– Er det dette folk har betalt 750 til 1500 kroner for, så jeg én som skrev i sosiale medier underveis i kampen mot Atletico Madrid.
Jeg skjønner selvsagt at det handlet om det denne personen så på banen underveis, men jeg føler likevel at måten det ble skrevet på var en gigantisk skivebom.
Den bommet på det viktigste.
Bare for å understreke én ting med en gang. Supporterklubbens ansatte fikk én billett hver, men betalte akkurat samme pris som alle andre for resten av familiene våre som eventuelt var med.
Annonse
Så hadde det selvsagt vært aller best om Anthony Martial klistret ballen i krysset i stedet for å sende den over tidlig i selve kampen, men slik jeg så denne helga så var den verdt hver krone.
Grunnet covid har mange av oss i flere år nå nesten utelukkende fulgt United fra sofaen eller i sosiale medier. Alle har heller ikke råd eller mulighet til å reise til Manchester.
Derfor ble dette så spesielt.
Det var store deler av United-familien. Samlet på et sted. I lille Norge.
Fans samlet på Grønland Boul Bar fredag kveld:
Det aller første jeg så fredag da jeg rundt hjørnet inn på Karl Johan for å ta turen opp til Scotsman var en familie på fem, to voksne, tre barn. Alle kledd i United-drakt. Det var «Fernandes 8» og «Eriksen 14» og mye annet.
Da jeg kom 50 meter lenger opp i gata hørte jeg: «We all hate Leeds scum, We all hate Leeds scum».
Annonse
Det var kø til Supporterklubbens salgsområde på Scotsman. Hele puben var badet i rødt, litt hvitt og noe gult og grønt.
For meg, i de gatene jeg tuslet rundt i virket det som om det var mer United-supportere enn vanlige folk i Oslo denne helga.
Kanskje aller viktigst – det var en drøss av barn og unge i United-drakter selv nå etter ganske så mange år hvor det ikke har gått så bra.
Da jeg etter kampen kom ned til Oslo S og tuslet bort til en restaurant så var det første jeg så barn og unge som lekte på lekeplassen utenfor jernbanestasjonen. Alle i United-drakter. Alle ganske så fornøyde. Selv om de sikkert akkurat hadde sett heltene tape på Ullevaal stadion.
Det neste jeg skriver høres kanskje ut som en klisje, men det er faktisk ikke det. I helga kjente jeg i igjen på felleskapet, det å være del av noe som er større enn seg selv. Noe viktig.
Sånn føltes det i Oslo sentrum.
Sånn må det ha vært Ullevaal stadion lørdag.
Jeg var til slutt faktisk ikke der, siden jeg dekket kampen for united.no hjemmefra for å sikre best mulig dekning med best mulig nett, men alle de andre i Supporterklubben var der. Jeg fikk tilsendt bilder og videoer og historier.
Annonse
Det var kø og forventninger og smil og glede allerede før klokka 09.00 lørdag.
Det var voksne og barn, kvinner og menn, gutter og jenter, noen gamle og noen veldig unge. Alle virket ganske så fornøyde. Også etter at det ble tap.
Thanks again, Norway. Lovely to meet so many people in real life who read, watch and listen to what we do and hear their feedback. To be interviewed and to interview. MUFC are so popular in Scandinavia and @Unitedno do such a top job with fans. pic.twitter.com/hkkfcris7q
Det var Mats fra Trøndelag som hadde bestilt tur til både hjemmekampene mot Liverpool og City, og som understreket at mandagene ikke var ordentlig mandager før han hadde fått «Monday, Bloody Hell» på øret på jobben.
Det var superhyggelige Lars, som av en eller annen grunn jeg ikke kan forstå hadde blitt bedt av vaktene om å gå seg en tur.
Det var Vebjørn og Vemund, og Stian fra Red Army Oslo som jeg nesten ikke fikk pratet med fordi alle andre ville ta en prat.
Det var Tom fra Alta som hadde vært i England sju sesonger på rad, sett ni kamper, men fortsatt hadde til gode å se United vinne.
Sent lørdag kveld var han ikke i tvil om at United var det viktigste i livet, og jeg håper virkelig han får seieren sin snart.
Det var Bea, som jeg kjenner ganske godt fra før, men nå synes at jeg var så veldig høy.
Det var United-familien på ni (!!) fra Lillesand som inviterte meg på besøk neste gang jeg er nedover i de traktene.
Det var de to fra Nykirke, like utenfor Horten der jeg selv er fra, som dessverre hastet videre før jeg fikk navnene deres eller kunne snakke meg i hjel om Horten (og Nykirke).
Annonse
Det var han fra Red Army Oslo som nesten ikke turte å fortelle at han, som lett aldrende mann, hadde vært på Trance-festival i Nederland i sommer da vi gikk fra United-prat til en prat om livet.
Annonse
Red Army Oslo var forresten til strålende hjelp for oss i Supporterklubben, alle dager.
Og så var det Knut fra Sandefjord, som plutselig kom for å gi meg en eksklusiv pin fra Red Army Sandefjord.
Det var nye United-drakter. Det var gamle United-drakter.
Det var de som var kledt nydelig i rødt både med strømpebukser, drakt og bortimot alt de hadde på seg. Det var ikke alle av dere jeg fikk snakket med, men jeg lover dere at jeg la merke til dere.
103 sekunder fra helga – av ProUnited og Fahil Anweri
Jeg glemmer aldri selv da jeg 18 år gammel så United slå Strømsgodset 3-1 i i 1991.
Nevnte Knut fra Sandefjord understreket at han aldri glemmer Uniteds 1-0-seier over Eik i Tønsberg i 1981.
Og da er vi inne på essensen her. Hvorfor dette var verdt det.
Dette var for mange minner for livet. Uansett hvordan fotballkampen endte.
Dette handlet om et fellesskap, en tilhørighet og for mange barn og unge var det første gangen de med egne øyne, ikke bare på TV, så hvor store United er.
Kanskje forstod de også etter å ha vært en del av dette fellesskapet at det å gå med United-drakta på skolen, selv etter et tap, er helt ufarlig. Det er ikke flaut. Kanskje er det bare viktigere og riktigere.
Fordi de så at at store deler av en hel by og en arena med over 26 000 andre var akkurat som dem.
Akkurat det er selvsagt ikke optimalt for en Supporterklubb som egentlig alltid har kjempet for å gjøre United-drømmen mest mulig oppnåelig for alle, men slik er det blitt hvis vi skal se United spille på «lille» Ullevaal stadion. I stor grad må den irritasjonen imidlertid sendes tilbake til United, som krever sine millioner for å gjøre turer som dette.
Likevel, som en 8-9-åring ifølge en kollega fortalte faren sin i køen på vei ut av Ullevaal stadion etter at han hadde sett heltene sine tape 0-1.
– Takk, pappa, takk for at du tok meg med på United-kamp.
De ordene oppsummerer helga for meg.
Livet handler jo en del om de opplevelsene man aldri glemmer, og jeg vil tro at den gutten aldri glemmer den gangen han så Bruno Fernandes og de andre live sammen med faren sin.
