– Skjønte først hvor bra det var da jeg så det på TV

Ryan Giggs startet ikke omkampen i semifinalen av FA-cupen mot Arsenal i 1999. Da han først kom inn fra benken, slet han dessuten med å gjøre seg bemerket.

Det er det imidlertid de færreste som husker. 

I stedet har det fantastiske dribleraidet, og den strålende avslutningen som avgjorde dramaet på Villa Park, brent seg inn på netthinnen til United-fansen.

– Skuffet da jeg ikke fikk starte

I forbindelse med den omfattende dybdesaken på 20-årsmarkeringen av Tre Treble fra United-Supporteren våren 2019, tok Ryan Giggs seg god tid til å snakke med oss, særlig om målet mot Arsenal på Villa Park som av mange har blitt omtalt som tidenes mål i FA-cupen.

– Jeg var skuffet over at jeg ikke startet kampen, men med Juventus borte den påfølgende midtuken ville sjefen spare noen, inkludert meg, og han utnyttet troppen maksimalt. Coley, Yorkie, Scholesy, Denis og meg. Ingen av oss startet mot Arsenal i omkampen. Han gjorde fire eller fem endringer, men når spillere som Ole, Teddy, Phil Neville og Nicky kom inn så sier det hvilken sterk tropp vi hadde, minnes Giggs.

Etter 61 minutter hadde imidlertid Alex Ferguson bestemt seg. Han sendte inn Ryan Giggs i håp om at farten hans skulle bli et problem for Arsenal-fosrsvaret. 

– Da jeg skulle byttes inn forklarte sjefen at Lee Dixon begynte å bli sliten, at jeg skulle bare løpe mot ham og slite ham ut. Jeg prøvde på det, men jeg spilte ikke bra! Jeg spilte ikke bra i det hele tatt! Noen ganger er det vanskelig for en innbytter å komme inn i kamprytmen og spesielt den kvelden slet jeg med det, forklarer Giggs.

– Ville ikke sentre

– Jeg ga bort ballen et par ganger og var ikke fornøyd med spillet mitt. Men fordi jeg hadde gjort disse feilpasningene bestemte jeg meg for ikke å sentre neste gang jeg fikk ballen. Jeg ville helle drible og løpe fordi det var styrken min.

– Og det gjorde du i høyeste grad på det berømte målet …

– Da Vieira sendte meg pasningen må jeg innrømme at øynene mine lyste opp litt fordi jeg så det som en gylden mulighet for en kontring. Men for å være ærlig; ikke før jeg så målet i reprise innså jeg at jeg var så langt ute. Jeg visste at det var et pent mål, men det var ikke før jeg kom ut av garderoben etterpå da en journalist spurte om det var det fineste målet i karrieren min? Jeg tenkte at «jeg har vel scoret bedre mål enn det» fordi jeg hadde ikke sett det på TV ennå. Da jeg gjorde det, og så hvor langt ute det var og hvor mange motstandere jeg lurte og passerte som jeg tenkte «Oi, dette var jo pent …».

– Så du etter en mulig lagkamerat å sentre til før du skjøt?

– Nei! Plutselig var jeg innenfor 16-meteren og tenkte at nå må jeg skyte. Scholesy var fri og har sagt til meg siden at han ropte på ballen. Vanligvis så kunne jeg «se» en pasning. Jeg visste når jeg skulle sentre fordi det var en av styrkene mine. Normalt sett ville jeg se etter en lagkamerat som var bedre plassert, men akkurat denne gangen, kanskje fordi det gikk så fort, så hadde jeg bare en tanke i hodet da jeg kom innenfor 16 og det var å skyte.

– Scholes kunne reddet meg

Da Giggs plasserte ballen i nettmaskene bak David Seaman brøt jubelen løs blant elleville United-fans. Men den som kanskje jublet aller heftigst var Giggs selv. Han vrengte av seg drakten og viftet med den i luften.

Selv to tiår etter scoringen har Giggs problemer med å forklare hvilke tanker som ligger bak feiringen. 

