Nylig satt jeg på pressetribunen da United spilte borte mot Burnley. Pressetribunen er plassert bakerst på hjemmetribunen, og jeg kunne se at det også satt noen United-supportere der.
En del United-supportere gjør alt for å se laget sitt spille, men de holdt en lav profil. Pete, en kamerat av faren min, var der sammen med sine tre sønner. De jublet ikke da Marcus Rashford punkterte kampen med sin 2-0-scoring.
Like til venstre for meg var det imidlertid en ung mann i 20-årene som feiret målet med å hoppe opp og ned og slå i været. Han var fra Norge.
Annonse
Burnley-supporterne rundt ham reagerte raskt.
To av dem løp mot ham og slo etter ham. Begge fikk av gårde slag mot gutten før faren gikk i mellom for å forsvare ham mens han ropte:
ANDY MITTEN: Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for fanzinet United We Stand og etter et langt liv som United-supporter, følger han United verden rundt.
Jeg gikk bort i et forsøk på å hjelpe det jeg antok var United-supportere.
Sønnen var ikledd et «half-and-half»-skjerf og var giret – som du gjerne blir når noen forsøker å slå deg ned. Faren hans var også det.
Annonse
– Sett deg ned, sa jeg til faren.
– Jeg er fra Manchester. Jeg forsøker å hjelpe deg.
Mannen takket, men satte seg ikke ned.
Jeg forsøkte da å få ham til å flytte seg bortover tribuneraden, bort fra de sinte hjemmesupporterne. Det nærmet seg kampslutt, og jeg skjønte at det kunne bli mer trøbbel for den norske faren og sønnen da dommeren skulle blåse av.
På det tidspunktet skulle jeg egentlig ha jobbet med kamprapporten min.
Faren hørte imidlertid kun halvveis etter. Kona virket både sjokkert og skremt.
Selv ba jeg en aggressiv Burnley-supporter om å roe seg ned, at det ikke var verdt å bli arrestert for dette.
Men så la jeg merke til at faren under jakka hadde på seg en t-skjorte med en Liverpool-logo. Det var en uventet «twist», og jeg følte en slags konflikt.
Annonse
VANT: Manchester United slo Burnley 2-0 på Turf Moor.
På den ene siden kan du ikke oppføre deg som om du er blant medsupportere når du er på hjemmetribunen. Det kan du bare ikke. Kanskje hos Fulham der fansen ikke pleier å reagere så sterkt, men ikke på et stadion i nord.
Burnley-fansen ropte «Man U scum» og «Manchester cheats» gjennom hele kampen, og jeg er sikker på at nordmennene fikk det med seg. Når du da velger å feire en United-scoring inviterer du nærmest til slagsmål.
På en annen side betyr ikke det at det er riktig, og det er heller ikke alle som har vokst opp på samme måte som meg. Supporteren feiret bare et mål på en fotballkamp. Det er ikke en forbrytelse, men han burde visst bedre.
Jeg er sikker på at Burnley-fansen ikke var spesielt imponerte over de røde turistene på hjemmetribunen, men det handlet nok ikke om hvilket lag de støttet eller hvor de kom fra. Det handlet om hvor de befant seg.
BORTEFANS: United-supportere på Etihad.
Jeg ville aldri funnet på å feire en United-scoring på bortetribunen på Anfield, selv om jeg faktisk nylig slapp meg løs i Manchester-derbyet da jeg var på en medietribune. Det var ikke profesjonelt, men ingen så meg. I alle fall ikke mer enn én eller to stykker.
Supporteren i Burnley var naiv. Det har ingenting å gjøre med at han er norsk eller hadde Liverpool-klær på seg, selv om han kunne fått trøbbel også med United-fansen hvis han ble oppdaget.
For ett år siden møtte jeg Tore Hansen i Liverpools norske supporterklubb utenfor Anfield. Han var en flott fyr som hadde fulgt laget sitt siden 1980. Jeg respekterte ham og så på ham som en ekte supporter. Hans første kamp var mot Fulham i ligacupen da det bare var 12 000 tilskuere på Anfield.
