Sambafotballens budbringer

I Sao Paulo: Andy Mitten 
Oversatt av: Bjarte Valen 

Antony ga seg imidlertid aldri.

I stedet har han bergtatt Old Trafford.

Da 22-åringen fikk ballen på høyrevingen, og kjørte to piruetter mot Sheriff i Europa League-kampen på Old Trafford, kom reaksjonene umiddelbart.

Og de var delte.

Paul Scholes er ofte en interessant mann å lytte til, men United-legenden fremstår påfallende ofte gretten og molefonken i TV-ruten. Han likte ikke Antonys oppvisning, og kalte det artisteri med manglende respekt.

Tidligere toppspillere ser ofte slike triks på den måten. Da Antony fremdeles var Ajax-spiller fikk han gjennomgå av legenden Marco van Basten. Med sammenbitte tenner serverte den tidligere storscoreren en ganske nådeløs dom over Antonys artisteri:

«Om du vil drible hver gang du har ballen og det slår feil ut syv av ti ganger …» Van Basten lot utsagnet sitt henge litt i luften, men det var ingen tvil om hva han mente.

Van Basten var ikke alene, men Antony ignorerte kritikerne. 

Effektiv trussel 

Trenerne i Ajax kunne også bli en smule frustrerte de gangene Antony valgte å drible av en motspiller fremfor å angripe rommet som åpenbarte seg foran ham.

Det er likevel en annen del av historien som er viktig å få med seg. Antony ble nemlig også den mest effektive trusselen i Ajax-angrepet.

Derfor ble den lekne brasilianeren fra Osasco i sommer den dyreste spilleren som noen gang har blitt solgt fra en klubb i nederlandsk æresdivisjon. Antonys fiksfakseri høstet imidlertid ikke bare negative reaksjoner.

Særlig den yngre garde av United-fans elsket oppvisningen mot Sheriff. For mange fans ble det et av disse øyeblikkene som er skapt for utallige avspillinger på YouTube, og en type artisteri som gjorde at Barcelona også vurderte å hente Antony før den katalanske storklubben valgte Raphinha i stedet. 

Noen av dem som kjenner Antony best var ikke overrasket over piruetten i United-drakten. 

I Sao Paulo, Sør-Amerikas største by med over 20 millioner innbyggere og et tilsynelatende endeløst hav av blokkleiligheter, er det flere av dem som spilte en viktig rolle i utviklingen av Antony som følger sin tidligere elev med argusøyne.

Ungdomstrenerne her er stolte når elevene deres kan livnære seg av fotballen.

Om det skjer for klubben Sao Paulo er det enda bedre, og kommer en velstående europeisk storklubb på banen, og spilleren også når det brasilianske landslaget, er det en drøm som går i oppfyllelse.

Ikke bare for spilleren selv, men i aller høyeste grad for moderklubbene også.

Det var den karriereveien Antony fulgte.

Likevel melder spørsmålet seg, hvorfor valgte han å snurre 720 grader mot en back på et fotballag fra Moldova? 

– Han liker å ydmyke oppasseren sin, forklarer Menta til united.no.  

Menta var Antonys trener i Sao Paulo på U15- og U17-nivå da United-vingen hadde funnet sin særegne lekne identitet på banen. 

– Han elsket å slå tunneler. Hvis noen satte inn en stygg takling på Antony svarte han med å slå tunneler på synderen. Igjen og igjen. Jeg ba ham være mer direkte i stilen, fortalte at det ville være mer effektivt, men dette var hans måte å spille på, sier Menta. 

Beskjeden, men målrettet

Få, om noen, United-supportere vil ha en eneste innvending om Antony slår tunnel på en Liverpool- eller Manchester City-spiller, særlig dersom det er keeperen og det fører til mål.

Det er likevel en risiko forbundet med artisteriet, og dersom Antony ikke lykkes med sine triks, vil han bli kritisert.

Men er det ikke nettopp slike detaljer som kjennetegner en kommende storspiller?

Cristiano Ronaldo høstet ofte kritikk for at han var mest opptatt av å vise frem sitt tekniske repertoar da han ankom Old Trafford første gang i 2003. Spillere som viser seg frem på denne måten kan ofte bli stemplet som i overkant selvsikre og arrogante. 

Sannheten er imidlertid ofte en helt annen. 

– Antony var en veldig beskjeden gutt. Alltid mistenksom overfor omgivelsene og det var vanskelig å vinne tilliten hans. Med ballen i beina endret imidlertid han karakter. Han ble modig, han elsket å konkurrere og han ble fryktløs. Samtidig var han en nysgjerrig gutt som alltid stilte spørsmål, særlig om han ikke startet kamper, forklarer Menta til united.no. 

Mange av dagens stjerneangripere, i toppklubber verden over, kan se tilbake på en imponerende statistikk fra ungdomstiden der scoringer var noe av det mest naturlige i verden.

