– Tro ikke alt du leser

Denne saken stod på trykk i sesongens første utgave av medlemsmagasinet United-Supporteren.

Av: Andy Mitten
Oversatt av: Lars Morten Olsen

Som vanlig fulgte jeg Manchester Uniteds pre-season tur, inkludert kampen mot Leeds i Oslo. Du møter mange hyggelige mennesker, men jeg kommer også opp i noen merkelige situasjoner.

I New York sto jeg og pratet med to personer like før jeg skulle ha en Q&A-seanse med Wes Brown for USAs supporterklubb da en fremmed fyr kom bort til meg. Han hilste ikke engang før han spurte «kan du si hvem vi kommer til å kjøpe».

Manchester United hadde nettopp kjøpt André Onana, men jeg sa at en spiss var ønsket. Han ristet på hodet og gikk.

De to jeg sto sammen med hevet øyenbrynene. Det interessante her er at de to var Collette Roche, Richard Arnolds høyre hånd, og John Murtough, mannen som signerer spillere. Ingen av dem ble gjenkjent og det er nøyaktig sånn de vil ha det.

Begge var også med på turen til Oslo. Det er positivt at Roche på eget initiativ oppsøker supportertreff og hun gjorde akkurat det i Oslo da hun besøkte supportertreffet som Supporterklubben hadde på Scotsman. Hun holdt seg imidlertid i bakgrunnen, observerte og forsøkte å få et bedre innblikk i Uniteds fanbase.

Også i Oslo var det mange spørsmål om hvilke spillere United kommer til å kjøpe og selge. Det opptar fansen. Du som leser dette har nok også lest mange ryktespalter i sommer. Du kommer aldri til å innrømme at du er «hektet», men det er vi alle sammen – mer eller mindre.

Du sjekker om United har kjøpt eller solgt og du gjør det samme med Uniteds rivaler. Faktum er at United i sommer er blitt koblet til rundt 200 spillere, men kommer til å signere kanskje tre til seks. Du vet at det du leser i mange tilfeller ikke er sant, men likevel fortsetter du å klikke i vei i håp om at akkurat den storyen skal være sann.

Overganger har alltid skapt stort engasjement blant supporterne. Du har dine favoritter som du husker godt, det samme har jeg.

Som Eric Cantona, den overgangen kom helt ut av det blå. Det samme med Andy Cole fra Newcastle. Bryan Robson, som skulle bli en legendarisk lagkaptein, signerte ute på Old Trafford-gresset like før en hjemmekamp. I litt nyere tid ble Robin van Persie fra Arsenal også gjort unna i en fei uten for mye snikksnakk.

Så har du overgangene du har høye forventninger til, men der spilleren aldri helt klarer å svare til forventingene.

Juan Sebastian Veron er en, selv om han var en klassespiller. Da Bastian Schweinsteiger kom kjente jeg glede. Det samme med Alexis Sanchez som spilte «Glory Glory Man United» på piano.

Også spillerne har høye forventinger, for mange er det høydepunktet i karrieren. Shinji Kagawa skulle liksom bli verdens mest spennende signering da United kjøpte han fra Borussia Dortmund.

Synd og skam at det aldri ble sånn.

En og annen overrasker positivt, men det skjer kanskje oftere at vi blir skuffet.

Cristiano Ronaldos comeback er et godt eksempel. Som de fleste andre United-fans var jeg overlykkelig da han kom. Jeg ble kanskje fanget i euforien som rådet.

I ettertid skulle jeg gjerne endret det synet, og var ikke det minste lei meg da han dro.

Romelu Lukaku og Paul Pogba kostet begge en formue og ble ønsket velkommen på en bølge av optimisme. Ingen gråt da de forlot United. Da Lukaku dro skrev jeg en tweet der jeg ønsket ham lykke til. Gary Neville svarte at Lukaku var overvektig og utrent. Nevilles påstand ble snart topp­oppslag.

