«I tunnelen på Wembley»

Av: Andy Mitten, oversatt av Michael Tørre

Lørdag, i tunnelen på Wembley etter kampen. Jeg fikk et adgangskort til å være der inne, fordi jeg jobber i TV.

Jeg ser opp og får øye på Avram Glazer som sitter med Sir Alex Ferguson og David Gill. De håndhilser på Manchester City-spillerne mens de er på vei for å løfte FA-cuptrofeet. 

Dette er ikke et godt øyeblikk å være en Red, men å tape er en del av idretten.

Jeg står alene i tunnelen og ser United-spillerne like utenfor. De venter på banen frem til City har løftet trofeet og så returnerer de til garderoben for å skifte tilbake til sine cupfinale-dresser.

De skadde spillerne har allerede dressene på. Lisandro Martinez snakker med sin lagkamerat på det argentinske landslaget Alvarez. Alejandro Garnacho kommer for å si hei til duoen.

Harry Maguire står alene utenfor garderoben og sjekker telefonen sin. Han er alltid høflig. Dette har ikke vært en god sesong for ham og han trenger å spille fotball, men United har nektet å gå ut og si om han er til salgs eller ikke. Det øker usikkerheten rundt ham.

Bruno Fernandes tar seg av intervjuene med engelsktalende medier. Det er 18 forskjellige internasjonale kringkastere som har betalt millioner for å ha en slik tilgang. Casemiro snakker med de spanske og portugisiske mediene. De har fortsatt på draktene sine.

Erik ten Hag tar sin del – så de tre tar seks intervjuer hver. Uniteds stab forteller dem at intervjuene må være raske da det er så mange å gjennomføre. 

United-direktører beveger seg rundt. Først går de i garderoben, og så drar de. Sir Alex Ferguson, Martin Edwards, Avi Glazer, David Gill og Mike Edelson er alle der.

På den andre siden av døra er det rundt 100 journalister som venter i mixed zone og håper på at noen vil stoppe og snakke med dem. Dette er ikke-rettighetshaverne, hovedsakelig aviser. 

Jeg ser ikke én United-spiller som stopper for å snakke, selv om det sannsynligvis ville vært annerledes hvis United hadde vunnet. 

Heller ikke Avram Glazer. Han går så tett inntil veggen borte fra journalistene som han klarer og får ikke øyekontakt med noen.

– Avi, er det helt sikkert at du selger? spør Rob Harris, fra Sky News.

– Vil du akseptere budet fra Jim Ratcliffe eller Qatar?

– Når planlegger du å snakke med fansen? Fortjener ikke fansen å vite hva som skjer med overtakelsen?

Hvert spørsmål møtes med stillhet, som det alltid gjør med Glazers. 

Journalistene hadde rett i å spørre ham, fordi fansen (og alle i klubben) ønsker klarhet og denne overtakelsesprosessen har pågått altfor lenge siden det ble annonsert i november at Glazers trengte penger. 

Det er tredje gang at Glazer har satt kostnadene på et privatfly til London for å se United på like mange måneder, til 250.000 pund per gang.

Jeg blir fortalt at Ten Hag kommer for å snakke med meg og at jeg vil ha ett minutt med ham. Dette er langt fra ideelt.

Jeg ville gjerne stilt ham 100 spørsmål, ikke to, men vi hadde en hel times middag med ham i desember og ordene hans hjalp oss med å fylle nyhetene i sju strake dager.

Nå planlegger jeg å strekke det så langt jeg klarer. Ten Hag er høflig og profesjonell. 

Denne oppførselen endrer seg ikke hvis United vinner eller taper. Han har også bra humor, men i et direktesendt TV-intervju etter et tap i FA-cupfinalen er det ikke stedet for å vise det.

– Vi krevde alt fra City, mot det beste laget i verden og jeg synes vi gjorde det veldig bra, sier han.

– Vi stoppet dem fra å spille fotball. Vi hadde våre muligheter, vi kom tilbake etter å ha ligget under og til slutt kunne vi ha utlignet igjen med sjansene til Garnacho og Rashford og helt i slutten med headingene. Så jeg er ganske fornøyd med og stolt over opptredenen til laget mitt og også lagånden.

Han går for de optimistiske replikkene. Kan vi skylde på ham for det?

Jeg spør ham hva han følte om City-målene.

– Det føles selvfølgelig dårlig, fordi det var «soft goals», sier han.

