Duellene vi aldri glemmer

Mandag spiller United mot Arsenal i det som blir sett på som et svært viktig oppgjør, kanskje spesielt for Uniteds del.

Vi har hatt mange minneverdige oppgjør mot Arsenal. Her lister undertegnede opp sju favoritter – i kronologisk rekkefølge.

Arsenal 1-2 (etter ekstraomganger) Manchester United (1999)

Hva annet kan man si enn at denne omkampen i FA-cupens semifinale hadde alt?

To flotte mål i ordinær tid. Et straffespark på overtid som Peter Schmeichel reddet. Et offsidemål som Arsenal-feiret i omtrent et halvt døgn før de oppdaget at linjedommeren hadde vinket. Et rødt kort for Roy Keane. En salto fra Ferguson på sidelinjen. Ok, det siste stemmer ikke, men det kunne vært sant – såpass spesiell var denne kampen.

På grunn av det røde kortet trodde mange at United bare ville trygge inn uavgjort, men Ryan Giggs hadde andre planer. Han lekte seg gjennom hele Arsenal-forsvaret før han dunket ballen i mål bak David Seaman, og dermed var det United som endte opp med å kvalifisere seg for FA-cupfinalen, etter kanskje det beste målet turneringen har sett.

Manchester United 6-1 Arsenal (2001)

United var på vei mot sin tredje ligatittel på rad – og viste hvor suverene de var ved å banke hovedutfordrer Arsenal 6-1 hjemme på Old Trafford i slutten av februar. Om noen hadde lurt seg selv til å tro at det kanskje kunne bli litt spennende om ligagullet, så ble det slutt på det her.

Det ble en forrykende førsteomgang. Yorke ga United ledelsen, før Henry utlignet etter et kvarter. Skulle Arsenal ha noe å by på likevel…? Nei. United slo knallhardt tilbake ved å score ytterligere fire mål før pause (to nye Yorke-mål, mens Keane og Solskjær også tegnet seg på scoringslista). Da fikk det heller være at vi tok det litt roligere etter pause. 6-1-scoringen kom ikke før Teddy Sheringham rett før slutt fikk pyntet litt ekstra på resultatet.

Mest av alt blir kampen uansett husket for Yorkes vidunderlige hat trick – der alle målene kom i den første halvdelen av førsteomgangen.

Arsenal 2-2 Manchester United (2003)

Arsenal ledet med åtte poeng litt over en måned tidligere, men United hadde hentet inn ledelsen, og hadde i sin forrige ligakamp smadret tredjeplassplasserte Newcastle 6-2 på imponerende vis.

Oppgjøret mellom klubbene på Highbury, i april 2003, var Arsenals sjanse til å ta tilbake initiativet i jakten på tittelen. 

Ruud van Nistelrooy ga United ledelsen etter å løpt gjennom Arsenal-forsvaret på herlig direkte vis etter å ha fått ballen fra Ryan Giggs. Det sørget for at United ledet til pause.

Etter hvilen slo Arsenal tilbake: Thierry Henry både utlignet (Ashley Cole skjøt via Henry) og sendte Arsenal i ledelsen. Det andre målet var en soleklar offside, og akkurat da va verden blodig urettferdig. Heldigvis rettet Ryan Giggs opp det da han utlignet omtrent rett etterpå ved å heade inn et Solskjær-innlegg.

Sol Campbell ble for øvrig utvist på slutten av kampen for en albue på Solskjær.

United beholdt initiativet i titteljakten, og vant for fjerde gang på fem sesonger.

Manchester United 2-0 Arsenal (2004)

Vi var grundig lei av å høre maset om hvor lenge det var siden Arsenal hadde tapt en ligakamp. Joda, påpekte vi, de vant ligaen uten å tape, men de tapte jo mange kamper i andre turneringer – blant annet avgjorde jo Scholes mot dem i semifinalen av FA-cupen. Ja, faktisk tapte de flere kamper i løpet av sesongen enn United gjorde i 1998/99, sa vi til de som fortsatt orket å høre på oss.

Likevel måtte vi jo innrømme at 49 ligakamper uten tap var utrolig imponerende. Men ikke snakk om at de skulle runde 50 – og det på Old Trafford!

Det skjedde selvsagt ikke uten kontroverser. Rooneys 2-0-mål var det ingenting galt med, men bursdagsbarnet (han ble 19 den dagen) gikk i Arsenal-fansens øyne i overkant lett ned da han skaffet United straffesparket som ga 1-0.

Akkurat det straffesparket var virkelig en opplevelse i seg selv for oss United-supportere. Tidlig i Arsenals invincibles-sesong kunne det nemlig gått galt for The Gunners på Old Trafford, da Ruud van Nistelrooy rett før slutt skjøt et straffespark i tverrliggeren – for så å bli behandlet heller dårlig av Arsenal-spillere som lot skadefryden gå pinlig langt siden de mente at nederlenderen hadde skylden for at Patrick Vieira ble utvist.

Denne gangen satte han ballen i mål, og jubelen etter målet gjorde det åpenbart for alle hvor mye dette betydde for Van Nistelrooy.

Etter kampen ble det full krangel i korridorene på Old Trafford – der blant annet en pizza kastet av Cesc Fabregas traff Ferguson. Kampen har blitt døpt Battle of the Buffet på grunn av det som skjedde i etterkant. Heldigvis var det United som vant slaget.