Antony var derimot ikke en naturlig målgarantist som ung. Han trivdes bedre i rollen som tilrettelegger. Antonys gamletrener i Brasil sier han ser mye av den lekne unggutten fra Sao Paulo i Manchester United-spilleren Antony. 

– Han var ikke en naturlig spisstype eller en giftig avslutter. Han trivdes bedre om han i stedet serverte den målgivende pasningen, forteller Menta. Før han legger til: 

– Han har blitt en mye giftigere avslutter med årene. 

Blomstret sent

Uniteds brasilianske vingvirtuos var heller ikke et vidunderbarn som sine landsmenn Neymar eller Robinho, spillere man simpelthen visste ville nå toppen. 

– Første gangen jeg noterte meg at Antony kunne bli en spiller som ville nå langt, var da han fikk sjansen på U20-laget vårt. Frem til da hadde han bare vært en av mange talentfulle spillere vi hadde i gruppen vår. Det tok tid for Antony å slå ut i full blomst, men det skjer noen ganger i fotball. Ikke alle fotballspillere har en homogen utviklingskurve, påpeker Menta. 

Selv om en ung Antony ikke skilte seg ut rent ferdighetsmessig i midten av tenårene, hadde han en innstilling og sult som skulle bli særdeles viktig for utviklingen hans. 

– Antony utviklet en sterk, men også krevende, personlighet. Da han for eksempel spilte med U16-laget ville han vite hvorfor han ikke spilte med U17-laget. Han så hele tiden opp og frem, forklarer Menta.

Antonio Rodrigues, bedre kjent som «Mr. Toninho», har jobbet i Sao Paulo en årrekke og i den brasilianske storklubben kjenner alle «Mr. Toninho». Han har fulgt karrieren til Antony siden United-vingen var ti år. 

– Antony var beskjeden. Veldig beskjeden. De eneste gangene han snakket til meg, var da han svarte på noe jeg spurte ham om. Likevel var det klart at han var en målbevisst gutt. 

– Familien hans består av jordnære, men hardtarbeidende mennesker. Det var åpenbart at Antony kom til oss for å utvikle seg slik at han kunne gjøre fotballen til sitt levebrød. Han visste at han var god, men at ha også hadde mye å gå på. Det ga ham inspirasjon og selvtillit til å jobbe ekstra hardt hver dag, sier Rodrigues til US. 

Antonys vei mot toppen var imidlertid ingen enkel reise. 

– Vi hadde våre bekymringer, forklarer Rodrigues. 

– Antony var en spiller som ofte ble felt, og motstanderne gikk heller ikke av veien for å servere både slag og spark mot ham. Hvordan reagerte Antony? «Mr. Toninho» tar en kort pause før han besvarer sitt eget spørsmål. 

– Jeg husker veldig godt en U12-kamp der Antony slo tunnel på oppasseren sin så mange ganger at de andre motspillerne prøvde å sparke ham ned. Men de klarte det ikke, smiler han. 

Til tross for ferdighetene, hadde imidlertid Antony er problem som ikke var selvforskyldt. Likevel ga det ham store utfordringer som tenåring. 

– Antony var liten av vekst sammenlignet med de andre guttene. Antony ringte meg mange ganger, både oppbrakt og trist. Han var i tvil om han skulle satse på fotballen, og noen ganger fortalte Antony at han var nær ved å gi opp. Vi hadde flere gode og ærlige samtaler. Jeg fortalte ham at ingenting kommer gratis i livet, og at han kunne nå langt med hardt arbeid og innsats. Det er akkurat det som har skjedd i Antonys tilfelle, sier Rodrigues. 

Sambafotballens vugge

Sao Paulo er det industrielle og kommersielle sentrum i Brasil, men det var også her Charles Miller ble født.

Som navnet indikerer, hadde han britiske foreldre og reiste til England for å få sin utdannelse. Etter å ha fullført skolegangen på en offentlig skole i Southampton dro Miller tilbake til Brasil og Sao Paulo i 1894 (seks år etter at The Football League startet verdens første fotballiga) med en fotball under den ene armen og en håndbok med reglene under den andre.

Året etter organiserte han en kamp mellom britiske jernbanearbeidere som jobbet for det lokale jernbaneselskapet, bankansatte og arbeidere ved en lokal gassbedrift. Ryktene om det populære spillet fotball spredte seg, og det ble arrangert flere kamper mellom britene som var tilknyttet Sao Paulo Athletic Club og studentene ved Mackenzie-skolen.

Ikke lenge etter meldte tyskerne seg på og stiftet klubben SC Germania. Sammen med andre klubber stiftet de Brasils første fotballiga i 1901. Allerede året etter hadde Sao Paulo over 60 ulike lag og fotballen hadde fått fotfeste i det sambaelskende landet. 

Tre strake ligagull

De største klubbene i den moderne og langt mer profesjonelle epoken, kom på banen om lag et tiår senere.

I 1910 ble Corinthians stiftet av jernbanearbeidere og fikk navnet etter den engelske amatørklubben fra London som besøkte byen Sao Paulo. Santos ble grunnlagt som en klubb for de fattige, og så dagens lys i nabobyen ved samme navn.

