Slik er det å dekke United: Folketomt, helsesjekk og videointervjuer

«Fotball er ingenting uten fans». Det store banneret, som dekket seteradene på Stretford End på tampen av sesongen, var ikke vanskelig å få øye på. Den legendariske Celtic-manageren Jock Stein sa det. Hans gode venn Sir Matt Busby var enig. Vi fikk imidlertid alle se at fotball faktisk kan spilles uten fans, men det føltes likevel ganske virkelighetsfjernt.

Jeg spurte Ole Gunnar Solskjær om det før den siste ligakampen mot Leicester.

«Fotball uten fans …», begynte han og tok en kort pause.

«Det er rett og slett ikke det samme».

Det er kanskje en klisjé, men den medfører likevel riktighet. Men hva er det egentlig som har vært annerledes? Jeg var på flere av kampene som ble spilt for tomme tribuner. Tre av dem var borte mot henholdsvis LASK, Aston Villa og Crystal Palace. Samtidig som jeg følte meg privilegert over å kunne være der, ville det være feil å si at jeg synes det var særlig hyggelig. Jeg kunne ikke møte venner, se fansen samle seg ved stadion, spille inn podkast med supporterne eller selge «United We Stand».

Det var heller ingen atmosfære på kampene, og rundt Old Trafford har de mange pubene og kaféene blitt veldig hardt rammet av coronakrisen. Vanligvis ville det vært 75 000 fans på vei til Old Trafford på kampdager, nå var det praktisk talt ingen. Det har vært merkelig å spasere ned Sir Matt Busby Way før en kamp og være den eneste personen i gaten, selv om jeg må innrømme at jeg ikke har savnet trafikkorken etter kampene.

På Old Trafford er det strengere sikkerhetstiltak enn på noen annen arena jeg har besøkt. Du må møte opp nøyaktig 90 minutter før kamp med legeerklæring. Akkrediteringen blir så godkjent når du har oppfylt kriteriene, og deretter blir bilen din undersøkt svært nøye av sikkerhetsvakter. Vaktene har også egne hunder som vil snuse på både deg og bilen.

I denne perioden har jeg måttet hente akkrediteringen min på billettkontoret, men før jeg kunne gjøre det måtte helsepersonell sjekke temperaturen til både meg og mine journalistkolleger. Det var ytterligere en sikkerhetssjekk bak Stretford End der bager og vesker ble undersøkt enda en gang før vi gikk inn på selve tribunen. Etter terrorangrepene i Paris i 2015 har ingen fotballstadion hatt strengere sikkerhetstiltak enn Old Trafford. Presserommet, der journalistene vanligvis oppholder seg før kamp, har vært stengt, men nylig oppdaget jeg at kaffemaskinen stod på og jeg snek meg til en kopp kaffe.

Inne på selve tribunen ble vi vist til setene våre som var spredt rundt på hovedtribunen. Spillerne satt foran oss. Du kunne enkelt høre radiokommentatorene som var de eneste som snakket ustanselig gjennom kampen. Alle journalistene måtte også bære ansiktsmaske og fikk kun lov å ta den av da vi skulle stille spørsmål til Ole Gunnar Solskjær. Pressekonferansene ble ikke gjennomført på Carrington slik vi er vant til, men via appen Zoom. Pressekonferansene etter kampen ble gjennomført på samme vis. Det sier seg selv at det alltid er bedre å møte personer ansikt til ansikt enn via en dataskjerm, men dette er en veldig spesiell tid.

Vanligvis går jeg rett i intervjusonen «mixed zone» etter kamper. Alle spillerne passerer den på vei til bilene sine og det er alltid en god anledning til å ta en prat både on- og off the record. Det er ikke alltid spillere ønsker å uttale seg dersom sitatene blir brukt direkte, men tar du en uformell prat får du likevel ofte verdifull informasjon fra dem. Men det har ikke vært noen «mixed zone» de siste seks ukene. Det har gjort jobben min vanskeligere, men det er selvsagt ikke Manchester Uniteds feil. Klubben følger bare strenge retningslinjer og har fremstått eksepsjonelt bra og profesjonelt siden starten av coronakrisen.

Ingen ansatte i United har blitt permitterte, ei heller deltidsansatte. Klubben har gjort adskillig mer enn noen kunne forvente og forlange av klubben blant annet ved å stille opp for lokalsamfunnet med både mat og penger. Manchester United er en global merkevare, kjent over hele verden. Det er selvsagt fantastisk, men klubben er fra Manchester og det må heller ikke glemmes.

Jeg har også dekket noen av Uniteds kamper fra sofakroken. Selv om jeg hater å se fotball uten å høre publikum, var ikke den kunstige lyden som ble lagt på TV-sendingene noe for meg. Der jeg satt i sofaen kom jeg til å tenke på hva jeg savnet ved ikke å være på stadion. Luktene, vinden, ja til og med regnet savnet jeg. På flere måter var det imidlertid enklere å sitte hjemme. Blant annet på grunn av reprisene av de viktige situasjonene. På Villa Park var jeg over 100 meter unna Bruno Fernandes da han fikk straffespark. Jeg hadde ingen skjerm som kunne vise reprisen siden vi ikke satt på vanlige presseplasser. Jeg hadde derfor ingen anelse om det burde vært straffe eller ei, og ofte er det slik at fansen som er på kampene har langt dårlige kontroll på kontroversielle VAR-relaterte hendelser enn de som følger kampen på TV.

Old Trafford har uansett ingen storskjermer som viser repriser, hvilket selvsagt er synd for fansen som er på stadion (når det tillates med publikum igjen).

Jeg er glad Villa overlevde. Det ville vært synd for United om en av årets beste bortekamper ikke lenger skulle bli en realitet. Jeg tar heller Aston Villa, Leeds og West Bromwich hver dag i uken på bekostning av Bournemouth, Watford og Norwich.

