Rivalene som forsvant

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for United We Stand og etter et langt liv som United-supporter følger han United verden rundt. Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren.

Han skriver fast for både united.no og United-Supporteren.

Rivalene som forsvant

Av: Andy Mitten, oversatt av Dag Langerød

Manchester United spilte ikke mot Huddersfield mellom 1971 og 2017, men har nå møtt dem tre ganger på tre måneder.

United spilte ikke mot Brighton mellom 1993 og 2017, men vil nå møte dem tre ganger på seks måneder.

United hadde heller aldri spilt mot Sevilla, foruten Rio Ferdinands testimonial da spanjolene scoret to kjappe mål i 1. omgang, noe som egentlig var en tidlig indikasjon på hvordan ting kom til å gå med David Moyes som manager.

Men som de 3.000 United-Supporterne som reiste til Andalusia forrige uke kan skrive under på – United-fans setter pris på møter med nye motstandere.

Huddersfield på bortebane er en populær kamp.

Atmosfæren der er imponerende, og det tar bare 30 minutter med tog å komme dit. Det er også mange tog å ta, hver eneste time. Det er også mange puber på veien til stadion, inkludert en berømt pub-til-pub-runde som innebærer stopp på hver togstasjon.

I mange år ønsket United-fans egentlig kun cuptrekninger nettopp mot lag som Huddersfield eller Bristol City på bortebane. I stedet fikk vi kjedelige kamper, som Reading og Portsmouth på Old Trafford.

Du som leser dette tenker kanskje at det er bedre å få hjemmekamp i cupen, men det er mange fans som er uenig i det.

Hjemmekamper er rett og slett ikke like spennende som bortekamper.

Nå har vi imidlertid fått både Huddersfield og Bristol denne sesongen. Vi har også Brighton i neste kamp, så det er ingen grunn til å klage.

Brighton er riktignok langt fra Manchester. Det tar fem timer å kjøre, og de tilreisende Brighton-supporterne vil, etter kvartfinalen i FA-cupen, tidligst være tilbake i byen sin ved den engelske kanal klokka fire skandinavisk tid natt til søndag.

Samtidig vil United-fans i mai reise til Brighton før første gang siden 1992.

Det er en viss sjanse for at det blir sol på den turen, akkurat som det er en viss sjanse for å få det når man møter Bournemouth borte i april, en annen ny motstander for United de siste årene.

Disse nye turene til «stranden» er ganske så annerledes fra de tidligere kampene i Wigan eller Sheffield, men jeg savner kampene mot noen av Uniteds mer tradisjonelle rivaler.

Jeg skriver også nå på en artikkel om Bolton Wanderers, og de fleste av deres fans hater United.

For et tiår siden så slo de United 1-0 i en kamp som ødela Gerard Piques sjanser til å lykkes som United-spiller, siden han ble herjet med i den kampen.

Nå, ett tiår etter, har Bolton vært nedom tredje nivå etter å ha vært i nærheten av konkurs.

Og vi tror at vi har problemer fordi vi ikke klarer å vinne ligaen?

Bolton er den tredje største klubben i Greater Manchester, selv om supporterne selv sier at de kommer fra Lancashire, og avviser alle koblinger til Manchester.

Med Sam Allardyce som manager endte de over Manchester City i seks av sju år mellom 2000 og 2009. Nå er de langt, langt bak dem.

Mens City fant sin velgjører så mistet Bolton sin. Dermed var de altså truet av konkurs.

Bolton har lenge seilt litt rundt i divisjonssystemet, og United-fans har egentlig aldri sett på dem som en seriøs rival. Rivalseringen går kun én vei, men Bolton har hatt sine dager, for eksempel da de slo et svekket United i FA-cupfinalen i 1958, bare noen måneder etter flyulykken i München.

Nå kjemper de for å klare å holde seg i Championship, nivå 2, og hele klubbens årlige lønnsbudsjett er mindre enn det Alexis Sánchez alene tjener i United.

Leeds falt enda lenger.

De hadde et tilskuersnitt på 40.000 på begynnelsen av 2000-tallet, og kom seg også til semifinalen av Champions League, hvor de møtte Valencia.

De hadde et fantastisk lag fylt med unge spillere som Rio Ferdinand og Harry Kewell.

Sammen med Liverpool-rivaliseringen var Leeds-rivaliseringen antakeligvis den «styggeste». Ingen brydde seg den gangen om Manchester City, siden de aldri truet oss på tabellen slik Leeds gjorde det.

En reise til Leeds var ikke for lettskremte, og vold var vanlig. Det var rett og slett et skummel sted å dro, og jeg fikk en på tygga der som 17-åring.

