra par bukser eller et flagg! Så vi måtte koordinere hvem som skulle ta hvilke flagg med. Det var viktig for oss at vi i alle fall fikk med oss Jackie Groenen-flagget, for å få henne til å føle seg velkommen, og fordi det er litt spesielt siden hun ikke hadde spilt, men «her er flagget ditt». Da vi skulle pakke for Oslo-turen, var det vanskelig å velge mellom klær og flagg. Merkelig nok vant flaggene.

Pepper til Kirk

Selve kampopplevelsen mot Everton var ikke så ulik det å være på en annen bortetribune – det var velkjente saker. Det ble sunget sanger gjennom hele kampen, og motstanderne fikk gjennomgå også. Midtstopper Gabby George skal ha vært på vei til United i sommer, men United endte heller opp med Abbie McManus, og United-fansen var snare ved å minne George på dette.

Everton-manager Willie Kirk var Uniteds assistentmanager de første månedene før han fikk Everton-tilbudet, og Kirk fikk høre det gjennom hele kampen – noe som var ventet, siden supporterne på toget snakket om at flere i United var misfornøyde med måten han forlot klubben på. United vant 3-0.

Den store forskjellen

Selv om kampopplevelsen ikke var altfor ulik opplevelsen av å se mennene i aksjon, så er forskjellen desto større etter kamp.

Avstanden til spillerne blir en helt annen her, og spillerne tar seg god tid til å prate med supporterne, og til å stille opp på bilder. Hvis du for eksempel ville gratulere Kirsty Hanson med å ha blitt kalt opp til det skotske landslaget, så var muligheten god til det, og du kunne også gratulere foreldrene hennes – mange av foreldrene var til stede. Bursdagsbarnet David Knape hadde satt penger på 2-0, og kunne til Amy Turner (som scoret 3-0-målet) spøkefullt gi uttrykk for sin irritasjon over det. Leah Galton snakket med både undertegnede og andre om hennes valg om å si nei til landslaget.

Overalt rundt seg kunne en se United-spillere som stod og snakket med supportere. Dette ligner definitivt ikke på opplevelsen man får av å reise på Premier League-kamper. Det er også lett å forstå hva supporterne mener når de snakker om at det er lett å bry seg om spillerne når spillerne bryr seg om fansen.

– Vi har blitt godt kjent med mange av foreldrene, for eksempel, og det er ikke slik i herrefotballen. En kommer mye tettere på. En blir mer engasjert i dem, det blir mer personlig, fastslo Iain.

Da United etter fjorårssesongen kvittet seg med spillere som Naomi Hartley og Charlie Devlin, så fant de seg klubber i Championship (henholdsvis Sheffield United og Charlton), og i starten av denne sesongen var det faktisk Manchester United-flagg fra Barmy Army på kampene til begge disse. De hadde altså forlatt United, men supporterne ønsket å vise sin støtte videre også.

– De viser at de bryr seg om oss, og da bryr vi oss enda mer tilbake, forklarte David Pritt.

– Det blir som en familie man ikke vil svikte, skyter Natalie inn. Hun forklarer også at selve supportergjengen har blitt et tett fellesskap, etter at de ikke kjente hverandre før dette, og de møtes også ofte før kampene til gutta.

– Barmy Army har blitt en vennegjeng, og jeg er like opptatt av å møte alle sammen her som jeg er av å se jentene i aksjon. Felles­skapsfølelsen er bedre når vi reiser for å se jentene enn når en drar for å se gutta, mente Natalie.

– Med en gang du har vært på én bortekamp, så ønsker du å dra på flere, sa Sarah Partington.

Det er et utsagn som går an å kjenne seg igjen i. Dette blir definitivt ikke undertegnedes siste bortekamp.

Denne reportasjen er skrevet i forbindelse med ligacupseieren mot Everton i november, og stod på trykk i US3.