Jeg var på Selhurst Park da United møtte Crystal Palace. Etter å ha tatt et tog med knapt noen mennesker fra London Victoria til Selhurst, spaserte jeg gjennom folketomme gater på vei til stadion. Ved inngangen til Selhurst Park ble jeg bedt om å vente og holde avstand da Uniteds tre lagbusser ankom. Vanligvis ankommer troppen i én buss, men for å kunne ivareta sosial distansering må de nå benytte tre busser. Jeg var den eneste personen der, men kunne ikke se spillerne som satt bak sotete ruter. Disse spillerne er vant til et lite folkehav når de ankommer stadion, men jeg snakket med en av United-spillerne i pausen, på trygg distanse, og han påpekte at jeg var den eneste han så utenfor stadion.

Kampen på Selhurst Park var vanskelig å dekke som journalist. Det var intet trådløst nettverk som fungerte ved den gamle hovedtribunen. Klubben forsøkte å fikse problemet, men lyktes ikke. Det hadde sikkert vært lettere å dekke kampen hjemmefra, men da hadde jeg ikke hørt Ole Gunnars Solskjær rope sine formaninger til Paul Pogba om at han ville ha franskmannen høyere opp i banen.

Antall journalister som dekker kampene har også blitt kraftig redusert. Pressetribunen på Old Trafford har normalt sett plass til 93 journalister, men de siste ukene har det neppe vært mer enn 25 av oss der. På Selhurst Park var det bare tre Manchester-baserte journalister til stede.

I tillegg var det sent avspark, mange intervjuer med rettighetshaverne for Ole Gunnar Solskjær og pressekonferansen ble derfor forsinket. For min del ble det et kappløp mot klokken for å rekke det siste toget hjem til Manchester. På vei mot toget møtte jeg tilfeldigvis på David de Gea. Han sa ikke stort. Han sa faktisk ingenting, og i en uvanlig tid, er akkurat det ganske vanlig. Han gjør særdeles få intervjuer og det er i grunnen synd.

Mange journalister har slitt med å få akkreditering til kampene de siste ukene. Jeg ble spurt av en skandinavisk TV-kanal om jeg kunne dekke semifinalen av FA-cupen for dem fordi de ikke hadde fått de nødvendige adgangstegnene på Wembley. Men vet du hva? Det fikk ikke jeg heller. Selv MUTV fikk først avslag på sin søknad om akkreditering.

I stedet fulgte jeg kampen mot Chelsea hjemme hos Andy Cole i London. Det var ganske interessant å se kampen gjennom en angripers synsvinkel, men vi valgte selvsagt feil kamp å se sammen ettersom United tapte 1-3. Jeg fikk i det minste te sjokolade og repriser på TV, selv om flere av dem denne dagen ikke var av det lystige slaget sett med United-øyne.

Jeg vil ha fansen tilbake på stadion så snart det er trygt. Fansen er også selve livsgrunnlaget for magasinet jeg er redaktør for, «United We Stand». Ingen vet nøyaktig når det blir, men Premier League starter opp igjen i september og lokale styresmakter jobber sammen med klubben for å få fans tilbake på Uniteds kamper på Old Trafford i løpet av oktober.

Men Old Trafford vil ikke bli fullsatt i første omgang. Modellen jeg har sett tyder på at rundt 23 000 fans vil få adgang til kampene, bare rundt en tredjedel av kapasiteten. Det er imidlertid ulike modeller som vurderes fortløpende. 23 000 fans på og utenfor stadion er fremdeles et stort antall og trikkene til Old Trafford vil trolig bli ganske fullpakkede. Supportere har stor betydning for utfallet av kamper og det er hovedgrunnen til at de fleste lag kaprer mer poeng hjemme enn borte.

En spiller, ikke en fra United, fortalte meg imidlertid at han foretrakk å spille for tomme tribuner fordi han var lei av de idiotiske kommentarene hjemmefansen skrek til ham. Likevel skjønner han betydningen av å ha fans på kampene.

Hva så med laget? Uniteds prestasjoner på bortebane var faktisk bedre enn de var hjemme på Old Trafford etter coronapausen. United avga poeng hjemme mot både Southampton og West Ham, men vant borte mot Brighton, Villa, Palace og Leicester. Det eneste poengtapet borte kom mot Tottenham i London. United har vært det beste laget etter lockdown, og er det eneste Premier League-laget som gikk gjennom de siste seks ukene av sesongen uten tap. Det lover godt for fremtiden til Ole Gunnar Solskjærs byggverk.

Hvert år siden 2013 har Uniteds ligaform skuffet mot slutten av sesongene, men 2020 ble et unntak. United slo kraftig tilbake etter coronapausen, viste sterkere form enn noen annen klubb, og snek seg inn blant de fire beste akkurat da det gjaldt som mest. Det var nesten som å se et hesteveddeløp der United kom på utsiden av feltet, bak de to suverene hestene i front, og kapret en viktig tredjeplass.

For United er det imidlertid viktig å vinne troféer, og vi har foreløpig ikke vunnet noe. Men jeg har støttet Solskjærs prosjekt hele veien, og vil fortsette med det. Det har vært trist å se så mange United-fans på sosiale medier som ikke har vist den støtten han og laget trengte og fremdeles trenger. Solskjær fortjener støtten fra United-fansen. Han har forbedret United, og dette er bare begynnelsen. Han har hentet de rette typene til laget og han er på ingen måte naiv. Han vet nøyaktig hva som forventes og kreves av ham. Forhåpentligvis kan vi snart se United sprudle igjen foran titusener av fans på Old Trafford. Det ser i alle fall ut som vi har fått et lag som virkelig kan begeistre oss igjen.