– Keane ante ingenting. McClair ble redningen

Dere har med all mulig grunn til å være stolte av Supporterklubben. Støtten Manchester United har i Skandinavia, og særlig i Norge, har imponert meg lenge og gjør det fortsatt.

Klikk og «likes» på sosiale medier er enkelt, men når man har så mange betalende medlemmer av en supporterklubb, der mange også reiser til Manchester for å se laget i aksjon, vitner det om en genuin støtte fra supportere som elsker laget sitt.

Det varmer, og det blir lagt merke til.

MEN HVORDAN SER FREMTIDEN til supporter­klubbene ut, og hvilken rolle vil de spille i fremtiden?

Da Supporterklubben i Skandi­navia ble stiftet i Bergen i 1981 fantes ikke Internett og nyhetene kom ikke på løpende bånd. Det var heller ikke mobiltelefoner, og det var bare et fåtall av kampene som ble vist på TV. Jeg har hørt historier om hvordan supportere i Skandinavia satt klistret til radioen for å høre direkteoverføringen på radio i håp om at signalene ikke forsvant underveis i kampen.

Det var heller ingen ligatroféer som fant veien til Old Trafford på denne tiden. De fleste er nok enige om at det var en god del lidelse, før de gyldne årene kom med full tyngde.

Det var verdt ventetiden, og det vil være verdt ventetiden når United igjen er best. Og det vil skje. Spørsmålet er bare når.

DET REDAKSJONELLE INNHOLDET Supporter­klubben har kunnet by på, har gått fra å være et trykt magasin, som bare har blitt bedre og bedre, til en tilstedeværelse på mange plattformer.

Jeg husker de første bladene som ble produsert i svart/hvitt, og det er naturligvis en enorm forskjell i forhold til dagens produkter som også inkluderer en egen nettside med podcaster og videoer.

Dette skal produseres i en tid der man konkurrerer mot et utall nettsider og en vanvittig informasjonsstrøm på Internett.

Nøkkelen er å finne sakene som skiller seg ut og som gir innsikt, dybde og substans. Her gjør redaksjonen en fantastisk jobb som legges merke til langt utenfor Skandinavia.

Journalistikk som skiller seg ut er ikke billig å produsere, men med lojale supportere i ryggen har dere muligheten til å gjøre det.

DET ER FLERE TIÅR siden jeg møtte Lars Morten første gang, og jeg treffer han fortsatt sporadisk når vi er på reportasjereiser.

Både Lars Morten og redaksjonen viser en dedikasjon og innlevelse for jobben som blir lagt merke til. Produktet United-Supporteren fortjener den støtten som dere medlemmer gir.

Jeg har lest mange dybdesaker, portrett­intervjuer og tema­saker om alt fra økonomi til spillerutvikling der research­jobben som er lagt ned overgår det aller meste av det du finner i engelske aviser som dekker United.

Dette er en mye mer krevende form for journalistikk enn de raske overskriftene på nett som kun er egnet til å generere klikk, ofte om hvem som kanskje er på vei til United.

Tilgang på relevante intervjuobjekter, særlig i United, er krevende, men United-Supporteren har jobbet hardt for å knytte verdifulle kontakter i og rundt klubben, samtidig som magasinet har representert en selvstendig stemme. Det er viktig.

Et kontroversielt emne som Glazer-familiens eierskap har blitt omtalt mange ganger, og dybden og perspektivene på den selvstendige dekningen har vært bunnsolid.

I 1995 ble jeg jeg spurt om jeg kunne intervjue Roy Keane på The Cliff for United-Supporteren. Da jeg ankom Uniteds gamle treningsfelt og møtte ham, påstod Keane at han ikke kjente til intervjuavtalen. Redningen ble Brian McClair som tilfeldigvis også stod der.

Jeg sa, delvis på spøk, men også på alvor, at Roy burde stille siden det var for den skandinaviske supporterklubben. Brian McClair hadde i flere år vært president for Supporterklubben og hadde et nært forhold til den.

