– Ikke fortell meg at du dro fra Barcelona for dette, begynte han.
Han tenkte på kulden og regnet.
Intervjuet mitt var også for norsk fjernsyn.
– Skal vi ikke bare ta dette på norsk, da, svarte jeg.
Annonse
– Virkelig, spurte han lettere forundret.
– Jeg ante ikke at du snakket norsk, svarte Uniteds pressesjef.
Jeg kan heller ikke det.
Jeg fikk imidlertid et blunk tilbake, og så startet intervjuet.
– Ja, Ole, nok en seier, begynte jeg.
– Tell me how good does it feel?
Like etter tuslet han videre, hundre prosent komfortabel med seg selv i intervjusituasjon. Flink nok med svarene til hele tiden gjøre det interessant nok.
Han forsvarer spillerne sine, han understreker det positive, han er klar på at det er utvikling.
Annonse
Selv så mener jeg også at han gjør en god jobb, men det er en mørkere side til hvordan en United-manager blir vurdert og sett på.
ANDY MITTEN: Fra et tidligere videointervju med journalisten som har skrevet fast for Supporterklubben i mange, mange år.
Kritikerne hans er aldri langt unna. De venter i skyggene, klare til å skyte fra hofta, kritisere.
Alt som skal til er en eneste kamp uten seier.
Uavgjort i et kjedelig Manchester-derby? Bytt manager, da!
Uavgjort borte mot Leicester? Kritikk!
Å tape en kamp? SPARK DENNE HJELPESLØSE NORSKE GYMLÆREREN!
For ordens skyld: I Uniteds treble-sesong så tapte United poeng i 16 av 38 ligakamper.
Den villeste kritikken kommer fra United-fans i sosiale medier, som oftest fra anonyme kontoer, men det er mange vanlige journalister som også er raske til å henge seg på.
Da United tapte i Istanbul så presenterte media en virkelighet hvor Oles jobb var truet.
Den var ikke det.
Det stoppet imidlertid ikke en haug med artikler om at den tilsynelatende var det.
Annonse
Disse artiklene gir bra med klikk, siden United er det som leses best. Mange klikk gir igjen reklameinntekter, og sterke meninger skaper mer engasjement siden de gjerne går på de grunnleggende menneskelige følelsene.
– Det han skriver er søppel, svarer kanskje en fan.
Samtidig har han da lest artikkelen, som er akkurat det en avis ønsker.
I avisen Irish Examiner skrev Daniel Storey følgende:
– United må reagere. Det er bedre managere der ute enn Ole Gunnar Solskjær tilgjengelig på markedet.
Det var hans mening, og den har han lov til å ha.
Det er mange andre journalister med liknende meninger.
Du ser gjerne de sakene da United har tapt, og så hører du ingenting når United spiller god tog vinner. Kanskje er det fordi de ikke ønsker å bli karakterisert som anti-United av klubbens mange millioner med fans.
Solskjær har blitt kritisert for at United har startet kampene svakt. Han har blitt kritisert for dårlig kampledelse og for ikke å være engasjert nok på sidelinjen.
SOLSKJÆR OG PADDEN: Ole Gunnar Solskjær under 1-6-tapet mot Tottenham tidligere i sesongen.
Til hans forsvar så handler det siste om at han ser på konkret statistikk og utvikling i kampene nettopp for å kunne ta rette avgjørelser underveis.
Britiske fotballfans foretrekker muligens en skrikende og skrålende manager, siden det gjerne tas som ekte engasjement, på samme mate som de jubler for hver sklitakling.
Samtidig ville man aldri sett det i spansk football.
Annonse
Uniteds gode perioder overdrives. De dårlige også, men det handler jo stort sett bare om media-støy, og hva vet egentlig pressen?
Noen av de beste journalistene der ute spør meg om min mening om United siden de ikke har mulighet til å følge klubben like tett som jeg gjør. De kan rett og slett ikke se alle kamper med alle klubber.
Samtidig har media makt, og hvis støyen blir for stor så kan den utgjøre en forskjell.
En United-ansatt som jobber tett på managerne fortalte meg at José mistet jobben fordi kritikken fra media rett og slett ble for stor. Det ble så mye negativitet at supporterne også begynte å se det de skrev som «sannheten».