Arsenal 2-4 Manchester United (2005)

For første gang siden Battle of the Buffet skulle lagene møtes igjen (vi møtte dem også i en ligacupkamp mellom, da et svært reservepreget United slo et like reservepreget Arsenal, men den teller vi ikke med siden de vesentlige spillerne ikke var med!). Forventningene var skyhøye. Dette betydde alt.

Temperaturen i forkant var enorm, og kranglingen startet allerede i spillertunellen – da Roy Keane var rasende etter at Patrick Vieira og noen lagkamerater hadde prøvd å advare Gary Neville mot å gå like tøft i Arsenal-spillerne som han hadde gjort forrige gang. Keane så ut til å være klar for å gå i slåsskamp med Vieira allerede før kampen, og Graham Poll måtte be United-kapteinen om å roe seg ned. «I’ll se you out there!» var beskjeden Vieira fikk fra iren.

Arsenal ledet både 1-0 og 2-1 i en dramatisk kamp på Highbury (som så ofte før fikk vi også en utvisning, denne gangen av Silvestre), men etter mål fra Giggs, Ronaldo, Ronaldo igjen og O’Shea, så endte det 4-2 til bortelaget United. Keane og United hadde vunnet nok en krig.

PS. Legg merke til håndtrykkene på slutten av videoen over.

Manchester United 0-0 Arsenal (2009)

Hva gjør en 0-0-kamp her, egentlig?

Jo, i mai 2009 sikret vi nemlig ligatittelen mot Arsenal på Old Trafford. En ting var at det gjorde godt å gjøre det siden Arsenal hadde sikret ligatittelen der i 2002, men i tillegg så var dette en litt spesiell tittelkamp for oss.

Vi vant nemlig ligagull nummer 18 – endelig stod vi likt med Liverpool. Og den nærmeste utfordreren denne sesongen? Liverpool. Liverpool så en stund ut til å ta igjen United, og at det kunne bli 19-17 i favør Liverpool når det gjaldt antall ligagull. Heldigvis våknet United – godt hjulpet av Kiko Macheda – og mot Arsenal ble ligagullet sikret. Med tap ville den siste kampen for sesongen mot Hull (som kjempet for å unngå nedrykk) blitt en særdeles nervøs affære.

Da får det heller bare være at selve kampen ikke var så spektakulær. Vi sikret ligatittelen mot Arsene Wengers Arsenal, på bekostning av et Liverpool som attpåtil måtte se oss tangere dem i antall ligatitler. Dette hadde vi drømt om lenge.

Manchester United 8-2 Arsenal (2011)

Innimellom har en dager der en nærmest kan sikte mot eget mål, og at ballen likevel flyr inn i riktig kryss.

Dette var en av de dagene.

City hadde smadret Tottenham tidligere på dagen, og vi måtte respondere. Det gjorde vi virkelig.

Danny Welbeck lirket inn 1-0, før Robin van Persie fikk sjansen for Arsenal fra straffemerket. David de Gea, som hadde slitt i starten av United-karrieren, reddet straffesparket – hans første store høydepunkt i United-drakta. Theo Walcott scoret riktig nok for Arsenal før pause, men da hadde allerede Ashley Young (med sitt første offisielle United-mål) og Wayne Rooney satt inn 2-0 og 3-0 først.

Etter pause scoret Rooney sitt andre frisparkmål for dagen, Nani la på til 5-1, Park til 6-1, Van Persie reduserte til 6-2, Rooney økte til 7-2 på straffespark før Ashley Young satte punktum på overtid med sitt andre herlige mål for dagen. For en herlig kamp!

Kamper som nesten ble tatt med:

• 2-1-seieren på Highbury i 1999. Keane og Vieiras rivalisering hadde ikke nådd toppen ennå, men en Keane-dobbel (der vinnermålet kom mot slutten) smakte uansett deilig.
• 2-0-seieren mot Arsenal i desember 2002, scoringer av Véron og Scholes. En kamp som var et viktig steg mot å ta tilbake ligatittelen etter å ha lånt bort troféet til Wenger, selv om kampen på våren viste seg å bli enda mer spennende – og derfor kom med på lista i stedet for denne.
• Champions League-semifinalen på bortebane i 2009. Vi hadde vunnet 1-0 i første oppgjør, og var nervøse før semifinale to, men kontret Arsenal i senk og vant 3-1 på Emirates. Stort – men dessverre ødelegges minnene litt av finaletapet.
• 2-0-seieren i FA-cupen i mars 2011. Rafael, Gibson, O’Shea og Fabio var midtbanen Ferguson sendte utpå – som om han bare skulle demonstrere hvor god kontroll han hadde på Wengers Arsenal.
• Rashford-ligadebuten i 2016. Det var stort nok at den unge Manchester-gutten hadde scoret to mål i debuten mot Midtjylland. Da han gjentok det i ligadebuten mot Arsenal, skjønte vi at det var mer enn bare et blaff.

PS. Dette er en bearbeidet versjon av en sak fra 2018, som egentlig handlet om kamper mot Arsene Wenger. Samtidig er det ingen kamper fra før/etter Wenger som når helt opp blant favorittene – noe som selvsagt påvirkes veldig av hva slags kamper undertegnede kan huske selv. Bruk gjerne kommentarfeltet til å skrive om andre dueller mot Arsenal!