Han var naturligvis enig med meg, så på Roy Keane med et blikk som ikke levnet noen tvil, og kort tid etter satt jeg sammen med Keane i kantinen på The Cliff og pratet over en kopp te.

Å få i stand slike intervju­avtaler nå er langt vanskeligere, men løsningen er ikke å gi opp og utelukkende basere seg på andre journalisters saker, som en del internettaktører dessverre gjør.

Jeg vet hvor mye hardt arbeid som legges ned i produktene som Supporterklubben publiserer. Derfor er jeg glad hver gang jeg har møtt Bjarte i mixed zone etter europacupkamper mens vi begge har prøvd å overtale spillere til å stoppe og slå av en prat.

Det er ikke uvanlig at man venter opp mot en time helt forgjeves fordi ingen ønsker å snakke, men du må likevel prøve. Igjen og igjen.

Jeg er også glad når Eivind ber meg fortelle om hvilke kvaliteter Sevilla har før United skal møte dem i europacupsammenheng. Også Eivind har dekket mange europacupkamper og gjør den samme jobben som Bjarte for å skape ekskusivt innhold for dere som leser.

Jeg setter også pris på når Dag, som er ansvarlig redaktør, ringer før United skal på preseason. Sammen diskuterer vi hvordan jeg kan bidra til at Supporterklubben i Skandinavia kan få innhold som er eksklusivt for dere. Ingen av de mange hundre andre supporterklubbene til United gjør det. Mange velger heller å retweete eller videre­formidle det som allerede ligger på nett.

Supporterklubben vil by på det unike så ofte som mulig.

Jeg liker også at unge journalister får muligheten til å skrive både for bladet og nettsiden til Supporterklubben. Jeg vet at de tidligere United-spillerne, som inviteres til Norge og Skandinavia, setter stor pris på besøkene og kontakten de har med Skandinavia.

Mange av dere har møtt hverandre gjennom Supporterklubben og kjent på fellesskapet, som igjen har gjort at dere har fått nye venner dere kan reise på tur med eller se kamper sammen over hele Skandinavia.

Det gleder meg ekstra når jeg hører at skandinaviske United-fans har knyttet vennskapsbånd med pubverter i Manchester fordi dere har besøkt byen så ofte. Og jeg simpelthen elsker det faktum at noen av de flotte menneskene jeg møtte fra Supporterklubben første gang under Uniteds sommerturné 1991, fremdeles er involvert i klubbdriften og er helsvorne United-fans den dag i dag.

Tidlig på 1990-tallet spilte United foran et noen få tusen tilskuere enten det var i Drammen, på Lillestrøm, i Molde eller mot Rosenborg i Trondheim, der jeg husker at deler av tribunen var en gresskråning bak målet. Husker jeg ikke feil var det også løpebaner rundt et par av banene, blant annet i Stavanger og Kristiansand. Heldigvis bygges ikke fotballstadioner slik lenger.

Det interessante er at United var store i Norge på den tiden, selv om klubben ikke hadde vunnet ligaen siden 1967. Det gir dere som supportere kredibilitet, og kanskje er det best illustrert med hva som kan skje om den tilliten og kredibiliteten plutselig blir borte.

I 2000 reiste jeg til Cape Town i Sør-Afrika med Quinton Fortune og ble introdusert for den nye sjefen til Uniteds supporterklubb i Sør-Afrika. Jeg syntes det var merkelig, fordi jeg kjente de som hadde styrt supporterklubben før og ingen av dem hadde sagt noe om at det skulle komme inn nye folk og overta.

Jeg ble enda mer overrasket da det viste seg at en av de nye lederne fortalte at han faktisk var Chelsea-fan, men hadde blitt forespurt om han kunne være med å omorganisere supporterklubben.

Det kunne ikke gå bra.

