«Han takler press bra»

Av: Andy Mitten, oversatt av Dag Langerød

Sola var i ferd med å gå ned over havnen i Kristiansund da jeg i september la ut et bilde på Twitter fra Ole Gunnar Solskjærs hjemby.

 Mottakelsen var mildt sagt variert.

Ingen hadde noe å innvende mot den nydelige utsikten med sola over himmelen ut mot Atlanterhavet, men det var ikke så mye varme mot Solskjær i kommentarfeltet.

– Det tar ikke lang tid før du ser bilen hans kjørende over broen i bakgrunnen der, skrev én.

– Med et stygt tap mandag så vil den sola falle ned på Ole, sa GGX20.

Mange av disse negative bemerkningene kommer nemlig fra folk som skjuler identiteten sin.

– Den eneste lyse horisonten han kommer til å få med seg er den han får se når han reiser hjem igjen, skrev Phil Dooley – som har én følger  på Twitter.

Det siste der er verdt å merke seg siden United trodde at det også var en del bots som bidro til å skape trøbbel for klubben i fjor høst.

– Det ser bra ut. Han burde gjøre alle en tjeneste og bare å komme seg hjem igjen. Det må mye mer avslappende enn ikke å ha peiling som United-manager, skrev LG.

Sånn fortsatte det, noen mer intelligente enn andre.

– Hvis det noen gang er en metafor så må det være dette – at sola senker seg over Solskjærs United-karriere.

Siden United hadde en grufull start på sesongen så var han ikke alene om å mene det.

Da jeg skrev en artikkel om turen uka etter så var svarene av same type.

– La oss få ham tilbake til de som faktisk kjenner ham. Vi er lei av 4231.

– Hvem bryr seg.

 En publiserte bare et bilde av en klovn.

Folk brydde seg overhodet ikke om at de som kjente Ole Gunnar best i Kristiansund kun hadde gode ord å si om ham, mennesker som hans tidligere trener Ole Olsen.

Han utsatte hytteturen han hadde planlagt kun for å møte meg og vise meg rundt i byen.

Det samme gjaldt Kristiansund-trener Christian Michelsen, som inviterte meg inn i huset sitt.

Og Kristiansund-spiller Flamur, som fortalte meg historien om familien sin som forlot Kosovo like før krigen brøt ut.

Ingen brydde seg noe om hva de sa. Solskjær, ifølge de som er på sosiale medier, hadde mislyktes.

Jeg skrev ikke selv tittelen på artikkelen min om Solskjær – det er sjelden journalister gjør det. Ikke altfor overraskende ble det et sitat som var tatt ut av sammenhengen sin.

– Selv Ole Olsen var overrasket da Ole Gunnar fikk United-jobben.

Det var urettferdig.

Ole Olen var nemlig positivt overrasket, ikke kritisk.

Men Solskjærs lag tapte fotballkamper, så en artikkel full av ros var ikke historien som nettpublikumet ønsket.

Samtidig var tonen en helt annen innenfor veggene på Old Trafford, hvor støtten var stor selv om angsten var i ferd med å spre seg.

En uke etter tapte så United borte mot Newcastle, og da de møtte Liverpool på Ole Trafford så lå United på 14. plass på tabellen. Jeg snakket nylig lenge med Solskjær, og poengterte akkurat det. Han var ikke stolt over det, men konstaterte mest at det var sånn det var da.

Jeg snakket den gangen også med en person høyt oppe i det sportslige hierarkiet, som liker Ole, men som var bekymret over at han muligens kom til å få sparken hvis United ikke slo Norwich i oktober.

Seier i den kampen betyr imidlertid at vi aldri får vite om den bekymringen kunne blitt virkelighet.

Samme måned så snakket jeg også 90 minutter med Ed Woodward. Han var, som ventet, veldig støttende til Solskjær, men følte at det ikke utad var kommunisert bra nok nøyaktig hvor vanskelig denne sesongen kom til å bli. Dette var jo et år hvor United hadde et håp om å få gjennom flere unge spillerne.

Det begynte imidlertid verre enn alle fryktet.