I 1914 stiftet italienske immigranter Pelestra Italia, men på grunn av Italias rolle under andre verdenskrig, og de påfølgende anti-italienske holdningene som rådet, byttet klubben navn til Palmeiras. 

Så er det Sao Paulo, en klubb stiftet på restene fra et annet lag med samme navn. Klubben ble ligamester første gang i 1977, seks år etter at den nasjonale ligaen ble stiftet.

Klubben har vunnet Campeonato Brasileiro Série A seks ganger, og tre av ligamesterskapene kom i 2006, 2007 og 2008. Det var første gang en klubb hadde vunnet ligagullet tre år på rad, og det var ingen tilfeldighet at den største klubben, fra den mest velstående byen, var så dominerende i en tid da Brasils økonomi blomstret. 

Ingen vakker hjemby

Antony Matteus dos Santos ble født 24. februar 2000, samme år som Kaká skrev under på sin første proffkontrakt med Sao Paulo.

Kaká gikk gradene i klubbens akademi og fikk all den støtten, også økonomisk, han trengte fra familien som tilhørte middelklassen. For Antony og hans familie var hverdagen ganske annerledes.

United-vingens bror måtte si fra seg plassen på Cotia-akademiet fordi reisekostnadene ble for høye. Antony vokste opp i Osasco, en by med et innbyggertall på størrelse med Oslo.

Osasco er en del av delstaten Sao Paulo, og ligger ca. 20 kilometer vest for den viktige sentrumsgaten Avenida Paulista i byen Sao Paulo som har tatt navnet fra delstaten den ligger i.

Osascos om lag 700 000 innbyggere har ingen lokal storklubb å følge. 

– Det er mange som spøker med hvor stygg Osasco er, forteller journalisten Alex Sabino til United.no. Han gir spøkmakerne delvis rett. 

– Det er ikke noen vakker by med store grøntarealer eller en rekke kulturelle institusjoner. 

Det er i grunnen ganske få steder å dra til dersom du er ung og på jakt etter litt moro. Om noen fra Sao Paulo, som ikke akkurat er kjent for å være en vakker storby sammenlignet med den tidligere hovedstaden Rio de Janeiro, sier at Osasco er stygg, så sier det ganske mye, forklarer Sabino.

– Sentrum av Osasco er faktisk ikke så ille, men Antony vokste ikke opp i sentrum. Han vokste opp i en av favelaene i utkanten av byen i et fattig område. Favelaene i Sao Paulo er ikke like farlige som de du finner i Rio, men de er likevel preget av fattigdom, narkotika og sosiale problemer. Men du vil også høre musikk her fra de mange små barene, og folk har ofte grillfester i gatene, sier Warley som tidligere bodde i Osasco, til United-Supporteren. Journalisten Sabino legger til: 

– Mange av innbyggerne i Osasco jobber i Sao Paulo, det gjorde også Antony. 

«Oppveksten i lille helvete»

United-vingen vokste opp i favelaen «Inferninho», som betyr «lille helvete». Her ligger de heller kummerlige husene tett i tett. Selv om det kan være et yrende folkeliv her, ligger de fleste av favelaene på steder der du finner de billigste tomtearealene enten det er i bratte skråninger eller områder som med ujevne mellomrom rammes av oversvømmelser.

Den tidligere United-spilleren Anderson vokste opp i en favela i Porto Alegre. En annen tidligere United-spiller, Carlos Tévez, vokste opp under lignende kår i Buenos Aires.

I slike områder finner du svært sjelden moderne og tilrettelagte fotballbaner. I stedet spiller barna fotball i gatene, og fotballspillende barn er et vanlig syn for fotball er utvilsomt den mest populære sporten i Osasco.

Fordi mange av barna lever og ånder for fotballen her har også flere kjente profiler sine røtter fra Osasco. Real Madrids Rodrygo er en av dem, Manchester Citys keeper Ederson en annen. 

Infrastrukturen i «Inferninho» er ikke veldig avansert og fasilitetene for de unge håpefulle spillerne er enkle. For å si det mildt. Husene ligger tett i tett, men det er et lite område med adressen Rua Dona Pasqualina Falbo Lofredo der det ikke er bygget hus eller anlagt vei. Det du derimot finner er en liten fotballbane, støpt i betong og med to slitne mål i rustent metall. 

Det var her Antony spilte fotball med vennene sine. Hele tiden. Selv etter at han hadde skrevet kontrakt med Sao Paulo. 

– Dette området er som favelaer flest. Du finner gode mennesker og du finner bråkmakere. Men det er også et område der alle kjenner alle. Det er dessuten en rekke lokale prosjekter som hjelper innbyggerne her, prosjekter som er initiert av lokalbefolkningen og som ikke har noen kommersielle motiver. For meg er dette hjemmet mitt. Jeg er lykkelig her, sier Renato Alves dos Santos til United-Supporteren. 