Kort tid etter var den nye ledelsen, som visstnok bare var interessert i penger, forduftet. Inkludert Chelsea-supporteren selv­sagt. Supporterklubben drives i dag fremdeles av de menneskene jeg kjente og viser at troverdigheten til supporterne, og det å ha de rette motivene for å støtte laget, betyr mye.

Det er så mange United-fans i Norge og Skandinavia at jeg faktisk møtte på én da jeg var i Østerrike for å dekke Europa League-kampen mot LASK da den første COVID-19-bølgen slo inn med full tyngde.

Supporteren jeg traff hadde reist fra Nord-Norge til Østerrike vel vitende om at kampen ville bli spilt for tomme tribuner. Han hadde til og med blitt fortalt at han måtte i karantene da han kom tilbake til Norge. Da snakker du om å være helhjertet supporter.

Jeg har også møtt noen skikkelige sprøinger fra Norge, og jeg må smile når jeg tenker på noen av dem.

Jan, en student som dro til Leeds på midten av 1990-tallet, fortalte om alle de gangene han sang Manchester United-sanger mens han klatret opp på statuer av gamle Leeds-helter.

Jan kunne berette at Leeds-fansen ikke satte særlig pris på syngingen hans, og at en Leeds-supporter til slutt slo til ham. Jeg kan ikke si jeg ble veldig overrasket over noen av delene. Jeg håper Jan fremdeles er United-fan, og kanskje leser dette?

Vegard fra Bergen ble også en god venn med min kompisgjeng. Vi kunne ikke uttale navnet hans skikkelig så vi endte opp med å kalle ham «Beer Garden». Han må ha likt kallenavnet vi ga ham, for kompisgjengen min bodde hos ham da United spilte mot Brann i Bergen sommeren 1998.

Kvalitet koster, og medlemskapet i Supporterklubben er verdt pengene. Jeg synes det er en stor fordel at dere har en tydelig tilstedeværelse, og ikke minst at sakene som publiseres på nett og papir er gjort etter grundige redaksjonelle vurderinger.

Supporterklubben har gode forbindelser med United, og klubben ønsker hele tiden å utvide nettverket av supporterklubber. USA, Kina og India er nå de viktigste markedene for United.

Solskjærs lag skulle reist til India i 2020, men coronaviruset stoppet de planene. India er vel kanskje Skandinavias rake motsetning, med en enorm befolkning og særdeles høye temperaturer på sommeren. Men India er også en del av benevnelsen «BRIC» (Brazil, Russia, India, China) som brukes om de hurtigst voksende økonomiene i verden. Det gjør India interessant, selv om de har et stykke igjen. Cricket er fremdeles i særklasse den mest populære sporten, og nivået på fotballen i landet er ikke all verden.

I dag ville du kanskje ikke blitt så overrasket om United kjøpte en norsk spiller, eller hentet en norsk manager for den slags skyld.

Du ville derimot gjort store øyne om United kjøpte en spiller fra Kina eller India. Men interessen for engelsk fotball er stigende i India og derfor er det voksende markedet også interessant for United.

Det betyr ikke at Skandinavia er glemt. Noen var kanskje bekymret for at interessen for United ville avta nå som klubben ikke spiller like ofte i Norge som tidligere. Det er strengt tatt ingen stadionanlegg i Norge som er store nok til å kunne rettferdiggjøre de høye beløpene som United krever for å stille til kamp, men når United først kommer til Norge, er det fulle hus.

Manchester United som klubb har endret seg, og det har også Supporterklubben. Men begge representerer noe godt og viktig i livene til mange.

Personlig har jeg alltid satt stor pris på mine besøk i Norge og jeg har fremdeles en drøm om å reise til den aller nordligste delen av landet. 40 år er en milepæl for Supporterklubben og jeg vil gratulere dere alle med jubileet. Forhåpentligvis kan Supporterklubbens jubileumsår også markeres med et trofé. Hva ville vel vært mer passende enn om det var med en norsk manager?