I starten av desember så hadde United kun vunnet fire ligakamper. Samtidig hadde Liverpool vunnet 14.

Et United på 9. plass hadde 18 poeng etter 14 kamper, og så ventet Tottenham hjemme og City borte.

United vant imidlertid begge.

Det ble møtt med en noe avventende optimisme.

Senere i desember kom det imidlertid et bortetap mot Watford, som kun hadde vunnet én av sine første 17 kamper. I januar kom det fire nye tap, og hjemmetapet mot Burnley var bunnpunktet.

Da lå det mytteri i lufta, selv om det meste av frustrasjonen var rettet mer mot Glazers og Ed Woodward enn Solskjær.

Å være klubblegende betyr at han hadde mye å gå på, selv om det var nok av fans som privat ikke trodde at dette ville fungere, at han kom til å bli spist av hele maskineriet rundt United.

Etterpå har alt imidlertid vært mye bedre.

United har ikke tapt siden den Burnley-kampen i januar. Bruno har storspilt etter at han kom. Odion Ighalo, først latterliggjort på sosiale medier, gjorde det også bra før coronastansen og spillerne var fornøyde med at han ble værende.

Det betyr fem signeringer og også fem gode signeringer for Solskjærs del.

Det er faktisk ingen andre managere som kan vise til det samme.

Seiersrekka fortsatte selv om Marcus Rashford og Paul Pogba, klubbens to mest talentfulle spillere, var ute med skade.

Forsvaret tettet imidlertid igjen, og alt så lyst ut da coronaviruset stanset fotballen.

Solskjær fortalte meg at han ville angripe Tottenham borte, og at møtene med Tottenham var  én av hans absolutte favorittkamper da han selv spilte.

Etter et tre måneders avbrekk vil de være Uniteds motstander neste fredag.

Jeg snakket med Solskjær i 90 minutter under coronapausen, og jeg følte at det var en mann som hadde mer enn kontroll på jobben sin.

Han takler press bra, siden han egentlig ikke ser noe særlig press.

Det handler om å kjøre på (med det han tror på), smile når det er eventuelle stormer og å være optimistisk, men samtidig realistisk.

Det er ikke nødvendigvis så lett når man skal gjøre det på engelsk, som ikke er hovedspråket hans – og med medier som forsøker å få deg til å gå i baret.

Ironisk nok var det en venn – Gary Neville – som skapte trøbbel for Solskjær da United-manageren gjentok Nevilles bruk av «å utnytte overgangsvinduet» da de snakket om Uniteds sterke posisjon før overgangsmarkedet åpner.

Akkurat det hørtes ikke så bra ut, men det har vært få tabber og lenge mellom dem. Ole er god i møtet med pressen, men foreløpig kan vi ikke si at han har vært fantastisk.

Man må faktisk ha med seg den substansen suksess gir hvis man virkelig skal kunne briljere som manager.

Å fremstå tilgjengelig og ydmyk har imidlertid hjulpet ham, og det har vært noen fantastiske øyeblikk. Hans egen favoritt var borteseieren mot City i desember, da United kastet seg over de lyseblå før pause.

 Jeg var den første journalisten som stilte ham et spørsmål etter den kampen, og det hele ble selvsagt en hyggelig prat. Han foreslo nå at jeg burde være den første personen til å stille ham spørsmål før hver kamp, for å bidra med mer hell og lykke foran kampene.

Ole har også det trenerteamet han ønsker.

Det er keepertrener Richard Hartis, som også var i Molde med ham. Han er godt respektert.

Forgjengeren Emilio Alvarez har dratt tilbake til Spania. Hadde han blitt for god venn med “kompisen” David de Gea, spilleren som anbefalte ham å komme til Old Trafford? De to pleide å spise lunsj sammen etter trening.

Så har vi også Martyn Pert.

Han var i Cardiff da Solskjær var der, som ung og urutinert.

Solskjær la imidlertid merke til talentet, og Pert, som er gift brasiliansk, dro til Sør-Amerika for å utvikle seg videre. Han tilbragte også en god del tid i Argentina sammen med Marcelo Bielsa.

