Andy Mitten: – Derfor støtter jeg Ole Gunnar Solskjær

Av: Andy Mitten

United-fans i Skandinavia er nok enda mer opptatt enn andre United-fans av om Ole Gunnar lykkes – eller til og med overlever – i United-jobben.

Lagets hans sliter nå. Det halter videre. 12. plass er ikke en gang i nærheten av å være godt nok for United, og andelen United-fans som har mistet troen på manageren er økende.

Du har allerede hørt alle argumentene: At han er for uerfaren, at han kun er en vennlig frontfigur for et regime som kun er interessert i bunnlinja og at han har ledet klubben til den verste starten de siste 30 årene.

Jeg ønsker likevel at han skal få fortsette. Jeg har støttet ham, og jeg vil fortsette med å støtte ham. Det handler overhodet ikke om blind lojalitet eller at jeg føler meg sikker på at han blir en suksess på lang sikt – ingen vet det – men jeg mener at han fortjener både tid og tålmodighet til å implementere sine ideer.

Solskjær og trenerteamet tror at de kommer til å trenge fire overgangsvinduer for å få United tilbake på toppen – og få inn flere spillere som også vil være like lovende som kjøpene av Harry Maguire, Aaron Wan-Bissaka og Dan James har vært. Dette er tross alt signeringer som Solskjær personlig valgte ut og presset på for å få, og de signeringene ser allerede bedre ut enn signeringene United gjorde sommeren før (Fred, Diogo Dalot og Lee Grant).

Fire overgangsvinduet vil ta oss til 2021, og da trengs det også tålmodighet. Men hvor mange vil faktisk akseptere to års med skuffelser?

Ole Gunnar vil bygge langsiktig, men selvsagt ønsker han også resultater her og nå. De må han finne en måte å få. Uniteds nedrykksform kan bare ikke fortsette.

Jeg har snakket med en rekke mennesker om Ole Gunnar, on og off the record, både i Storbritannia og Norge.

Jeg har akkurat vært i hjembyen hans Kristiansund, og var også innom Trondheim og Bodø. Der snakket jeg med flere mennesker som kjenner ham godt, og hans venn og Kristiansund-trener Christian Michelsen sa følgende:

– Han viser det ikke, men det pågår en stor indre kamp hos ham når de taper siden det å vinne betyr så mye for ham. Jeg vet at han ønsker å ta United tilbake helt til topps, og han jobber veldig hardt for at det skal skje.

– Han lider nå som de ikke er best, men samtidig har han faktisk ikke vært i klubben veldig lenge. Av og til tar det tid for å lykkes, og jeg håper at han får tid siden vi allerede har sett med flere managere – det er ikke lett å komme etter Sir Alex.

Ole Olsen, som var Solskjærs trener, legger til.

– Ole Gunnar er mentalt sterk. Det hjelper ham med det enorme presset som de nå kjenner på. Når jeg snakker med ham fremstår han fortsatt rolig, men det må være veldig tøft nå. For å si det sånn: Han trenger egentlig ikke å lese avisene nå.

– Dagens sosiale medier er også grusomt, et sted med så mange sinte mennesker.

De som har vokst opp med United-manageren – eller jobbet med ham – har imidlertid enorm respekt for ham. Det gjelder også Ole Olsen.

– Ole Gunnar er en bra gutt. Han lytter til alle, og så tar han sine egne avgjørelser. Han vet hva han vil, han vet hva hans egen stil er, men han må også ha lojale folk rundt seg. Det er ikke når laget vinner kamper at han trenger støtte, men nå gjør han det.

– Jeg liker det ikke når jeg hører tidligere spillere som forsøker å sette ham på plass, men mentalt er han altså sterk. Det kommer kanskje fra faren som var norgesmester i bryting.

Han har også rett. Solskjær trenger hjelp – og også et mer erfarent trenerteam rundt seg.

Tidligere United-assistent Carlos Queiroz var ikke populær blant spillerne, men de respekterte ham for at han var den briljante treneren han faktisk er. Han var en «tøff faen», og hvis det betød verbale sammenstøt med Roy Keane så fikk det bare være sånn. Sluttproduktet var at det skapte vinnere.

Queiroz var uansett ikke i United for å vinne popularitetskonkurranser (selv om han var populær blant konene til de andre United-trenerne, som alle likte ham).

Michael Carrick og Kieran McKenna er ok nok og talentfulle trenere. De burde ha en rolle, men vi snakker her om to rolige typer som helt mangler den aggresjonen som for eksempel Queiroz hadde. Av og til trenger spillere å kjenne på den aggresjonen.

Solskjær har gode og unge spillere på vei gjennom, men det er ikke så lett å få dem videre når de må ta plass i et ganske så middelmådig førstelag.

Nicky Butt fortalte meg følgende forrige uke:

– Ole Gunnar føler sterkt for å gi unggutta sjansen, men det er vanskeligere når man har et førstelag som sliter.

