Hvor går veien videre, Woodward?

Det er november 2013 og David Moyes haster gjennom foajéen på hotellet i San Sebastian der Manchester United bor før Champions League-møtet med Real Sociedad. Lite vet Moyes på dette tidspunktet at nettopp dette hotellet skal bli hans bopel nøyaktig et år senere.

Samtidig som Moyes skyndet seg gjennom resepsjonen, hadde jeg en kort samtale med Ed Woodward.

Han visste at jeg hadde snakket med Ander Herrera dagen i forveien og han lurte på hvordan det gikk med Ander. Woodward forsøkte å hente Herrera noen måneder i forveien, og selv om det første forsøket ble mislykket, forble spanjolen i alle høyeste grad på Uniteds radar og han kom til United den påfølgende sommeren.

I samtalen navnga Woodward et par andre spillere i La Liga som kunne være av interesse for United, blant andre Andres Iniesta. Manchester United hadde blitt kontaktet av Iniestas representanter, men det var trolig kun et taktisk grep for å presse frem bedre kontraktbetingelser med Barcelona. Woodward skal tidsnok lære seg å bli skeptisk til denne typen fremstøt.

Likevel fikk Woodward et dilemma da Sergio Ramos sin bror, Rene, fortalte ham at Real Madrid-forsvareren definitivt ønsket å forlate den spanske hovedstaden for å komme til United. Og hva skulle Woodward egentlig gjort annerledes? Han kunne simpelthen ikke ignorere det Sergio Ramos sin agent og bror fortalte. Ramos var tross alt den beste forsvarsspilleren i verden på dette tidspunktet. United sørget sågar for å ha en advokat klar i Beijing der Real Madrid spilte to treningskamper i juli 2015. Alt Ramos trengte å gjøre var å manne seg opp og fortelle Real Madrids mektige president Florentino Perez at han ville forlate klubben. Ramos planla å gjøre nettopp det, men feiget ut og kom i stedet ut av møtet med Perez med en fornyet, og ikke minst forbedret, kontrakt.

Samtidig som Woodward har det avgjørende ordet om hvem United skal hente, kan jeg aldri tenke meg at han tar avgjørelsene alene. Jeg er overbevist om at han har forhørt seg med managerne i forkant av hver eneste overgang han har lost i havn.

Men hvor mye av prosessen styres av Woodward? Vi kan leke litt med denne tanken.

Det er «Deadline Day» og Jorge Mendes, en av agentene som Woodward har fått et stadig bedre forhold til etter en litt treg start, ringer og tilbyr Radamel Falcao til United. Woodward er naturligvis interessert og kontakter daværende manager Louis van Gaal som vet hvilke kvaliteter spissen besitter. Selvsagt er også Van Gaal interessert. Hvorfor skulle han ikke være det? Han er en stjerne, fansen vil bli ekstatiske og alt virker perfekt helt til vi alle innser Falcao aldri ble den spilleren vi trodde vi hentet.

Den merkelappen kan passe på flere av spillerne som har kommet til United. Troen på at stjernene skulle løfte United var stor, fallet da man innså at de ikke gjorde det desto større. Gjorde United hjemmeleksen godt nok, og burde Woodward la managerne ta en større del av styringen på hvilke spillere United burde hente? Ikke overraskende er det mange som mener nettopp det.

Det er også andre sentrale personer i United som er involvert i overgangssaker. Matt Judge, en tidligere finansmann, gjennomfører forhandlingene på vegne av klubben. United har også en rekke advokater som jobber med å få på plass det krevende papirarbeidet. Videre blir Uniteds nettverk av speidere og analytikere stadig mer omfattende, og klubben har flere tungvektere i sentrale posisjoner.

Marcel Bout er sjefen for det globale speidernettverket. Han har tidligere jobbet for Feye­noord, Bayern München og det nederlandske landslaget. Jim Lawlor, som er speider­sjefen til United, jobbet tett med Ferguson i flere år. Sjefen for rekrutteringen til akademiet er David Harrison som kom fra City sammen med sin assistent Lyndon Tomlinson. Sjefen for det europeiske speidernettverket er Henry de Regt som kom fra Ajax. Gerardo Guzman, som tidligere har jobbet som speider for Villarreal, Atlético Madrid og Malaga er også der. Det samme er utviklingssjef John Murtough som tidligere hadde en lignende rolle for Premier League og Nicky Butt og Tony Whelan styrer akademiet.

Jeg tilbrakte nylig tre timer med Murtogh på tomannshånd på The Cliff. Han er en vaskeekte Manchester-mann og en stor United-fan. Han er en smart fyr som kjenner klubben meget godt. Han introduserte meg for en rekke personer som jobber i United på ulike nivåer, og han vet hvilke agenter United kan stole på. Woodward har stor tillit til Murtough, som kom til United sammen med David Moyes og var den eneste fra Moyes sitt team som har blitt værende i klubben

Det er mange fotballfaglige sterke personer i United, men prosessen med å hente nye spillere under Ed Woodwards ledelse har vært mangelfull. Woodward er en finansmann og ikke en fotballmann. Hans kompetanse ligger derfor ikke i å finsikte talenter.