Men var det sannheten?
Donald Trump må gjerne mene annerledes, men sannheten må basere seg på fakta. En ligatabell er sånn sett en sikker måte å sjekke utviklingen til et fotball-lag på. Trofeer er også det.
Min mening er at Oles jobb aldri har vært i fare. Ikke én eneste gang.
Den var ikke i fare da resultatene sviktet på tampen av hans første sesong, ei heller da den neste sesongen startet så svakt eller da denne sesongen startet dårlig.
Det er mange grunner til det.
Den første er at klubben har forstått at Uniteds vei tilbake til toppen krever tid og tålmodighet – en tid og tålmodighet som ikke var der for Moyes, Van Gaal og Moyes.
Den mye omtalte “Cultural Reboot” for rekruttering og tradisjoner var klubbens egen idé, med innspill fra Ole.
Dermed vil klubben se ganske så latterlig ut om de skulle kaste det over båten. Da ville det naturlige fokuset også blitt sterkt rettet mot mannen bak det, Ed Woodward.
WOODWARD OG SOLSKJÆR: Avhengige av hverandre.
For det andre så kan ikke United lytte til fansens følelser. United ville ikke hatt noen spillere igjen etter en måned hvis de lyttet til dem. Alle ville vært solgt.
For å ta et slags eksempel:
Min tante Janet liker ikke Solskjær. Hun ser United på TV kanskje ti ganger i året, og har ingen grunn for antipatien sin mot ham. Kanskje handler det rett og slett bare om at han ikke heter Sir Alex Ferguson, og hun var vant til å ha den tryggheten i livet sitt.
Hun vet imidlertid at jeg liker Ole.
Dermed har vi gjerne en meningsløs debatt om en triviell uenighet.
For å gjøre det hele litt mer seriøst: Det tok tid å få på plass de mest suksessrike lagene i Uniteds historie. Det er fakta.
Det er heller ingen quix fix.
Nå får Ole tid, og han fortjener det.
Den tredje er at selv om United har tjent økonomisk på den globale interessen i klubben, både med sponsor- og TV-avtaler, så har nyhetshjulet som nå preger klubben blitt ganske så vilt.
Mini-dramer blir hele tiden forsøkt solgt.
– Everton-kampen kan bli Oles siste, sa en redaktør til meg I november.
– Kan du skrive om det?
Problemet var at det aldri kom til å bli hans siste kamp. Redaktøren min hadde ikke noe som helst peiling utover de overskriftene han hadde lest ulike steder.
ALLTID VERDT EN TITTEL: Ole Gunnar Solskjær genererer klikk og annonseinntekter for mange engelske aviser.
Denne fremstillingen endrer seg gjerne fra uke til uke, eller også underveis i kampene.
Ved pause mot West Ham så var det nemlig ikke noe manko på «Ole er ikke god nok»-meningene, men de var bort da sluttsignalet lød.
En tidligere Unite-spiller som nå jobber på høyt nivå i finansverdenen skrev denne meldingen til meg etter tapet mot Leipzig.
– Ønsker ikke å si det, men det er på tide med en endring.
Tre uker senere, etter tre seirer og uavgjort i derbyet mot City, fikk jeg en ny melding fra ham:
– Kanskje jeg overreagerte litt etter Champions League. Jeg var så opprørt over hvordan vi startet kampen. Som alle andre håper jeg at han gjør det bra og vinner noe.
Jeg er glad klubben ikke overreagerte, men poenget hans om å vinne noe er korrekt. Det forventes at United vinner trofeer. Uansett hva. En ligacup, en FA-cup eller en Europa League-tittel ville vært en start, og akkurat nå er laget nærmere toppen enn de har vært noen gang før etter at Sir Alex ga seg.
Ole må imidlertid skape sin egen historie som manager, akkurat som han gjorde det som spiller.
Han får ikke den respekten i England som en legendarisk manager får det, rett og slett fordi han foreløpig ikke er det.
Det er også en snobbete inngang til det hele, med et grunnleggende spørsmål som: «Hvorfor ansatte ikke en av verdens tre største klubber en av verdens beste managere?»