Men det er ikke poenget med denne spalten. Poenget er at jeg har sett at interessen, kall det gjerne besettelsen, for rykter om transfers bare vokser og vokser. Jeg sier på fleip at enkelte supportere gladelig hadde gitt avkall på å se United spille fotballkamp hvis de bare kunne konsentrert seg om å kjøpe og selge spillere.

Det var noen år siden jeg fant på betegnelsen «transferjunkie» fordi enkelte er så opptatt av overganger at de virker totalt avhengige. Derfor får journalister også stadig høre spørsmålet «kan du si hvem vi kommer til å kjøpe?»

Akkurat som mannen i New York.

Men det er harmløst. Supporterne er oppglødde når nye spillere skriver under fordi de håper at nettopp den spilleren vil forbedre laget og endre livet deres.

Fotball er en emosjonell investering. Det er et håp om en lysere fremtid, men teknologien har endret mye. For noen år siden fikk du spekulasjoner gjennom papiravisene eller snakk på gaten. Kanskje var det en kompis av en kompis som kjente en vakt på Old Trafford. Som om en vakt skulle vite noe om hvem United skulle signere? Men vi tok det vi fikk og slukte gladelig en mulig kobling til en muligens troverdig kilde.

Nå skjer alt online.

Jeg ser journalister som kun snakker om transfers og ikke om selve spillet. Jeg ser også folk som utgir seg for å være journalister, eller In The Know (ITK), og publiserer falsk informasjon. Falsk eller ikke falsk, disse får ofte drøssevis med klikk fordi de forteller fansen det fansen ønsker å høre. Det er crazy!

Faktisk er noen av dagens journalister et utspring fra fotballtransfers. Det er fraser som kun hører hjemme rundt saker om transfers som «nå nærmer det seg» eller «partene har samtaler».

Italienske Fabrizio Romano er blitt nærmest en kultfigur blant millioner av unge fotballfans. En såkalt transferguru som med sitt «Here we go» skal være en bekreftelse på at overgangen er i boks. Romano snakker med en rekke agenter og treffer mange ganger, men ikke alltid i en verden der overganger kan ryke av mange ulike årsaker. Til tross for at han bommer av og til ser ikke hans følgere ut til å bry seg.

I august 2020 var jeg på flyplassen i Køln før en United-kamp. Det var da laget spilte uten tilskuere som følge av pandemien. En ung United-supporter i Makedonia, som jeg hadde hjulpet litt fordi han håpet å bli journalist, sendte meg en tweet. Han spurte om det var noe sannhet i ryktet om at United skulle kjøpe kantspilleren Filip Stefanovic fra Partizan Beograd. Det hadde tross alt stått i en av de serbiske avisene.

Jeg hadde litt tid til overs og tok noen telefoner. To til kilder i United, to til serbiske fotballspillere pluss sportsredaktøren i Serbias største avis. Samtlige sa det ikke var sant.

Sportsredaktøren fortalte til og med at journalisten som hadde skrevet saken hadde et forhold til Stefanovic’ agent. Saken var altså diktet opp kun for å få opp interessen for Stefanovic. Kanskje de trodde at saken skulle forbli i Serbia, men så snart Manchester United er nevnt går det ikke lang tid før den er spredt kloden rundt. Jeg svarte min venn i Makedonia, via Twitter, at jeg hadde sjekket med flere kilder og alle sa det samme: Storyen var ikke sann.

Det var imidlertid ett problem. Fabrizio Romano bekreftet at det stemte. Millioner tok det som god fisk at United skulle kjøpe Stefanovic. Dermed fikk jeg så hatten passet. Vi snakker om tusenvis av meldinger, inkludert fra Norge, om at jeg ikke hadde peiling. Det pågikk faktisk i flere dager, hvor skjellsordene haglet og at jeg ikke visste noen ting om det jeg skrev om. Men jeg hadde rett.

United signerte aldri Stefanovic av den enkle grunn at klubben aldri var interessert i ham.

Skriveriene om at han skulle til United var rett og slett oppdiktet. Jeg fikk ikke en eneste unnskyldning og valgte å blokkere mange av de følgerne som hadde skjelt meg ut. Men jeg tror ikke de brydde seg.