Dos Santos og de andre innbyggerne som bor i «Inferninho», har fulgt Antonys karriere via Sao Paulo til Ajax og Amsterdam, og nå til Old Trafford og Manchester United.

En skulle kanskje tro at kriminaliteten i favelaene kunne bli en utfordring for Antony når han returnerte til hjemlige trakter, men dos Santos sier Antony ikke har noe å frykte. Snarere tvert imot. 

– Antony vil ikke ha noen problemer med innbyggerne her. Vi respekterer han og familien hans også. Men det stemmer at Antony som regel reiser til Sao Paulo når han er på besøk. Du vet aldri om det kan komme en idiot fra en av nabofavelaene som vil skape trøbbel for Antony fordi han tjener svært godt på fotballen, forklarer dos Santos. 

Måtte låne fotballsko

Antonys foreldre var strenge. Faren José var låsesmed mens moren Cremilda jobbet i en sko- og klesbutikk. Noen ganger fikk hun låne fotballsko på jobben som hun ga til Antony som lenge var vant til å spille barbeint på betongunderlaget. Oppveksten til den dribleglade United-vingen var tøff.

Han måtte dele soverom med foreldrene og broren Emerson og søsteren Emily. Lokale narkotikalangere regjerte i området, men politiet holdt seg stort sett unna med mindre de gikk til storaksjon mot lokale narkotikaselgere.

Da Antony ble spurt om presset som fulgte i kjølvannet av å være en toppspiller i Europa, fortalte det reflekterte svaret han ga mye om bakgrunnen hans. 

– Det virkelige presset følte jeg da jeg bodde i favelaen. Jeg dro på skolen klokken ni om morgenen og visste ikke om jeg fikk noe mer å spise før klokken ni om kvelden, forklarte Antony i en artikkel på BBC.com. 

For mange brasilianske skolebarn som vokser opp i favelaene, er det én grunn til at de møter opp på skolen. Det er for å få mat. Fotballen har for lengst blitt det viktigste i livene til mange av barna i «Inferninho», akkurat slik det var for Antony. Det mangler da heller ikke på lag de lokale barna kan følge. 

– Corinthians er populære. De fremhever ofte selv at de er klubben for de fattige, forklarer Warley. 

– Palmeiras har vært den mest suksessfulle klubben fra Sao Paulo de siste årene, og derfor er den veldig populær nå. Palmeiras stadion er også den som ligger nærmest Osasco og den er enkel å ta seg til med tog, et tilbud mange fra Osasco benytter seg av, fortsetter han. 

Likevel er Sao Paulo den mest kjente klubben internasjonalt, trolig fordi klubben har tatt navnet fra byen den kommer fra.

Sao Paulo har også vunnet Intercontinantal Cup, forløperen til klubb-VM, to ganger og klubb-VM i 2005 da laget slo Liverpool i finalen. Sao Paulo har i overkant av 31 000 tilskuere på hjemmekampene sine på Morumbi. Det finnes andre lag i Brasil som trekker flere tilskuere på hjemmekampene, men for Antony var det aldri noen tvil om hva som skulle bli favorittklubben.

Allerede som liten gutt banket Antonys hjerte for Sao Paulo, og han var ikke mer enn fem år gammel da tanten begynte å ta ham med på hjemmekampene. De to hadde faste plasser blant Sao Paulos Ultras, de ivrigste og mest hengivne supporterne. Antony lærte seg raskt alle sangene.

Og i Sao Paulo FC ble man snart kjent med den lille gutten som elsket fotball. 

Motivert av nedturer

Antony var bare ti år da Sao Paulo tok kontakt etter å ha speidet på ham. De ønsket å hente ham til klubben. Tanten og en av de andre spillernes foreldre fulgte Antony til hver eneste trening, uansett dag, uansett vær og de var en uvurderlig støtte særlig når tilbakeslagene meldte seg for Antony.

En gang fortalte tanten om en ungdomsturnering der Sao Paulos ultras hadde meldt sin ankomst for å støtte de unge guttene. Antony og de andre guttene måtte vise seg frem for å bli tatt ut til laget som skulle delta i turneringen.

Antony ble imidlertid ikke tatt ut, og fikk dessuten høre nyss om at klubben vurderte å fristille ham.

Det var utvilsomt et slag i ansiktet, men samtidig en inspirasjon til å jobbe enda hardere.

Antony jobbet knallhardt for at hver nedtur og hvert tilbakeslag skulle bli avløst av en opptur og fremgang. 

16 år gammel hadde Antony vokst både som spiller og som menneske, både mentalt og ikke minst rent fysisk. Han vant elleve titler mellom 2016 og 2019 med U17- og U20-lagene til Sao Paulo.

På dette tidspunktet hadde Sao Paulo det beste U20-laget i Brasil og de vant troféene som beviste det. Kun 18 år gammel var ikke bare Antony med på å vinne den prestisjetunge ungdomsturneringen «J-League Challenge tournament» i Japan.

Han ble kåret til turneringens beste spiller.

