– Hvor var ledertypene?

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for United We Stand og etter et langt liv som United-supporter følger han United verden rundt. Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren.

Han skriver fast for både united.no og United-Supporteren.

– United ble utklasset

Av: Andy Mitten
Oversatt av: Steinar Madsen

Oi, dette var stygge saker, hva? Akkurat idet alle var i den syvende himmel etter seieren over Liverpool, ble det hjemmetap mot Sevilla.

Jeg er både overrasket og sjokkert. Nå regnet jeg ikke med at United ville vinne sitt fjerde europacuptrofé denne sesongen; det er vi ikke gode nok til, men jeg forventet at de ville ta seg av et Sevilla-lag som ligger på femteplass i Spania og som har tapt to kamper siden de møtte United på hjemmebane. En av dem endte med utklassingssifrene 5-2 til Atlético Madrid.

Det jeg også forventet, var at United ville benytte en europacupkamp på hjemmebane til å angripe.

I Spania mottok forestillingen på bortebane skarp kritikk fra folk som hadde forventet langt mer av United. Likevel var ikke 0-0 i Andalusía et dårlig resultat. Mirakelet besto i at David De Gea holdt nullen.

Foran tirsdagens kamp på Old Trafford slo jeg av en prat med åtte forskjellige Sevilla-fans. Ikke en av dem trodde at laget deres ville nå kvartfinalen for første gang i klubbens historie. De er verken Barcelona eller Real Madrid, men en klubb hvis forretningsidé er basert på salg av sine beste spillere.

United var forferdelige. At de var ultraforsiktige i Spania, det kunne tilgis, men ikke på Old Trafford.

Hvor var alle spillerne som hadde gjort det så bra mot Liverpool? Rashford gikk fra verdensstjerne til en anonymitet uten selvtillit. Romelu Lukaku kunne ikke ha vært mer isolert om han så hadde befunnet seg på en Svalbard-strand i januar.

Hvor var disse høyt gasjerte stjernespillerne da det gjaldt som mest? Alex Sánchez har ennå ikke funnet seg til rette, men han vil få tid. Det er veldig frustrerende å seg ham være så ineffektiv i uke etter uke. Han er en god fotballspiller, men han har behov for å tro på det selv.

Paul Pogba startet ikke kampene mot spanjolene, men fikk likevel massevis av tid til å sette sitt preg på dem, spesielt etter å ha blitt droppet. Han viste ingenting.

Fra Ángel Di María til Alexis Sánchez; det er så ufattelig irriterende å se store fotballspillere ankomme Old Trafford – og bare bli dårligere.

United fortsetter å sprøyte millioner inn i kjøp av nye spillere, men er det en ting vi har lært, så er det at kjøp ikke garanterer annet enn millioner av klikk på sosiale medier. Og hva fører dette til i det lange løp, når disse dyrekjøpte spillerne mislykkes og drar sin vei? Om ikke annet, så stilles klubben åpen for latterliggjøring.

Ingen støtte fra tribunene

Og hva med publikum på Old Trafford, de som var i stand til å skape øredøvende brøl mot Liverpool, men knapt klarte å få frem et klynk mot Sevilla?

United hadde behov for støtte, men fikk det ikke. Glem «safe standing», akkustikk, billettkvoter og -priser, ja, alt som forbindes med atmosfære; United-fansen inne på stadion sviktet massivt mot Sevilla. De støttet ikke laget da det trengtes.

I første omgang var forsøk på «attack, attack, attack» så tamme at det hørtes ut som en parodi.

Nå kan det argumenteres med at spillerne burde ha satt fansen i stemning med godt spill, men dette må fungere begge veier. Det var Sevilla-fansen som skapte mest liv, til tross for at ingen av dem hadde tro på seier.

– Som en Ferrari i revers

United var ikke uheldige mot Sevilla; de ble utklasset av en klubb som opererer med bare fjerdedelen av sine motstanderes budsjett. United åpnet svakt i begge oppgjørene og endret seg aldri. De fikk sviende kritikk i Spania etter den første kampen, for ingen hadde trodd at berømte Manchester United kunne være så dårlige. Selv med alle disse store stjernene hadde de knapt et skudd på mål. Det var som en Ferrari som kun kjørte i revers.

