«Lyset ble slukket og gløden forsvant, men Martial har ingen andre enn seg selv å skylde på»

Det er drøye åtte år siden den daværende Liverpool-manageren Brendan Rodgers ba om et møte med to agenter.

Påskuddet for møtet var å sjekke om spissen Salomón Rondón fra Venezuela kunne være interessert i en overgang til Liverpool.

Den egentlige grunnen?

Å sjekke om det kunne bli aktuelt med en overgang til Liverpool for en annen av agentenes klienter, Chelsea-fansens favoritt på Stamford Bridge, Juan Mata.

Skjønte United fra første stund

Tilbakemeldingen til Rodgers var ikke bare et slag i ansiktet. Beskjeden han fikk var noe i nærheten av et fullkomment mareritt.

Juan Mata hadde nemlig bestemt seg. Han ville til Manchester United.

Spanjolen var ikke blant José Mourinhos favoritter, og så snart han fikk høre om Uniteds interesse var valget ganske enkelt.

Høsten 2013 inngikk den daværende Chelsea-manageren og Juan Mata en «gentlemen’s agreement».

Om ikke Mata var mer eller mindre fast på laget ved juletider, kunne han få gå om en klubb gikk med på å betale det Chelsea forlangte.

Dette fortalte en svært sentral kilde til united.no. 

Den samme kilden fortalte også til united.no at først da Chelsea hadde akseptert det formelle budet fra Manchester United, fikk Mourinho vite om at det var Old Trafford som skulle bli Matas neste destinasjon.

Og Mourinho likte det dårlig. 

Mata derimot likte seg i London, og han likte Chelsea.

Men Manchester United fremstod likevel som noe helt spesielt, nesten litt majestetisk.

Alt ved United var større, og Mata, til tross for at United slet tungt under David Moyes, følte seg privilegert over å aksle United-trøyen. 

Til tross for at spanjolen, med sine tre kamper, bare har spilt en perifer rolle i United-laget denne sesongen, er det ingen tvil om at Mata skjønte United. Han forstod, og forstår fremdeles, hva som gjorde og gjør klubben så spesiell. 

Akkurat som da han kom i januarvinduet i 2014 som klubbens, frem til da, dyreste spiller noensinne og landet på Carrington i helikopter.

Et sørgelig skue

Oversikten over spillerne, som har blitt hentet til Old Trafford for å gjenreise klubben etter at Sir Alex Ferguson trakk seg tilbake, er et ganske sørgelig skue.

Det er heller ikke mange igjen fra den første epoken under David Moyes og Louis van Gaal.

I tur og orden har de kommet og gått. Noen kjøp var bedre enn andre, men urovekkende få kan beskrives som suksessfulle.

Marouane Fellaini, Ander Herrera, Marcos Rojo, Angel Di Maria, Daley Blind, Timothy Fosu-Mensah, Victor Valdes, Memphis Depay, Matteo Darmian, Bastian Schweinsteiger, Morgan Schneiderlin og Sergio Romero.

Frem til onsdag var det bare tre spillere igjen av kjøpene fra Moyes og Van Gaals regjeringstid på Old Trafford.

Nå er det kun Juan Mata og Luke Shaw, for Anthony Martial fikk omsider ønsket sitt innvilget og har blitt lånt ut til spanske Sevilla resten av sesongen.

Martials permanente spillerlisens er fremdeles Manchester Uniteds eiendom, men det vil overraske om franskmannen, som nå har rukket å fylle 26 år, har en fremtid i klubben.

Juan Mata var nesten 26 år gammel da han kom til United. Han var en etablert stjerne, regjerende verdensmester og europamester med Spania. Han hadde dessuten vunnet både Champions League, Europa League og FA-cupen med Chelsea og ble sett på som en spiller som umiddelbart ville forsterke United.

Premissene for kjøpet av Anthony Martial var annerledes. Han var et stortalent, kun 19 år gammel, og det Manchester United i utgangspunktet kjøpte var potensial.

Det var til gjengjeld stort.

En uslepen diamant. 

Hva ellers kunne grunnen være til at Martial kom til Old Trafford som verdens dyreste tenåring i en handel som først kostet United 36 millioner pund, en sum som kunne stige til formidable 58 millioner pund om de mange klausulene i kontraten ble innfridd.

Og starten kunne knapt ha vært bedre.

Martial kom inn fra benken og scoret i debuten mot Liverpool på Old Trafford. En ny stjerne var født, og kort tid etter sang United-fansen av full hals.

I sangen ble det raljert med den engelske pressen på kostelig vis, og Van Gaal så ut til å ha sikret seg et vidunderbarn til sitt nye Manchester United.

Minnene består, men euforien fra debuten mot Liverpool er borte. Det samme er vinnermålet mot Everton i semifinalen i FA-cupen i 2016.

For i dag er det mest en følelse av frustrasjon som råder når vi tenker på Anthony Martial.

En frustrasjon over at han bare glimtvis fikk ut det potensialet United i sin tid betalte så dyrt for.