– Unødvendig. De skaper ingenting – eller nesten ingenting – fra åpent spill, men å så slippe inn to «soft goals» er skuffende.

Jeg spør hvor langt dette United-laget er fra å være et tittelvinnende et.

– Vi har en vei å gå og det vet vi. Men igjen har vi sett mot det beste laget i verden at vi kan gjøre det veldig vanskelig å spille mot oss. Det er neste steg. Sammenlign opptredenen vår på Etihad i starten av sesongen med den på Old Trafford, så vi hadde forbedret oss. Det var ikke en tilfeldighet at vi vant på Old Trafford.

Jeg får en liten dytt bakfra som forteller meg om å avslutte. Ten Hag skal gjennom flere intervjuer.

Jeg spør ham om å vurdere sesongen.

– Et stort kompliment til laget, til staben, til fansen, sier han.

– Det var en fantastisk sesong for oss. Vi endte på tredjeplass, vi vant en cup, vi hadde 42 seire. Det er bare én mindre enn Manchester City og det var i dag.

Jeg ville ikke brukt ordet fantastisk, men i starten av sesongen ville jeg akseptert topp fire og et trofé. I stedet, ble det en tredjeplass, ett trofé og en cupfinale. 

Sleng med noen store hjemmeseire, to episke kamper mot Barcelona og noen spesielle borteturer til steder som Moldova og Kypros. (pluss enda flere til Spania), og jeg er fornøyd nå.

Noen som var nære Ole Gunnar Solskjær i United hørte meg si noe lignende etter at United hadde fått bekreftet en Champions League-plass. Han var ikke enig og tekstet meg:

«Tuller du? Ole og Jose endte på andreplass i PL, den tøffeste turneringen i verden. Én vant Europa League og den andre nådde finalen. Erik brukte 250 millioner pund på verdensklassespillere på vei mot slutten av karrieren, som kom til i et lag som allerede hadde endt på andreplass, og så tok dem til tredje. Kom igjen Andy, du er bedre enn som så. Han har oppnådd litt mindre enn Louis van Gaal og Van Gaal vant et bedre trofé i FA-cupen. Og etter det, så vi ham gledelig dra.»

Så ikke alle ser ting på samme måte som meg og det respekterer jeg, selv om jeg er uenig og fortsatt står på at Ten Hag har gjort det bra og burde få støtte.

I tillegg til overtakelsen, dreier praten seg nå også om overganger. For mye snakk og for mye søppel.

Midtbanespiller Mason Mount er ønsket av United, som også har forståelsen av at han ønsker å komme til klubben. Personlige betingelser vil ikke bli et problem.

Problemet er Chelsea og å hente en spiller derfra. United prøvde det i fjor sommer med Christian Pulisic og kom ingen vei, fordi Chelsea ikke ønsket å spille ball og selge til en direkte rival.

Den gang hadde ikke Chelsea 3947 profesjonelle fotballspillere som de har nå, så en kan håpe på at sunn fornuft seirer. 

Men sunn fornuft er ikke noe du assosierer med Chelsea-eier Todd Boehly, en ellers vellykket businessmann utenfor fotballen.

Det er positivt at Mount ønsker å komme til United, men en avtale er ikke på plass før den er på plass. 

United og Barcelona hadde en avtale på plass for Frenkie de Jong i fjor sommer og det dro seg ut og ut og til syvende og sist ikke kom gjennom fordi spillerne ikke ønsket å forlate Barcelona.

Og det vil være utgående salg. Etter tapet i Newcastle, ble Amanda Staveley sett hilse på Scotty McTominay med en veldig kjent «Scotty!» som tydelig antydet at de hadde møtt før. United trenger penger og McTominay er en av få spillere som vil tiltrekke en sunn salgsverdi. 

United-fans har liten tålmodighet online når det kommer til overgangsvinduet. 

Jeg er mer avslappet og mens jeg kan forstå frustrasjonen fra fans som bare vil vite hvem som skal spille neste sesong, tror jeg ikke United bør holdes som gissel på grunn av at rivaler vet at United har penger.

Men alt det får tiden vise.

Først trenger vi en hvilepause etter denne lange sesongen med 62 tellende kamper, pluss vennskapskamper i Thailand, Australia, Norge, Manchester og Spania.

En liten pause trengs, spillerne er glade for at de ikke har en internasjonal turnering utenom de få som må spille Nations League, men det påvirker knapt United.

Nyt sommeren og så ser jeg dere i Oslo neste måned.