På en annen side, det finnes dem i United-ledelsen som mener Woodwards forgjenger David Gills betydning for Uniteds suksess på overgangsmarkedet under Ferguson er overdrevet. Gill og Ferguson fant imidlertid suksessoppskriften. Woodward jakter stadig på sin, men så lenge Glazer-familien kontrollerer United vil han være deres mann.

Vi har fordelen av å kunne se Uniteds aktivitet på overgangsmarkedet med etterpåklokskap. Men jeg kan ikke huske at det var så mange kritiske røster da United signerte noen av de største stjernene som kom til klubben. Utfordringen for United er at klubben må bli bedre på å se frem i tid hva spillerlogistikk angår.

En rekke fremtredende personligheter innen fotballverden advarte mot å hente Bastian Schweinsteiger fordi han ikke lenger var den klassespilleren han en gang var. Om han hadde vært det, ville Bayern München ikke latt ham dra.

– Når motstanderne ser en lagoppstilling med Schweinsteigers navn, vil de skjelve, uttalte Woodward i 2015.

Det sitatet ser tåpelig ut i dag, men hvor var de kritiske røstene for fire år siden? Arsene Wenger skal ha fortalt de som stod ham nær at Alexis Sánchez var på hell og aldri ville kunne nå det nivået han en gang hadde. Han skal ha sagt det allerede før chileneren kom til United. Burde ikke United ha sett det samme?

Woodwards fremste jobb er å levere solide økonomiske resultater, og det gjør han jevnt og trutt. Resultatene vil imidlertid bli enda bedre om laget også har suksess på banen. Champions League-spill er verdt enorme summer, og effektsalg og kommersielle avtaler blomstrer i kjølvannet av sportslig suksess. Spill i Europa League er derimot langt fra like lukrativt som Champions League. Derfor kommer United til å se etter måter å kutte kostnader på neste sesong. Det er imidlertid ikke bare United som må gjøre det. Jeg har en god venn som jobber for Barcelona og hun snakker om stadige kostnadskutt i hele organisasjonen med unntak av førstelaget. Det er ingen heldig bedriftsmodell verken for United eller Barcelona.

Ed Woodward er den best betalte klubblederen i engelsk fotball. På samme tid som han får ros for jobben han har gjort med Uniteds økonomi, må han ta en stor del av ansvaret for de mange mislykkede overgangene. Woodward vet at han får mye pepper. Han tåler det, for det er ikke noe nytt for ham.

Da jeg møtte ham første gang i 2013 sa han:

– Har du sett hva som blir skrevet om meg?.

Selv da, med United som regjerende ligamester, var minst 80 prosent negativt. Fans har nemlig en tendens til å mislike klubbeiere og ledere. David Gill, Woodwards forgjenger, fikk regelmessig kritikk fra de fleste kanter, mens Martin Edwards også fikk gjennomgå til stadighet av sinte fans. Dette er alle personer som har styrt klubben mens den har vunnet troféer, ikke minst i Europa. Fansen er engasjert og lar ofte følelsene styre. Mange av dem tror de ville gjort en bedre jobb enn ledelsen og den oppfatningen vil trolig aldri endre seg.

Woodward har imidlertid latt seg påvirke i for stor grad av hvor attraktive United er på sosiale medier og hvordan denne suksessen passer perfekt inn i Uniteds sponsorstrategi. Det samme kan sies om klubbens markedsdirektør Richard Arnold. Han har halt i land sponsor­avtaler som Liverpool så langt bare har kunnet drømme om, men det er lett å se seg blind på suksess på sosiale medier. I det lange løp er det suksess på banen som blir avgjørende for om United også skal lykkes utenfor.

Når United taper kamper og avslutter sesongen på en så skuffende måte som laget gjorde i 2018/19-sesongen, tærer det på humøret til alle som er involverte. Forhåpentligvis kommer optimismen tilbake når nye spillere erstatter dem som åpenbart ikke har noen fremtid i klubben.

Supporternes harme etter den skuffende avslutningen er berettiget, men det interessante for United nå blir å finne løsninger, ikke syndebukker. En av løsningene som Woodward har sett på er å hente en teknisk direktør, eller sports­direktør om du vil. Jeg har skrevet om denne rollen siden 2017. Det er faktisk så lenge siden United først vurderte å hente inn en slik direktør, skjønt det var aldri aktuelt under José Mourinho som motsatte seg planene.

Når United får fylt denne rollen vil imidlertid vedkommende person ikke ha den samme autoriteten og gjennomslagskraften som for eksempel Txiki Begiristain i Manchester City. Bekymringen er derfor at en slik direktør bare blir enda et ledd i en lang beslutningsprosess, mens den reelle makten og beslutningsmyndigheten blir værende hos Ed Woodward. Det finnes mange, til og med internt i United, som er av den oppfatning at klubben ikke er tjent med at dagens struktur videreføres.

Formsvikten på tampen av sesongen vi nå har lagt bak oss var alarmerende. To seirer på tolv kamper var regelrett elendig, men de resultatene vil fort bli glemt om United pangåpner den nye sesongen i høst.

Om de svake resultatene fortsetter, vil Ole Gunnar Solskjær derimot for alvor føle presset. Det vil imidlertid i aller høyeste grad Ed Woodward også gjøre. Solskjær er hans fjerde manager siden 2013, og med tanke på nordmannens status blant fansen, en det vil bli meget upopulært å sparke.

La oss for all del håpe at det ikke skjer.