Nå ser vi hvor viktig fotballen faktisk er

Av: Andy Mitten

Vi står midt oppe i en global pandemi med enorme skadevirkninger verden over. Fotballen kommer naturligvis ikke i fremste rekke nå, men det er ikke det samme som å si at den ikke er viktig. For mange fyller den en viktig funksjon i livene deres og når vennskap og samholdet blir tatt fra dem er det mange som sliter.

Marcus Rashford scoret et fantastisk mål mot Brighton, før han snudde seg mot lagkameratene og jogget tilbake til midtsirkelen. Bruno Fernandes holdt hodet kaldt da han satte inn straffesparket ti minutter på overtid og mottok hyllesten fra jublende lagkamerater.

Men det var noe som manglet.

Begge målene ble scoret foran tribunedelen der 3000 elleville United-fans skulle ha jublet med dem. Bortekampen mot Brighton ville gitt de tilreisende United-supporterne den lengste reisen i Premier League denne sesongen, men de to øyeblikkene ville vært verdt hver ene­ste kilometer i buss til sørkysten.

I sommer fikk Brighton tillatelse til å gjennomføre et prøveprosjekt med 3000 tilskuere på en treningskamp mot Chelsea. På det tidspunktet virket det lovende med tanke på å få deler av fansen tilbake på stadion til seriestart. United-ledelsen trodde en stund det ville bli tillatt med fans på Old Trafford igjen fra og med oktober, og la omfattende planer for et prøveprosjekt med 12 000 tilskuere til serieåpningen mot Crystal Palace. Da klubben forberedte seg til de siste samtalene med lokale styresmakter, økte imidlertid antall registrerte tilfeller av coronaviruset så mye at møtet ble avlyst og prosjektet lagt på is.

United taper rundt fire millioner pund for hver hjemmekamp som spilles uten tilskuere. Klubbledelsen er alvorlig bekymret for de økonomiske skadevirkningene av COVID-19, men har TV-inntekter og kommersielle avtaler å støtte seg til.

Pengestrømmen som følger en kampdag på Old Trafford har stoppet helt opp. På pubene er det dødt, og det samme gjelder hotellene i byen. Hotel Football, der Class of 92 er tungt inne på eiersiden, fikk fortjent skryt for å gi gratis overnatting til ansatte i helsevesenet i sommer. Men hotellet har tapt millioner, fordi det praktisk talt står tomt.

Det er heller ingen utenfor Old Trafford på kampdager bortsett fra sikkerhetsvakter. Det er derfor ubehagelig stille. Det lyder ingen rop fra høylytte programselgere, og det er heller ingen duft fra stekt løk og burgere som fyller gatene rundt Old Trafford.

Før lockdown ble innført, ville Uniteds Megastore på Old Trafford tjene millioner, blant annet takket være utallige busslaster med kinesiske turister som gjorde et stopp på Old Trafford på vei mot Lake District eller andre reisemål i nærheten av Manchester. I City så klubbledelsen med misunnelse på alle turistene som besøkte Old Trafford, for de færreste la turen innom Etihad.

På Old Trafford var museet, caféen og Megastore stengt gjennom hele sommeren. Kun Megastore åpnet dørene igjen i september. Uniteds sommerturné, som genererer solide inntekter, ble også avlyst. I år hadde United planlagt å dra til India for første gang i historien. India, med en befolkning på 1,2 milliarder mennesker og en stadig stigende interesse for engelsk fotball, har erstattet Kina som det viktigste satsingsområdet for United rent kommersielt.

Manchester, med sitt vanligvis så yrende folkeliv, savner også de skandinaviske United-supporterne. Både dem som har egne sesongkort, men også de som bare besøker byen én gang i året, er viktig for byens økonomi.

Tapene handler imidlertid ikke bare om penger. Gjennom en årrekke har nære vennskapsbånd blitt knyttet mellom skandinaviske United-fans og lokalbefolkningen i Manchester. United har brakt folk sammen.

Nå er alt satt på vent.

Det er mange som blør, ikke minst de som opererer i en økonomisk gråsone. Suvenir­selgerne, billetthaier og de som organiserer private bussturer til bortekamper er ikke en del av den organiserte og formelle økonomien. De kan se langt etter hjelp fra myndighetene.

Produksjonen av United We Stand foregår i korrekte og formelle former, men vi har mistet 100 prosent av vårt vanlige salg utenfor Old Trafford på kampdager. Antall digitale abonnenter har heldigvis gått opp, men ingenting er normalt i disse tider.

Selv flere tidligere spillere, som jobber som kampvert for VIP-kunder, eller deltar på ulike arrangementer for fansen, merker det nå. Noen av dem har store navn, men spilte på en tid der pengene ikke florerte i fotballen. Også de trenger inntekter, inntekter som nå har stoppet helt opp. Manchester United har vært et forbilledlig eksempel for måten de har tatt vare på sine ansatte på, men det blir vanskelig for klubben å fortsette med dette i et langsiktig perspektiv om situasjonen ikke lysner.

Fansen, som er selve ryggraden i United, opplever situasjonen nå som ekstra fortvilende og frustrerende. Mange av dem ser hver eneste United-kamp, både borte og hjemme. Nå aner de ikke når de neste gang vil få muligheten til å se laget sitt i aksjon. Mange av dem har et avhengighetsforhold til United, og sliter tungt nå som de ikke kan se kampene live for første gang i sine liv. United har blitt en livsstil for dem. Selv om de ikke har billett, reiser de likevel ofte på bortekamper i håp om å få tak i en, eller bare føle tilhørighet til gruppen med likesinnede fans.