Fikk sjanser også av Mourinho

Enkelte myter kan bli så seiglivet at de er vanskelig å tilbakevise, selv med fakta i hånd. Forholdet mellom José Mourinho og Anthony Martial brøt sammen på slutten av portugiserens tid på Old Trafford, men det er feil å si at franskmannen ikke fikk sine sjanser under Mourinho.

Martial spilte 106 kamper under Mourinho på to og en halv sesong.

Mourinho foretrakk Zlatan Ibrahimovic og Romelu Lukaku som sine spydspisser, men selv om Martial selv ønsket å spille som en 9-er, var han ofte farligere som venstreving.

Mourinho var imidlertid usikker på om Martial hadde mentaliteten som skulle til for å spille for United, og kun 19 mål i alle turneringer i løpet av to sesonger gjorde Mourinho enda sikrere i sin sak.

Forholdet mellom Mourinho og Martial skar seg seg helt da Martial ikke retunerte som avtalt etter å ha blitt innvilget en kort ferie i forbindelse med samboerens fødsel i 2018.

Mourinho var klar til å selge Martial, men Joel Glazer la en beskyttende hånd over franskmannen og ville overhodet ikke selge. I stedet beskrev Glazer franksmannen som Uniteds Pele og var ikke lydhør for Mourinhos ønsker.

Under Ole Gunnar Solskjær fikk imidlertid Martial en ny sjanse til å få fart på United-karrieren.

I januar 2019, da Solskjær bare hadde satt i sjefsstolen i drøye fem uker, skrev Martial under en ny langtidskontrakt med United frem til 2024.

Rammene som skulle til for å skape stabilitet og ro var på plass. Men fremdeles trøblet franskmannen med å overbevise, til tross for at Solskjær i 2019/20-sesongen valgte å benytte Martial i franksmannens foretrukne rolle som 9-er. 

Etter coronapausen fremstod han som en helt annen spiller. Løpsvillig, arbeidsvillig og ikke minst målfarlig.

Vendepunktet som aldri kom

Gnisten var tent, håpet om at Anthony Martial endelig skulle få vist sitt fulle potensiale likeså.

23 mål på 48 kamper var solid. Kanskje ikke spektakulært, men likevel solid.

Det burde blitt et vendepunkt. I stedet ble det avløst av en ny nedtur.

Siden ligastarten til 2020/21-sesongen har Martial imidlertid kun scoret åtte mål på 47 kamper og denne sesongen står han med én enslig fulltreffer.

«The English press said he had no chance….», heter det i United-fansens sang til Martial. 

Men franksmannen fikk nok av muligheter til å overbevise. Av Van Gaal, av Mourinho, og av Solskjær.

Men han tok, men noen hederlige unntak, sjelden vare på dem.

Og det var grunnen til at Ralf Rangnick foretrakk andre alternativer offensivt, og dem hadde tyskeren mange av.

Like før jul i 2016, da jeg skulle intervjue Matteo Darmian, ble jeg sittende i resepsjonen på Carrington og vente på italieneren.

På nabobordet satt Juan Mata med en solid bunke julekort som han signerte og som skulle sendes med en personlig hilsen fra spanjolen til United-fans verden over.

Mata var travel, men ikke travlere enn at han hilste på alle som kom forbi og vekslet noen ord.

Kort tid etter kom Anthony Martial kom gående gjennom resepsjonsområdet. Han hadde hetten over hodet, og den var snøret igjen slik at man knapt kunne se ansiktet hans og på den måten slapp han å ha øyekontakt med folk.

Jeg så det samme i intervjusonen etter flere United-kamper.

Beskjeden? Blyg? Folkesky? Konsentrert om andre ting?

Kanskje jeg ikke skal legge for mye i akkurat de episodene, men det har likevel slått meg mange ganger hvordan frustrasjon og mangel på selvtillit preget Martial også på banen.

Jeg trodde også at han hadde nådd et vendepunkt etter den solide avslutningen på 2019/20-sesongen da samspillet med Marcus Rashford og Mason Greenwood fikk frem det beste i ham.

Etter denne sesongen vil United-fansen trolig si farvel til både Juan Mata og Anthony Martial.

De to hadde ganske like United-karrierer målt i antall kamper.

Men forskjellene er likevel enorme.

For arven de etterlater seg er som natt og dag.

Mata var et bindeledd, en brobygger og et samlingspunkt, selv om han spilte færre og færre kamper.

Få United-spillere har frustrert fansen mer enn Martial, først og fremst fordi supporterne vet hvilken eminent spiller han kan være når det stemmer.  

Franskmannen var kanskje en spiller som ble misforstått, en spiller som trengte en helt spesiell behandling.

Men først og fremst tror jeg det var han som misforstod Manchester United.

Og det var nettopp det som til slutt ble hans bane.

Det var trist å se hvordan lyset ble slukket og gløden forsvant, men Martial har ingen andre enn seg selv å skylde på.