De hadde for lengst gått videre til neste transferrykte og neste tvilsomme kilde. (Stefanovic gikk for øvrig til Manchester City i januar 2021, men er siden blitt utlånt til både Heerenveen og portugisiske Santa Clara, red.adm.).

Mange følgere er ikke interessert i å betale for den type «journalistikk».

Aggregator-kontoer har dukket opp som paddehatter rundt alle de store fotballklubbene. Disse tar informasjon fra journalister og tvitrer det, ofte helt ute av kontekst, med mottoet: Alt går! Ikke betaler de for bildene de bruker heller og stjeler ord fra troverdige kilder. Jeg snakket med en kilde i United (ikke en vakt, altså) og han fortalte meg at det var ingenting klubben kunne gjøre for å stoppe en transfer-spekulasjon hvis agentene satte dem i gang.

«Hvis en spiller blir koblet til Manchester United så er det neppe negativt for spilleren, er det vel?», sa kilden til meg. «Klubben blir da presset til å bekrefte eller avkrefte. Og hvis vi ikke avkrefter tenker alle at interessen er genuin».

Det er imidlertid en annen side ved saken også.

I 2018 skrøt United av hvor viktig Pogba-signeringen hadde vært rent interaktivt, og hvordan Pogba-overgangen fikk andre transfers til å virke små til sammenligning.

United bruker disse beregningene bevisst for å tiltrekke seg både sponsorer og spillere. Sponsorer vet at deres logoer kommer til å bli sett verden rundt, noe som igjen er en grunn til at United ikke slår ned på aggregatorer som stjeler klubbens bilder. Det blir mer eksponering rett og slett. Det gir også mat for stoff om transfermarkedet.

Jeg har sett journalister blitt rangert av folk som ikke har peiling på om en kilde er troverdig eller ikke. I årevis var en frilansfotograf som spesialiserte seg på bryllupsbilder rangert som nummer én-kilden. Han er United-fan og en hyggelig fyr, men han er ikke en gang journalist. Likevel ble han i årevis rangert som nummer én-kilden.

Sønnen til en West Ham-formann tvitret transferrykter som han hadde tatt fra faren sin. Jeg har sett spanske magasiner blitt sitert som ikke en gang finnes! Noen fans er villige til å tro på alt og blir likevel skuffet når klubben ikke kjøper spilleren de trodde ville komme.

Noen ganger kan det bli litt mye. Jeg ble oppringt for ikke så lenge siden av sportsdirektøren i en stor italiensk klubb. Han ønsket å bli intervjuet (sannsynligvis fordi han har et ønske om å jobbe i Premier League) og sa han vanligvis ikke snakker med journalister fordi de bare vil vite hva som skjer på transferfronten. Han var lei av det, men fans, journalister, agenter og fotballdirektører – alle er en del av det.

Transfersaker blir lest mer enn noe annet innen fotballen og derfor har transfersaker kommet for å bli. Det vil ikke overraske om klubbene velger å gjøre enda mer ut av virkelig store overganger. Spanske klubber har over flere år åpnet portene for publikum når en ny spiller ønskes offisielt velkommen.

I 2010 var 62 000 innenfor portene på Camp Nou for å se Zlatan Ibrahimovic bli presentert som ny Barcelona-spiller. Det var imidlertid i en turistby og jeg klarer ikke å se for meg at det samme skulle skje i Manchester.

Jeg tror ikke United gjør en spillerpresentasjon lik den vi så med Alexis Sanchez.

Ikke på en god stund i hvert fall.

Det var overdrevet og når spilleren ikke lyktes ser det i ettertid rett og slett latterlig ut, selv om det kanskje ikke gjorde det der og da. Men jeg kan selvsagt ta feil.

Lionel Messis presentasjon i Miami varte omtrent like lenge som Mardi Gras.

Da jeg gikk på flyet fra New York til San Diego kom nyheten om at United ønsket Harry Kane. Da jeg gikk av flyet i California tikket det inn en melding fra en meget god kilde: «Vi vurderer IKKE å signere Harry Kane, og vi kommer heller ikke til å revurdere standpunktet.»