Det gikk ikke ubemerket hen hjemme i Brasil. 26. september 2018 ble han hentet opp i førstelagsstallen til Sao Paulo og tilbudt en kontrakt som strakk seg helt til 2023. Antony debuterte mot Gremio den 15. november 2018 da han kom inn som innbytter de siste 20 minuttene.

Kort tid etter var han mer eller mindre fast på laget og scoret sitt første mål mot Chapecoense, laget som fremdeles var under gjenoppbygging etter den tragiske flyulykken i november 2016.

Kun tre av Chapecoenses spillere, og totalt seks av de 77 som var om bord på flyet som styret, overlevde. 

Turneringens beste spiller

Den brasilianske sesongen avsluttes i desember og Sao Paulo endte på femteplass i Antonys debutsesong.

Det var langt bedre enn 13. plassen fra sesongen før, og Antony og lagkameratene kvalifiserte seg for Copa Libertadores. I 2019 var Antony en fast førstelagsspiller, og ikke bare et stortalent som fikk sjansen i ny og ne.

Sammen med Helinho og Igor Gomes, to av hans beste venner fra akademiet i Cotia, levde Antony nå ut drømmen. Likevel var han fast bestemt på at dette bare var begynnelsen.

Da Sao Paulos førstelag dro til USA for å spille treningskamper mot Ajax og Eintracht Frankfurt i januar, var imidlertid ikke Antony med i troppen.

Trenerteamet ønsket i stedet at han skulle spille i Copa Sao Paulo, den mest prestisjetunge turneringen for ungdomslag i Brasil. Å spille kamper av betydning for ungdomslaget var viktigere for utviklingen hans enn å spille treningskamper med minimal betydning i USA.

Antony var først skuffet over ikke å bli tatt ut til treningskampene i USA for å møte blant annet Erik ten Hags fremadstormende Ajax, men skuffelsen ble fort glemt da Antony scoret fire mål, hadde fire målgivende og hjalp Sao Paulo til seier i turneringen etter å ha slått Vasco da Gama fra Rio på straffespark i finalen.

Selve finalen ble spilt på historiske Pacaembu i sentrum av Sao Paulo, og utenfor stadion står det, passende nok, en statue av Charles Miller som brakte fotballen til Brasil. Om Charles Miller i sin tid brakte fotballen til Brasil, brakte Antony sambatakter til Sao Paulo. 

Den unge jenten som satte dype spor

Antony ble kåret til turneringens beste spiller, og en rekke av kampene ble vist på brasiliansk fjernsyn.

Blant de mange som så kampene var ti år gamle Larissa, en stor Sao Paulo-fan som var rammet av kreft.

Hennes store drøm var å få møte Antony og da Antony fikk høre om Larissas ønske, dro han sporenstreks for å møte henne. Antony foreslo at han kunne barbere bort alt håret på hodet for å vise solidaritet med Larissa, og han overtalte flere av lagkameratene til å gjøre det samme.

Etter en av hans fire scoringer i turneringen, feiret Antony med å vise en «L» med fingrene som en hyllest til Larissa som så kampen fra tribunen.

Larissa så også selve finalen fra tribuneplass og ble hentet ned til Antony og lagkameratene for å feire turneringsseieren sammen med spillerne. 

– Selv om hun fremdeles er ung, er hun en enorm inspirasjon for meg i måten hun har kjempet mot sykdommen på. Når jeg holder henne i armene mine, føler jeg en strøm av positiv energi. Hun vil alltid ha en plass i hjertet mitt, forklarte Antony etter finalen.

Antony holdt ord.

Han glemte aldri Larissa.

Da Antony ble Ajax-spiller, betalte han for turen til Amsterdam for Larissa og familien for at de kunne få se ham i aksjon. Det var ikke mulig å ta feil av smilet til Antony etter seieren i Copa Sao Paulo, og han høstet mye ros for sin profesjonelle holdning.

 – I motsetning til mange andre som ville nektet å ta steget ned igjen til ungdomslaget så snart de hadde fått sjansen på førstelaget, så Antony det som en utfordring og han aksepterte den umiddelbart, forklarer Alexandre Passaro, tidligere klubbsjef i Sao Paulo. 

Til tross for suksessen med ungdomslaget var det førstelaget som var Antonys klare mål. Han trente knallhardt, ikke minst i treningsstudioet, og gikk opp fra 72 til 79 kilo.

Vektøkningen skyldtes ene og alene musklene han hadde bygget.

Antony hjalp Sao Paulo i den regionale ligaen, som spilles i starten av sesongen før den nasjonale ligaen starter i april.

Selv om han scoret og tidvis briljerte ble det en skuffende sesong for Sao Paulo. Etter kun fire seire på tolv kamper vendte den trofaste supporterskaren seg mot laget, men med unntak av Antony og hans unge lagkamerater som hadde gått gradene i akademiet.

Inspirert av Antony og de unge lagkameratene klarte Sao Paulo å nå finalen i den regionale turneringen Paulista for første gang på 13 år.