Jeg snakket med Jon Berry som vokste opp i Salford ved skipskanalen, like ved Old Trafford. Han hadde sett 1126 kamper med United uavbrutt, en statistikk som gikk helt tilbake til 1979. En gang forlot han sykehuset i Wythenshawe like før kona skulle føde tvillinger. Han ville simpelthen ikke gå glipp av Uniteds kamp. Den episoden er trolig en sterkt medvirkende årsak til at de to ikke lenger er gift…

Jon skrev et brev til United og spurte om det var noen muligheter for at han kunne komme inn på stadion, og forklarte at han ikke ville bryte rekken med United-kamper han hadde sett live. Han tilbød seg å ta alle nødvendige coronatester, og var villig til å være ballgutt. Han foreslo til og med å påta seg jobben som maskoten «Fred the Red» om det kunne hjelpe. Svaret fra United var nedslående. «Under de nåværende omstendigheter er dette ikke noe vi kan vurdere».

Pete Bolton er en kjent mann i supporterkretser. I tillegg til førstelaget, ser han også U18- og U23-lagets kamper over hele England. Flagget hans med påskriften «One Love» er ofte lett å få øye på i borteseksjonen uansett hvor United spiller. Pete har sett United spille i 41 ulike land, og har kun gått glipp av to bortekamper i Europa siden 2000. Første gang var like etter angrepene på New York 11. september i 2001, mens han ikke fikk visum til bortekampen mot Rostov i Europa League i 2017. Bolton ser vanligvis rundt 110 United-kamper i løpet av en sesong, og hadde allerede sett 91 kamper sist sesong før lockdown. Han liker ikke å se kampene på TV og savner nå sårt kameraderiet på turene.

Og dette er hovedproblemet for mange. Fotball er nemlig så mye mer enn bare de 90 minuttene en kamp varer. For mange gir det livet mening, og fotballen har en viktig sosial funksjon for dem.

Selv om alle stadionanlegg nå er stengt for fansen, er det fremdeles noen som følger United likevel. I Köln var det rundt 30 United-fans (avbildet øverst sammen med Mitten) da United deltok i sluttspillet i Europa League.

– Der var en fin mulighet til å møte kompisene mine igjen. Köln er en fin by og vi hadde en strålende tur, selv om vi ikke kunne se kampene. Jeg dro også til Wembley og så semifinalen i FA-cupen på en TV utenfor stadion, forklarte Fergus Burke som ser alle Uniteds kamper sammen med kjæresten og deres to barn.

Jeg har også snakket med andre lojale fans som sier de nå mangler entusiasmen for fotball. De føler seg rett og slett ikke som en del av den lenger. De må likevel tilpasse seg den nye hverdagen. Fotball for tomme tribuner er tross alt bedre enn ingen fotball, og den kan fremdeles gi oss øyeblikk å feire. Var det noen som ikke hoppet opp av sofaen for å juble da Bruno Fernandes satte inn straffen mot Brighton?

Vi står alle midt oppe i en global pandemi, og mange vil si at fotballen tross alt «bare» er fotball. Men jeg har hørt om mange som sliter tungt mentalt i disse vanskelige tidene, og har mistet både jobben og et av sine viktigste holdepunkter i livet. Jeg møtte nylig en United-fan som fortalte meg at kompisen, som så de aller fleste av Uniteds kamper, mistet grepet fullstendig under lockdown. Han drakk seg ihjel. Han var ikke engang 60 år gammel.

De mindre klubbene langt mer avhengige av inntekter fra kampdag enn det de største Premier League-klubbene er. Manchester, og områdene rundt, har fostret mange gode fotballag gjennom årene. Det siste året har både Bury og Macclesfield Town forsvunnet fra kartet, klubber med en over 100 år lang historie. Også Wigan, Oldham og Bolton sliter. Riktignok like mye på grunn av dårlig eierskap som COVID-19, men fansen har det uansett tøft. I skrivende stund er det bare de minste amatørklubbene som har anledning til å ha tilskuere på kampene. Trafford FC, som spiller på nivå åtte, hadde et snitt på 278 tilskuere sist sesong. Banen deres Shawe View tar 1500 tilskuere, men kapasiteten er nå begrenset til 400. Det er utsolgt på samtlige hjemmekamper. Mange er desperate etter å se fotball igjen.

Fotballen lider uten fans. Det er ingen atmosfære på kampene og det merker spillerne svært godt. Det virker som en evighet siden da United-spillerne feiret Scott McTominays mål mot Manchester City sammen med elleville fans på Old Trafford.

Jeg var til stede på Champions League-finalen i Lisboa. Det var en spesiell opplevelse og egentlig bare trist at en av de største kampene i verden ble spilt uten tilskuere. Det lød noen spede sanger fra klubbdelegatene til PSG og Bayern München, men når 30 personer, og ikke 30 000 elleville fans, synger, blir det bare rart. Jeg spurte Ander Herrera etter kampen hva han syntes om de tomme tribunene.

– It was shit, lød den ærlige dommen fra Herrera.

Millioner av fans er garantert enige med den tidligere United-spilleren i akkurat det.