Men uansett hva som var Mourinhos taktikk; hvor var lederne ute på banen? Kapteinen, Antonio Valencia, kan knapt prate engelsk. Han er en god spiller, men er han en god kaptein?

Hvor er Roy Keane-typen, krigeren som driver laget sitt fremover? Selv satt han, i likhet med så mange av Uniteds tidligere storspillere, i tv-studio og  uttrykte sin fortvilelse.

Jeg har hatt håp om at Paul Pogba ville bli en dominant kapteinstype, men han har hatt noen forferdelige måneder med skader, sykdom og dårlig form. Fortsatt tror jeg at han kan bli en stor United-spiller; men så trodde jeg også at Luke Shaw ville bli klubbens venstreback i ti år fremover, at Ángel Di María var en fantastisk signering og at Sánchez ville vise seg verdt pengene.

– United har underprestert

Kjøp av fotballspillere er ingen eksakt vitenskap. Det er så mange grunner til at det kan gå galt; men United har i de senere år hatt noen ekstremt dyrekjøpte flopper.

Til tross for å være verdens rikeste fotballklubb, har United nå gått enda et år uten å være i nærheten av best i Europa.

Jeg forstår at fotballen går i sykluser. Det er bare sånn det er, og United hadde en ufattelig syklus under Sir Alex Ferguson. Men selv da kunne vi oppleve tøffe tider og ting som ikke gikk som de burde. Uansett har United underprestert, og et samtidig som at Barcelona nettopp har nådd kvartfinalen i Champions Leagues for ellevte år på rad.

United burde ha vært i en bedre posisjon. Klubben mister ikke sine beste spillere slik Sevilla og Liverpool gjør. De har vært tvunget til å komme seg etter tap av Luiz Suarez og Philippe Coutinho.

Nå skal det medgis at trusselen fra Manchester City, en klubb som finansieres av en styrtrik oljestat, ikke fantes under størstedelen av Sir Alex Ferguson-æraen. Det var heller ikke trusselen fra Chelsea, som har fått milliarder av pund sprøytet inn av en russisk oligark. United tjener i det minste sine egne penger.

Så, med to måneder igjen av sesongen, ligger vi på andreplass. Vi er også med i FA-cupen som vi fortsatt kan vinne. Det ville vært kjærkomment, og derfor er lørdagens kvartfinale mot Brighton en stor sak. Likevel er den langt ifra så stor som Sevilla-kampen. En eventuell FA-cuptriumf vil heller ikke kunne maskere en femte sesong med underprestasjoner.

– Sparke Mourinho? Nei!

Jeg har hørt alle følelsesladde reaksjoner etter tirsdagens nederlag, men synes fortsatt ikke at José Mourinho bør få sparken. Situasjonen kunne ha vært bedre, men ting har blitt bedre under ham. United går tross alt mot andreplassen og 80 poeng for første gang siden Sir Alex dro.
Nå vil verken en andreplass eller 80 poeng utløse noen feiring, men hva er alternativet? Sparke Mourinho og erstatte ham? Med hvem? En som kommer inn og kjekt søler bort hundrevis av millioner på spillere som ikke helt får det til å fungere. En som kommer inn og prater om sin egen friske filosofi og hinter om hvordan den forrige manageren gjorde alt galt, slik Louis van Gaal og Mourinho gjorde det? En som hevder å jobbe på lengre sikt, en syv år lang troféløs rekonstruksjon, slik David Moyes gjorde?

United bør kjennetegnes av mer enn bare å ha fotballens beste spillere.

Ja, det var et elendig resultat mot Sevilla og fansen har all grunn til å være misfornøyd. Og klubben vil heller ikke være tilfreds siden den budsjetterte med kvartfinaleplass.

Glory, Glory Man United? Vi lever i håpet. Kanskje neste år …