– Jeg var bare i en situasjon der jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde aldri tidligere revet av meg trøyen for scoring før det målet, og jeg gjorde det heller aldri igjen. Det var bare ren ekstase, forklarer Giggs.

Før han fortsetter:

– United-fansen var jo langs hele den langsiden så jeg tenkte jeg ville løpe langs hele den siden og tilbake til vår banehalvdel. Jeg vet ikke hvorfor jeg tok av trøyen. Jeg var aldri den som tok av helt etter en scoring. Jeg var alltid ganske cool. Men da jeg tok av trøyen, hadde Scholesy tenkt å gjøre det samme. Hvis du ser på klippet så griper han tak i trøyen sin klar for å dra den av, men han tenker i siste øyeblikk «nei». Hvis han hadde gjort det også så hadde jeg sluppet alt maset jeg har fått for feiringen, ler Giggs.

I dag snakker folk nesten like mye om feiringen av målet som de gjør om selve scoringen.

– Det var bare en av de gangene da man ikke visste hva man skulle gjøre og ikke hadde noen kontroll, og jeg hadde definitivt ingen kontroll, smiler Giggs.

– Dixon skyldte på Seaman og Keown

Harold Wood, mannen som oppdaget Ryan Giggs og tipset United om stortalentet som da var 13 år, pleide å gi Giggs ett pund for hver scoring i United.

– Dagen etter scoringen sa visstnok Wood, på The Cliff, at målet var verdt fem pund, men han ville bare gi deg ett likevel…

– Haha, det stemmer! Harold var herlig. Helt siden jeg skrev under som 14-åring så ga han meg ett pund for hvert mål jeg gjorde og fortsatte med det helt til han ble pensjonist, lenge etter at jeg hadde flyttet opp på førstelaget. Jo, jeg husker han sa det. At målet var verdt fem pund, men avtalen var ett og derfor fikk jeg bare ett pund, ler Giggs.

Har du snakket med Arsenal-spillerne om målet?

– Jeg snakket med Lee Dixon. Han la skylden på David Seaman og Martin Keown…

Den eneste strafferedningen

Semifinalen mot Arsenal hadde egentlig all den dramatikken en fotballkamp kan by på. Roy Keane ble utvist etter 72 minutter, Peter Schmeichel reddet straffe på tampen av ordinær tid og Arsenal fikk en scoring annullert.

Hvordan var stemningen blant spillerne før ekstraomgangene?

– Da Roy ble utvist tenkte jeg instinktivt «please, la oss holde ut til straffesparkkonkurransen». Jeg visste detville bli veldig vanskelig å vinne kampen med 20 minutter pluss eventuelt ekstraomganger med én mann mindre, attpåtil vår nøkkelspiller og kaptein, forklarer Giggs.

Og da Phil Neville felte Ray Parlour like før de første 90 minuttene var spilt, var Giggs sikker på at det var det siste United ville oppleve av FA-cupspill den sesongen.

– Da Arsenal fikk straffe i siste minutt tenkte jeg at nå var det over. Nå er det over, alt er over! Bergkamp var sikker på straffene og Peter var ikke noe utpreget god på straffer. Ikke misforstå meg; Peter er den beste keeperen jeg har spilt med, men han hadde ikke noen god statistikk på straffespark, sier Giggs.

Det har Giggs helt rett i.

I løpet av United-karrieren reddet Peter Schmeichel nemlig kun ett straffe i vanlig spill.

Dette!

– Kun to ting kan måle seg

– Hvor høyt rangerer du øyeblikket da du scoret semifinalemålet mot Arsenal på Villa Park?

– Dette målet er blant de tre største øyeblikkene for meg personlig sammen med sluttsignalet i Barcelona-finalen -99 og min aller siste Manchester United-kamp som aktiv, smiler Giggs.

Etter dramaet på Villa Park forlot Giggs Aston Villas hjemmebane på krykker og skaden han pådro seg satte waliseren ut av spill i nesten én måned.

Først da United gjestet Ewood Park i den nest siste serierunden var han tilbake på laget, men Giggs startet både ligaavslutningen mot Tottenham, FA-cupfinalen mot Newcastle og Champions League-finalen mot Bayern München i Barcelona.