– Alle snakker om vår årgang (Class of ’92), men det var atskillig lettere å komme inn når man hadde verdensklassespillere rundt seg, verdensklassespillere som også var vant til å vinne ligaen.

– Man trenger også rutinerte spillere rundt unggutta. Akkurat nå er det nesten slik at mange ser til Scott (McTominay) som den som skal være hærføreren eller Mason (Greenwood) som matchvinneren. Dette burde i stedet vært spillerne som kommer innpå når vi leder 1-0, 2-0 eller 3-0. Da kunne de vist hva de er gode for.

– Det er en vanskelig tid for manageren å skulle bruke de unge spillerne på, men han gjør det likevel. Det viser hvor sterkt han føler for dette, sier Butt.

Det er andre områder som også må forbedres.

Spillerkjøpene har ikke vært gode nok de siste årene, men er det egentlig en overraskelse når tre av de mest sentrale personene har helt ulik bakgrunn? Jim Lawlor var Sir Alex’ mann, Marcel Bout kom med Louis van Gaal og Steve Brown kom med José Mourinho.

Jeg har lenge argumentert for å få på plass en sportdirektør – for å sørge for at den røde tråden følges og for å hjelpe Ole. En sportsdirektør må imidlertid ha makt for å kunne utgjøre en forskjell, og for at det skal skje må Ed Woodward gi fra seg makt – selv om han fastholder at han ikke er den som tar fotballavgjørelsene.

En rekke navn har blitt nevnt.

Edwin van der Sar? Vel, det er det bare helt å glemme hvis han ikke føler at han faktisk kunne fått ordentlig makt.

LES OGSÅ: – Interessert i United-jobb, men … 

Han trenger heller ikke jobben. Han er helt sentral hos Ajax, men det er verdt å merke seg at selv i Ajax tok det tid å få på plass ideene hans. Tålmodighet var nødvendig, men betalte seg.

United som klubb slet med å modernisere seg under Sir Alex.

Tenk at akademitrenerne i United helt til nylig jobbet i brakkebygg. Carrington har heller ikke en virkelig ordentlig bane (med tribuner), og det er bare førstelaget som har flomlys – i et Manchester hvor mørket senker seg klokka 16 om ettermiddagene vinterstid.

Treninganlegget var best i klassen i 1999, men det som var best i 1999 er ikke automatisk det i 2019. Det er ikke bare passert av Tottenham (nå best), men også klubber som Blackburn og Sunderland. The Cliff, det tidligere treningsanlegget, faller også fra hverandre, men heldigvis planlegger ikke klubben å selge unna deler av historien sin – slik både Liverpool og City gjorde det med sine treningsanlegg.

Old Trafford var den beste arenaen i landet i 2009, men nå kan man sitte på tribunen og nærmest se på at malingen faller av taket. Stadion er merkbart slitt, og er langt bak for eksempel Tottenhams nye hjemmebane.

Det er ikke vanskelig å si hvorfor: United har rett og slett ikke investert nok i anlegget.

Old Trafford er så godt som full til alle kamper, og burde vært utvidet. Det krever imidlertid investeringer på mange hundre millioner pund fra Glazers-familien, men er de her på lang sikt? De sier så, men da burde de også bevise det.

Jeg har skrevet om en mulig utvidelse av stadion oftere enn noen annen journalist, og jeg vet at United-ansatte er enig med meg – siden det er det de forteller meg. Samtidig er det ikke deres penger som eventuelt blir brukt.

Motstanden mot Glazers øker også. I Den Haag og i Newcastle sang fansen «Glazer out». De liker ikke eierne. De har aldri gjort det. Fakta er at United-fansen har mislikt eierne de siste 50 årene, men forventningene har ofte vært lavere, og suksess og signeringer har drept en del av misnøyen siden 2005.

Det var for eksempel ingen protester i mars da United slo PSG, og det var heller ingen klager fra fansen da Solskjær fikk jobben permanent.

Ett område har imidlertid blitt merkbart bedre, og det er akademiet. I en lang periode ble det ikke investert nok her, men nå skjer det. Det er noen glimrende talenter i kullene, men det er fortsatt ikke noen glimrende lag. Det er fortsatt også områder som må forbedres – og da tenker jeg på korrekte signeringer i alderen 17-20.

Det er imidlertid noen fine talenter på vei.

Dere kjenner alle Mason Greenwood, og dere kommer gradvis til å høre mer til Brandon Williams, Ethan Laird og 16 år gamle Hannibal Mejbri.

Det er ikke det enkleste miljøet å lede i for Ole Gunnar, med en del ulike interesser (og politikk) i og rundt klubben.

Sånt gjelder selvsagt alle managere, men uten seirer så blir alt vanskeligere. Han trenger imidlertid støtte, vår støtte. Han trenger ikke slakt.

Det er faktisk ingen quick fix og vi må støtte ham.