Jeg har nok vært smartere enn jeg var da jeg startet med «Manchester»-rop rett på utsiden av stadion.

Leeds hatet United, og det med god grunn. Vi pleide å stikke av med deres beste spillere, fra Joe Jordan til Gordon McQueen og mest berømt, Eric Cantona.

Leeds var misunnelig på den oppmerksomheten Manchester som by fikk, og rivaliseringen går helt tilbake til den industrielle revolusjon.

Bomull ble det viktigste i Manchester da billig kull kunne frakte den nedover Brigewater-kanalen fra fabrikkene som la grunnlaget for at Storbritannia ble et imperie som dekket en fjerdedel av hele jordkloden.

Bomullssuksessen ødela for den tradisjonelle ullindustrien i Yorkshire, East Anglia og i sørvest, siden ull var dyrere og ikke like bra for de nye maskinene.

Veverne i Yorkshire hatet den nye velstanden som Manchester kunne nyte, og det i et århundre hvor alt handlet om stolthet basert på bosted.

Nydelige Manchester Town Hall og andre imponerende byggverk illustrerte også hvordan bedriftseierne i Manchester likte å vise sin formue frem til resten av verden.

Leeds gjorde det de kunne for å konkurrere, og bygget sine egne overdådige bygninger.

Rivaliseringen var i gang.

Det tok imidlertid mange år før den ble gjeldende på fotballbanen.

Men: Hvis United møtte Leeds på Old Trafford, så ville det ikke være nødvendig for José Mourinho å klage på atmosfæren.

Det er også tvilsomt om han trenger det i neste runde av FA-cupen, mot Brighton, siden de 2.500 tribuneplassene som normalt gis til bortefansen i den kampen gis til de mest syngeglade United-supporterne.

Det blir en slags reprise av syngeseksjonen mot Real Sociedad fra 2013. Det fungerte den gangen, og hvis man baserer seg på antallet fans som har meldt seg til å være på denne tribunedelen mot Brighton, så bør det også fungere da.

Klubben skal ha ros for at de samarbeidet med fansen om denne, siden noe må gjøres for å bedre atmosfæren på Old Trafford.

Det var ganske så stille mot Chelsea forrige søndag, og det var heller ikke fantastisk i Sevilla.

Det er ganske mange eldre personer blant de som reiser til bortekampene i Europa, folk med mer penger og mer fleksibilitet på egen jobb til å få med seg slike kamper, men noen ganger trenger man ungt blod for å få fyr på atmosfæren.

United går også glipp av en del andre kamper som var populære.

Blackburn er bare 30 minutter fra Manchester, og de 8.000 billettene vi fikk til bortekamper der var soleklart høyest i ligaen.

De to Sheffield-klubbene savnes også. Stålbyen ligger heller ikke langt unna Manchester, og United-fans ville fått en stor andel billetter i det som er en ordentlig fotballby med mange pubalternativer.

United får ikke en gang med seg noen Birmingham-turer lenger, siden både Villa og Birmingham rykket ned, og nå virker det som om også nærliggende WBA går samme vei.

Og Coventry, også fra vest i Midland, er nå helt nede på fjerde nivå.

Fotballen vest i Midland er altså på etterskudd, men Wolverhampton er i det minste på vei tilbake opp til Premier League.

Det blir en fin bortetur dit igjen.

United har selvsagt fortsatt alle de «sikre» kampene igjen, som Everton, Liverpool, City, Chelsea, Tottenham og Arsenal. Disse er de store kampene som forståelig nok hypes av TV-kanalene, men det er likevel mye bedre atmosfære når United møter et Leeds eller Bolton enn et Bournemouth eller Brighton.

Det virker egentlig som om fotballens sentrum har beveget seg litt sørover.

I 2012 så kom 14 av Premier League-klubbene fra Birmingham eller nord for Birmingham. Nå er det nede i 10, men Yorkshire er i det minste nå representert ved Huddersfield. Englands største fylke, hjemmet til Leeds, Bradford, Sheffield-lagene og Hull har vært sterkt underrepresentert.

Vi har likevel hatt en del minnerike reiser denne sesongen.

Det startet med historiens første tur til Makedonia, for den europeiske Supercupen, og det kan faktisk ende med den første turen siden 2007 til Kiev, der Champions League-finalen spilles.

Ok, det er kanskje større sjanse for at både Bolton og Leeds rykker opp til Premier League enn at United kommer dit, men vi er i alle fall fortsatt med i turneringen.

Dermed kan vi fortsatt drømme om at det umulig blir mulig.