Antony scoret i finalen mot erkerivalen Corinthians, og moren Cremild ble så ekstatisk at hun senere måtte ha legetilsyn.

Spilleren med det nestekjærlige navnet Vagner Love, viste imidlertid verken kjærlighet eller nåde da han scoret det avgjørende målet i sluttminuttene, og dermed sørget for at Corinthians vant 3-2 sammenlagt. 

Opptur med OL-gull med Brasil

Antony var langt nede etter finaletapet, men likevel fast bestemt på å ta revansj.

Klubben var også svært tilfreds med Antony og forlenget kontrakten hans til 2024.

Men for Sao Paulo hadde det nå oppstått et luksusproblem. Før eller siden visste man at en så teknisk begavet spiller ville tiltrekke seg oppmerksomhet fra speidere langt utenfor delstaten Sao Paulos grenser.

En rekke storklubber hadde satt flere utropstegn bak Antonys navn. En langtidskontrakt til tross, Sao Paulo visste at de hadde Antony på lånt tid. Flere av storklubbene i Europa fulgte Antony med argusøyne.

Driblefantens fokus var imidlertid på det som skjedde på hjemlige trakter, og nok en gang skulle han bli belønnet for både innsats og hardt arbeid. Antony ble tatt ut i Brasils U23-tropp til den prestisjetunge Toulon-turneringen i Frankrike. Han scoret Brasils mål i finalen mot Japan som Brasil til slutt avgjorde etter straffesparkkonkurranse.

Den solide innsatsen resulterte i en plass i Brasils OL-tropp til Tokyo-OL som ble arrangert sommeren 2021, ett år etter den opprinnelige planen på grunn av koronapandemien.

Antony spilte hver eneste kamp i turneringen.

Mot Tyskland, Elfenbeinskysten, Saudi-Arabia, Egypt, Mexico og Spania i finalen.

OL ble en enorm opptur fra Antony og Brasil. Stillingen var 1-1 et lite stykke ut i andre ekstraomgang da Antony og Brasil fikk en kontringsmulighet. Antony så opp fra sin posisjon på høyrekanten, serverte en perfekt langpasning til Malcom som i sin tur stormet gjennom det spanske forsvaret og plasserte ballen i mål.

Spania klarte aldri å utligne og Antony og hans lagkamerater kunne returnere til Brasil med OL-gull i bagasjen og nyvunnet heltestatus i hjemlandet. 

Fikk føle fansens vrede

To år i forveien hadde derimot Antony ikke like mye flyt i spillet sitt.

Men det var også da han tok en viktig avgjørelse som skulle bli helt avgjørende for den videre utviklingen. Etter kun én scoring på 24 ligakamper for Sao Paulo fikk Antony for en sjelden gangs skyld føle fansens vrede.

Etter å ha misbrukt en gigantisk sjanse mot Gremio i en kamp som endte målløs, fikk Antony marsjordre, etter gult kort nummer to, av dommeren og ble møtt med pipekonsert av egne fans som tidligere hadde støttet ham uforbeholdent gjennom vanskelige tider.

Antony lot seg imidlertid ikke knekke. Ekstratreninger ble løsningen.

Og det var én bestemt ting han ønsket å trene intenst på.

Avslutninger.

Det var helt og holdent hans eget valg. Hver dag, etter at fellestreningene var over, ble Antony stående igjen på feltet sammen med en av målvaktene. De ekstra treningsøktene bar frukter og han avsluttet 2019-sesongen med to mål og en målgivende på de siste tre kampene.

Antony ble sett på som den beste unge spilleren i Sao Paulo, og en av de mest spennende spillerne i Brasil. 

Selv om det unge stjerneskuddet fremdeles varierte i prestasjonene, hadde han den støtten han trengte fra familien og klubben. Hver gang han skrev under på en ny kontrakt med Sao Paulo inviterte han med seg hele familien for at foreldrene og søsknene skulle overvære begivenheten. Det var hans måte både å inkludere dem og takke dem på. Antony kjøpte også et nytt hus til familien i et langt bedre område av Osasco. 

– Jeg husker jeg hadde en samtale med broren min om viktigheten av å vinne, forklarte Antony i et intervju etter den siste kontraktsinngåelsen med Sao Paulo. 

– Det handler ikke om penger eller status, men statistikk. Statistikken viser at innbyggerne som vokser opp i favelaer ofte havner på skråplanet. Jeg ventet på det rette øyeblikket til å forlate det livet mange rundt meg hadde, og ved å ta det steget viste jeg at folk fra favelaene kan følge den riktige veien i livet. Jeg ønsker å være en rollemodell for alle som bor der. Er du fra en av de mange favelaene? Vel, du kan fremdeles tillate deg å drømme stort og du kan nå målene dine, forklarte Antony. 

Glemmer ikke røttene

Den ferske United-vingen har alltid hatt et veldig nært forhold til broren Emerson.