Det gir et helt annet utgangspunkt til treneryrket enn Mike Phelan, som er en rutinert, britisk trener.

I tillegg har han Michael Carrick og Kieran McKenna, som er to unge og oppegående trenere i stor utvikling.

Paul Brand er en veldig god analytiker, og det er mange personer involvert med det sportslige i United nå. Woodward kaller dem «fotballeksperter», og de kommer alle med veldig gode CVer.

Solskjær kommer til å gjøre det han blir bedt om, men han er ikke supergiret på en sportsdirektør som skal bestemme hvem United skal signere og ikke.

De færreste managere er det.

Det betyr jo å gi fra seg makt.

I tillegg har signeringene hans fungert bra, og han ønsker to-tre flere for å ha et United som igjen er kapable til å kjempe om titler.

Husk da at United ikke har vært i nærheten av ligagullet etter at Sir Alex dra.

Uniteds sesong kan fortsatt vippe begge veier.

Hvis de ikke vinner FA-cupen eller Europa League og heller ikke kvalifiserer seg til neste sesongs Champions League så vil den være mislykket.

Foreløpig lever det imidlertid godt, og Uniteds stall virker sterkere.

Solskjær har fått ut noen av de spillerne han ikke ønsket skulle være “rassh*l” i garderoben. Han har også fått på plass spillere som han ønsker.

LES OGSÅ: – Jeg vil heller ha et hull i troppen enn et «rasshøl»

United brukte imidlertid av «sommerpengene» for å kjøpe Bruno Fernandes, så det er liten grunn til å tro på en kjøpefest til 200 millioner pund.

United er riktignok på et bedre sted enn de fleste andre, men coronakrisen har kostet klubben omlag 25 millioner pund hver eneste måned.

De har forresten fremstått forbilledelig under coronakrisen. De har tatt hånd om både sine ansatte og lokalsamfunnet.

Solskjær har også tillit til spillerne sine.

Han ser glimt av Juan Sebastian Veron i Bruno. Han ser litt av Ronaldo i Marcus Rashford, deler av Gary Nevilles personlighet i Brandon Williams og litt Ryan Giggs i Daniel James – tøff og hardtarbeidende.

«Litt» og «deler av» er imidlertid ikke bra nok.

Rashford må nærme seg det antallet med mål som Ronaldo leverte. Williams må ta en fast plass slik Neville gjorde det, men heldigvis er Bruno mer stabil enn Veron.

Tanken om Pogba og Bruno sammen på midtbanen gir mange vann i munnen, men Solskjær sendte dem utpå på hvert sitt lag i en treningskamp på Old Trafford nylig. De spilte selvsagt på Old Trafford for å venne seg til å skulle prestere der foran 74.000 tomme tribuneplasser.

Til tross for det evige presset på en United-manager så lever Solskjær også drømmen sin.

Han hadde det mer enn bra da han var Molde-trener og bodde hjemme i Kristiansund, men da han var liten var det ikke norsk fotball han drømte om. Det var engelsk fotball. Det var det han spurte faren sin om – om de kunne reise sammen til England.

Han elsket de tre-fire turene han fikk med seg, og besøkene i fish & chips-sjappa.

Fotballen har forandret seg mye siden den gangen, spesielt nå hvor det skal spilles uten supportere, men han følte seg trygg på at laget hans var på rett vei da coronaviruset stanset fotballen.

Med enda bedre spillere tilgjengelig nå så er han bare mer optimistisk.

Han vet ikke hvor nær han selv og laget er for å være det United-laget som vi alle ønsker, men han vet at de jobber hardt for å komme dit.

Det «harde arbeidet» er noe som alltid har vært der med ham, og selv om United fortsatt ikke har vunnet noe med ham så er jeg nå sikker på at om jeg drar tilbake til Kristiansund og legger ut et nytt bilde av solnedgangen – ja, da kommer reaksjonene til å være helt annerledes enn de var den dagen i september. 

Om Andy Mitten:

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for fanzinet United We Stand og etter et langt liv som United-supporter, følger han United verden rundt.

Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren. Han skriver også fast for united.no og The Athletic.