Etter Burnley-kampen reiste jeg til puben Manchester’s Grey Horse. Den lille puben var full av United-supportere, og jeg merket meg en som sto alene ved siden av oss. En nordmann som jobber for den skandinaviske supporterklubben til Manchester City og har sett laget sitt i 30 år. Jeg synes det var hyggelig å snakke med ham.
Jeg håper begge klubbene taper hver eneste kamp de spiller, men jeg tror deres skandinaviske supportere vet at du ikke skal feire når du er blant motstandernes fans.
Det er mye sinne på United-kamper for tiden. United-fans vender seg mot hverandre. Dette har alltid skjedd online, men nå ser vi det oftere også på kamper.
Problemet er at laget varierer i prestasjonene. Det vil ikke være like mye trøbbel når laget vinner. Det er sinne og en følelse av hjelpeløshet.
Annonse
Såkalte «fan cams» får mye kritikk. Etter en bortekamp mot Everton reagerte Arsenal-supportere mot «Arsenal Fans TV» med å synge «Arsenal TV, get out of our club». De som jobbet med kanalen må geleides i sikkerhet av politiet.
Det var bare et tidsspørsmål før noe slikt ville skje. Jeg kjenner en Arsenal-supporter som har vært misfornøyd med dem i lang tid fordi de opptrer aggressivt. De var fornøyde da laget gjorde det dårlig fordi det betydde at frustrerte menn ventet på å skrike inn i kamera etter kamper. Fans fra andre lag kikket på og latterliggjorde Arsenal-fansen, noe de selvfølgelig hatet.
Algoritmene til some-bedrifter bidrar til dette. De er nødt til å engasjere, og appellerer derfor til følelser som sinne og frykt. Balanserte og nyanserte kommentarer går ikke viralt. Det er som en form for bilkollisjon på TV. «Click bait»-kanaler som appellerer til de unge eller de som ikke har fornuft. Det er hyllest når laget vinner og slakt når de ikke vinner.
SUPPORTERKULTUR: United-supportere før semifinalen mot Manchester City i ligacupen.
Den samme følelsen har vært i United-miljøet den siste tiden. Enkelte av kanalene eies av store internasjonale mediebedrifter. Målet deres er å sørge for profitt fra abonnement og markedsføring. Sinne gjør seg bra på kamera, og det finnes masse av det når det går opp og ned med laget.
Derfor er det spørsmål rundt kredibiliteten til disse kanalene. Hvem er disse menneskene? Hvor kommer de fra? Noen er røde United-supportere, mens andre… hvem vet?
Men det er utvilsomt et marked for dette.
Min 13-årige bror elsker dem. Han ser mer på YouTube enn på lineær-TV. Han bryr seg ikke om hvem som eier kanalene. Han liker bare å se menn som mister det fordi fotballaget deres har tapt. Han vet hva reporterne heter og hvem som er deres rivaler – og han synes det er morsomt.
Men dersom de søker ekstreme meninger kan de ikke bli overrasket over at det skaper reaksjoner i det virkelige liv.
United er svært bekymret for usaklig kritikk, mobbing og rasisme mot de unge spillerne deres på sosiale medier. De mener at ungdom som er oppvokst med telefonen i hånden og har vært vant med ros gjennom hele livet plutselig sliter når de blir slaktet for å ha spilt dårlig i en kamp. Eller når fans roper at de skal komme seg bort fra klubben inn i et kamera.
Samtidig vet vi at fans alltid har reagert sterkt etter å ha tapt fotballkamper. Kanskje skjedde det på en pub eller blant venner før. Kanskje i forum som bortefans ikke hadde tilgang til. Og der brukte de kanskje ikke sine virkelige navn og sa ting de aldri ville sagt i virkeligheten.
Men det ble på en måte holdt internt. Internett endrer alt.
Kamper streames lovlig og ulovlig, og slik konsumerer flertallet av fotballsupportere fotball i dag.
Annonse
United ønsket seg dette markedet, og de fikk det, men de kan ikke kontrollere det eller forvente at fansen skal tilpasse seg på samme måte som før.