De har begge en tatovering på armen som lyder «Quem vem de lá, sabe um pouco do que eu já passei».

De stammer fra en sang av den brasilianske artisten Braga og betyr «Den som kommer derfra, vet hva jeg allerede har vært gjennom».

Da Antony ble spurt om intensjonen med tatoveringen forklarte han åpent hvorfor han hadde tatt den. 

– Den sier alt om livene våre i én enkelt setning. Bare familien min vet hva jeg måtte ofre for å nå de målene jeg har gjort. Min fortid gjør at jeg nyter livet dobbelt så mye som andre. Jeg er veldig takknemlig. Både overfor Gud og familien min, fortalte Antony.

Da han ble utfordret til å synge en sang på landslagssamlingen før sin første landskamp for Brasils seniorlag, valgte han «De Onde Eu Venho», «Der jeg kommer fra».

Sangvalget var alt annet enn tilfeldig, og en rekke av lagkameratene sang med. De kunne identifisere seg med låten til bandet Balacobaco. 

Ten Hag banker på døren

2019 var året der Antony spilte hele 45 av 52 kamper for Sao Paulo og fikk sitt store gjennombrudd. 2020 ble derimot et år som innebar enorme endringer over hele verden da koronapandemien brøt ut. Men for Antony bød starten på året likevel på gode nyheter. 

Det var mange klubber og managere som hadde fulgt utviklingen hans tett, men i Amsterdam satt daværende Ajax-manager Erik ten Hag og klubbledelsen klar.

De hadde sett nok til å la seg overbevise.

1. februar skrev Antony under for Ten Hags Ajax, og selve overgangen skulle finne sted på sommeren slik at Antony kunne få med seg oppkjøringen frem mot den nye sesongen i Nederland.

Overgangen ble bekreftet like etter at det ble kjent at Ajax og Chelsea ble enige om en overgang for Hakim Ziyech som skulle slutte seg til London-klubben samme sommer.

Overgangen på snaue 16 millioner euro for Antony, en sum som kunne stige til 22 millioner euro dersom flere tilleggsklausuler ble innfridd, var en betydelig sum for Ajax.

Ledelsen i Amsterdam-klubben var likevel bestemt på å gjennomføre overgangen. Så overbevist var Ten Hag og Ajax at klubben gikk med på Sao Paulos krav om en betydelig ekstrabetaling ved et eventuelt videresalg. Det skulle vise seg å være et smart trekk av Antonys barndomsklubb. 

Drømmen om en karriere i Europa hadde blitt en realitet for Antony. Det var bare ett skår i gleden. Antony ønsket å ta et skikkelig farvel med klubben og fansen, men 14.mars spilte han sin siste kamp for Sao Paulo i 2-1-seieren mot Santos.

Så stoppet fotballen, i likhet med alt annet opp på grunn av den verdensomspennende pandemien.

Avskjeden med fansen måtte Antony ta via Instagram, men han lovet å returnere for å takke dem på skikkelig vis. Antony så frem til sin nye tilværelse i Nederland, men overgangen var ikke enkel.

Å flytte fra en fattig del av storbyen Sao Paulo til Amsterdam ville uansett vært en stor overgang og et kultursjokk i seg selv, men det som ventet Antony i Amsterdam var koronarestriksjoner og et nedstengt samfunn.

Det ble naturligvis en prøvelse. Antony fant imidlertid et passende hus i Amstelveen, et område av Amsterdam med moderne og dyre boliger.

Det passet også bra at Amstelveen heller ikke lå langt fra flyplassen Schiphol som hadde direkterute til Sao Paulo.

Bydelen ligger også nært Ajax sitt treningsfelt, og det var på et hotell like i nærheten at Erik ten Hag, under en av sine mange samtaler med Manchester Uniteds fotballdirektør John Murtough, overbeviste Murtough om at United burde hente Antony selv om den brasilianske driblefanten ville bli kostbar.

Manchester United har for øvrig nå intensivert speidingen i Brasil. Målet er å finne den neste Antony. Helst i en alder av 17 år, når underskriften hans vil være langt rimeligere enn om spilleren er 22 år og etablert på førstelaget til en av storklubbene i Europa. 

Om flyttingen til Amsterdam hadde gitt visse utfordringer, fant Antony seg fort til rette på banen. Høyrevingen blomstret for Erik ten Hags Ajax, men kantspillerens prestasjoner på banen ble ekstra imponerende med tanke på de utfordringene han måtte hanskes med utenfor banen.

Antonys kone Rosilene Silva og sønnen Lorenzo ble nemlig værende i Brasil da han flyttet til Amsterdam.

Både Ajax som klubb og supporterne gjorde det de kunne for at det nye stjerneskuddet skulle føle seg hjemme i Amsterdam. Flere av de brasilianske spillerne som allerede var i klubben tok seg av ham, og fansen komponerte en egen sang. «Bem-Vindo Antony», eller «Velkommen Antony», ble en slager på Johan Cruyff Arena som falt i god smak hos hovedpersonen selv. 