Vel, for å svare på det, fordi klubben hadde forsøkt det to ganger allerede uten å lykkes.
Så har Ole vunnet mot de fleste av de beste managerne i kamper nå, men ikke lat som om United foreløpig har nådd Liverpools nivå.
Jürgen Klopp trengte imidlertid tid med sitt lag, og det samme fortjener Ole nå.
SOLSKJÆR OG KLOPP: Den ene har nådd toppen. Den andre forsøker å komme dit.
Det er også andre grunner til at Solskjær kritiseres.
Nedturen i Cardiff viste ingen tegn på genialitet, og suksessen hans i Norge sees ikke på som å vinne titler i en større liga, som Klopp eller Guardiola eller Ancelotti har gjort.
Mikel Arteta og Frank Lampard ser foreløpig ut til å komme enklere fra det i pressen enn Solskjær har gjort det fordi de er ferskere i jobben enn ham, og mange av ekspertene på TV nå for tiden kjenner disse to også personlig fra sin egen tid som spiller.
Arteta har jo også jobbet med mester Guardiola, og sees derfor på som Pep-lite. Lampard er Jamie Redknapps fetter – ikke at det betyr mer enn at begge vurderes som læregutter.
Ole er generasjonen før dem igjen, og har også manager-erfaring.
Samtidig, akkurat nå er det Arteta som leder an i Premier Leagues «sack race». Tidligere Arsenal-spiller Perrry Groves mente nylig at han hadde tre kamper på seg til å redde jobben, og han vant den første av disse tirsdag kveld.
Det er forresten merkelig hvordan tre alltid er det magiske tallet blant ekspertene.
Solskjærs United ligger for øyeblikket foran begge, og fotballen United spiller er bedre enn fotballen United spilte under både Mourinho og Van Gaal. Den er spennende og offensiv. Den inkluderer også flere egenproduserte spillere, og flere gode kjøp.
Er ikke det akkurat det vi ønsker etter den kjedelige fotballen vi så med de to foregående managerne?
Eller er det kun seirer det handler om for deg?
Solskjærs United slipper inn for mange mål fordi de også tar risiko.
Ja, Leeds og Leicester scoret to mål hver, men det er fordi United nå angriper. Det handler ikke bare om å spille ballen frem og tilbake bakerst som under Van Gaal.
Spillerne likte heller ikke den stilen.
De liker imidlertid den fotballen de spiller under Ole, og de liker også manageren.
TO GLADE NØKKELSPILLERE: Marcus Rashford og Bruno Fernandes.
Dessverre for Ole – til tross for alt det positive som følger med å lede United så betyr det å lede en av verdens tre største klubber (United, Barca, Real) at det er press og at alt som skjer følges med argusøyne.
De som bare leser noen overskrifter innimellom kan ikke forstå hvorfor United ikke alltid ligger på topp.
Det var imidlertid også en gang da Arsenal pleide å ende i topp fire hver eneste sesong.
Uansett seier eller tap så er United også den største saken for mediene.
Supportere føler kanskje at mediene er partiske mot United, men jeg mener ikke det. Det er rett og slet bare større interesse og oppmerksomhet.
Det var en kjent journalist som fortalte meg at artikler om United ble lest ti ganger så mye City-artiklene i hans avis, en av de store i Storbritannia.
Dermed kommer redaktørene aldri til å stoppe den journalisten i å skrive om United, og hvis han også klarer å generere engasjement – enda bedre.
Det må imidlertid sies at en del av det beste United-stoffet nå ligger bak såkalte betalingsløsninger.
Der er det gjerne mer substans, perspektiver og innsikt – de tre tingene som gjerne forsvinner når man er ute etter klikk.
Fundamentet for hele diskusjonen er uansett den samme.
Hvis United vinner så er det ikke noe problem for manageren. Problemene kommer først når laget stopper å vinne.
Heldigvis har laget vunnet mer enn de andre det siste, men som jeg har vært inne på allerede i denne saken: Vær klar over at et United som taper er en gavepakke for alle de som har som jobb å fylle avisene med stoff.
Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for fanzinet United We Stand og etter et langt liv som United-supporter, følger han United verden rundt.
Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren. Han skriver også fast for united.no og The Athletic.
(@RiZzyUTD) 