– Jeg er svært takknemlig for at jeg ble tatt imot med åpne armer. Selvsagt føler jeg hjemlengsel iblant, for jeg savner partneren min og sønnen vår, forklarte Antony. 

Politisk bevisst stjerne

I sitt nye hjem i Amstelveen kunne Antony likevel holde kontakten med hjemlandet.

Han fulgte ungdomskampene til Sao Paulo via brasilianske TV-kanaler han hadde tilgang til.

Ofte sendte han laget oppmuntrende meldinger med emneknaggen #MadeInCotia. Sao Paulo er like stolt av akademiet sitt som det Manchester United er, og de er stolte av Antony.

Meldingene fra den tidligere eleven betød mye for de unge spillerne. Antony er også stolt av Sao Paulo og Cotia-akademiet. Og han er stolt av bakgrunnen sin.

United-vingen har ofte referert til Martin Luther King som en helt, og i motsetning til mange andre brasilianske spillere støtter ikke Antony den kontroversielle presidenten Jair Bolsonaro som, i likhet med Antony, kommer fra delstaten Sao Paulo, men som også hører hjemme langt ute på høyresiden rent politisk. 

Manchester United hadde, inntil nylig, aldri hatt en spiller fra delstaten Sao Paulo.

Nå har klubben to.

Antony og Casemiro.

De to brasilianerne har funnet seg godt til rette i Manchester United, begge har gode sjanser til å få spilletid i VM, og begge har god kontakt med røttene sine. 

– Jeg snakker med Antony hele tiden. Han er en fantastisk gutt. Det var ikke vanskelig å se at han en dag ville spille for en toppklubb i Europa, sier Julio Casares, Sao Paulos klubbpresident til united.no.

– Jeg var så desperat, på Antonys vegne, at overgangen til Manchester United skulle gå i orden at jeg ringte til Ajax-direktørene og ga klar beskjed om at dersom denne avtalen ikke gikk i boks, ville jeg aldri selge en spiller til Ajax igjen. Jeg sa det halvveis som en spøk, men det er ikke langt unna sannheten, forklarer Casares ivrig til united.no.

Sao Paulo er, som mange andre brasilianske klubber, i økonomiske vanskeligheter og det er lett å forstå at klubben ønsket å få på plass videresalgsklausulen som sikret dem i overkant av 16 millioner euro da Antony ble solgt til United.

Det er omtrent den samme summen som klubben i sin tid fikk da Antony ble solgt til Ajax. 

Neymar tok Antony i forsvar

Antony ble en dyr spiller for United. Med prislappen på nærmere 100 millioner euro følger også forventninger og krav fra United-fansen, sulteforet på suksess.

I Europa League-kampen mot Sheriff i Moldova reiste en United-supporter seg bak presseboksen og ropte «Kom igjen Antony, du kostet oss 80 millioner pund. Gjør noe!»

I hjemmekampen mot Sheriff på Old Trafford kan en trygt slå fast at Antony gjorde nettopp det.

Han snurret lekent rundt med ballen, men piruettene skapte, som vi vet, delte meninger. Selv Tite, Brasils landslagssjef frem til VM-exiten, som besøkte Old Trafford for å studere sine brasilianske spillere i oktober, ba Antony om å være mer direkte og slå flere pasninger.

Da Tite benket Antony til en landskamp mot Argentina, fikk United-vingen imidlertid støtte fra Brasils største stjerne Neymar.

«La gutten få drible», var Neymars bønn til Tite. Celta-spissen Iago Aspas, en annen vidunderlig tekniker, pekte på Antony som den mest spennende unge spilleren i verden.

Den tidligere klubbsjefen i Sao Paulo, Alexandre Passaro, savner Antony, men er begeistret for utviklingen til Uniteds høyrekant. 

– Mange ganger kan det se ut til at han bare er en 22 år gammel gutt og at ting skjer veldig fort for ham og at han mangler erfaring. Men én ting er sikkert; samtlige trenere som har jobbet med Antony har savnet ham etter at han dro.

– Ten Hag ville ikke oppleve det og vervet derfor Antony for andre gang, men mange av hans tidligere trenere i Brasil, som blant andre André Jardine, som i flere år jobbet i Sao Paulos akademi og ledet Brasil til OL-gull, har følt på savnet, sier Passaro. 

Antony har brukt skepsis og tvil hos omgivelsene som inspirasjonskilde til å motbevise kritikerne gang på gang.

Det er ikke mer enn bare fire år siden han spilte aldersbestemt fotball i Brasil, nå er han en av verdens mest lovende spillere i en alder av bare 22 år.

Det er ingen tvil om at starten i United har vært lovende. Men det er heller ingen tvil om at United-fansen bare har sett begynnelsen på en Old Trafford-karriere som kan gjøre den brasilianske teknikeren til en publikumsfavoritt. 

Endelig har sambafotballen kommet til Old Trafford.

Denne artikkelen er fra den nyeste utgaven av medlemsbladet United-Supporteren.