– Hodet mitt føltes som om det var i ferd med å eksplodere

3. mars 2007 stod Andy Mitten blant Liverpool-supporterne på The Kop da John O’Shea avgjorde kampen til Uniteds fordel på overtid, etter en utfordring fra redaktøren i FourFourTwo.

Denne saken stod første gang på trykk i medlemsbladet United-Supporteren i 2015. Vi har ikke gjort nevneverdige justeringer på selve teksten, så ikke alt innholdet er 100% oppdatert eller relevant, med andre ord, siden det er skrevet fra et 2014/15-perspektiv.

Så United-seier fra The Kop

Av: Andy Mitten, oversatt av Steinar Madsen

– Du har nettopp levd ut drømmen min, sa Gary Neville til John O’Shea i mars 2007. Uniteds irske forsvarsspiller hadde akkurat scoret vinnermålet i kampens siste minutt, foran The Kop.

Det skjedde etter at laget, beskrevet med Nevilles egne ord, hadde «overlevd et endeløst press fra Liverpool», og vunnet kampen på vei mot en ny tittel. Ifølge Neville var det en «enorm seier, en slik en som avgjør tittelkamper».

Selv så jeg scoringen på nært hold fra The Kop, og overlevde slik at jeg nå kan fortelle historien. Redaktøren min i FourFourTwo hadde utfordret meg til å skrive om rivaliseringen mellom United og Liverpool… fra The Kop.

En Liverpool-fan i Wrexham fikset billetten min og to Liverpool-fans som jeg anså som venner, eskorterte meg til setet. En av dem, Peter Hooton, var vokalist i The Farm og skrev for øvrig hitlåten deres, «All Together Now». Jeg både liker og respekterer Hooton, som jeg møtte i sentrum av Liverpool før kampen. Han innrømmet dog at han ville være maktesløs dersom jeg skulle bli avslørt som «Manc».

Jeg visste at jeg måtte holde munnen min lukket, men jeg er heller ikke dum. I forbindelse med boken «Mad for it» fra 2008, som handler om verdens største hat-kamper, hadde jeg vært rundt i verden og sett noen farlige oppgjør. Atmosfæren på kamper i Amsterdam, Roma, Sao Paulo, Glasgow, Belfast og Israel, var enda mer ondsinnet enn på Anfield.  Sammen med hooligans fra Wrexham, dro jeg forresten til oppgjøret mellom Wrexham og Chester. Stemningen var direkte motbydelig.

På alle disse stedene var jeg imidlertid anonym og ble tatt godt vare på, blant annet av en Uniteds mest beryktede hooligans, som kommer fra Wrexham. Om jeg hadde dratt til kampen på egenhånd ville jeg ha fått problemer, eller folk ville ha trodd at jeg var politispaner. Men, fordi jeg hadde noen med meg som sa at jeg var «okay» og til å stole på, fikk jeg være i fred.

Sa kun «all right, mate»

Siden dette skjedde før introduksjonen av sosiale medier som Twitter, var det ingen som kjente meg igjen. I Liverpool var risikoen derimot større. Som redaktør for et United-fanzine, var jeg av og til på tv i Nordvest-England, så derfor var jeg litt nervøs da jeg kom frem til setet mitt, 15 rader bak mål.

– All right, mate, sa fyren med nord-walisisk dialekt ved siden av, idet jeg satte meg.

– All right, mate, svarte jeg, forsiktig. Og sa ikke ett ord til hele kampen.

Da de sang «You’ll Never Walk Alone» fokuserte jeg utelukkende på det som foregikk ute på banen. Det samme gjorde jeg da de, med referanse til Uniteds to europacuptitler, sammenliknet med Liverpools fem, vrælte «You’ve won it two times, just like Nottingham Forest». (Husk at dette var i 2007, forut for jubelkvelden i Moskva).

Jeg ignorerte den vedvarende anti-Gary Neville-hetsen, lot meg forundre over at Cristiano Ronaldo ikke ble buet på en eneste gang, og noterte med undring at The Kop applauderte Edwin van der Sar da han tok plass mellom stengene. Nederlenderen applauderte varmt tilbake. Liverpool-fans klapper visstnok alltid for gjestende målvakter.

Det stod 0-0 helt til oppgjøret var inne på overtid. Det var et resultat jeg ville ha vært fornøyd med. Rooney ble skadet etter 73 minutter og Scholes ble utvist etter 85. Så scoret O’Shea! Hodet mitt føltes som om det var i ferd med å eksplodere. Knapt ti meter foran oss stormet den overlykkelige iren av gårde for å feire, mens stillheten fra lamslåtte scousere førte til godt hørbare jubelbrøl fra ekstatiske United-spillere. United hadde beseiret erkerival Liverpool under dramatiske, og mange vil si ufortjente, omstendigheter.

Ti meter er langt unna. Mens spillerne kunne hyle og klemme hverandre, måtte jeg undertrykke den perfekte, sitrende og euforiske lykkefølelsen. Jeg kunne ikke vise det minste tegn til positiv sinnsbevegelse. Gjorde jeg det, ville min egen sikkerhet være alvorlig truet. Jeg hadde mest lyst til å løpe nedover trappene, hoppe over gjerdet og klemme hver eneste United-spiller. Det ville ha vært verdt å la seg arrestere for, men sesongbilletten ville antakeligvis blitt konfiskert, noe som ikke ville ha vært rettferdig overfor Liverpool-supporteren som hadde overlatt den til meg. Men jeg kunne ikke bli værende der jeg sto, for da ville jeg bli lagt merke til.

Jeg kastet et siste blikk på ekstatiske spillere og deliriske United-fans i motsatt ende av banen. Deretter jogget jeg tilbake til bilen gjennom gatene med de falleferdige og gjenspikrede viktorianske småhusene som omringer Anfield. Mange av dem har nå blitt revet for å rydde plass til Anfields nye hovedtribune. Mens jeg passerte scousere som forbannet den «helvetes Manchester-bermen», sang jeg «United! United! United!» inne i hodet mitt.

Idet jeg omsider satt i relativ sikkerhet i bilen, kunne jeg endelig slippe følelsene løs.  Gjentatte ganger brukte jeg knyttneven til å slå hull i luften –  inntil jeg så en fyr stå og stirre på meg fra stuevinduet sitt. Han stakk to fingre i været, men uten å mene V for «Victory». Det var på tide å komme seg til East Lancashire Road og hjem til Manchester.

United har bare vunnet to ganger på Anfield siden O’Sheas scoring.

Liverpool har det med å beseire United på Anfield, mens 3.000 tilreisende fans forbanner fraværet av United-spillernes normalt så tilstedeværende kampvilje. Forrige sesong vant Liverpool ligaoppgjørene mot United både hjemme og borte. United var derimot langt bedre på Old Trafford i desember, da de slo tilbake med 3-0. Håpet om at United kan unngå nok et nederlag på Merseyside i mars har dermed steget.

United mot Liverpool er størst

Min bok om hatoppgjør ble altså utgitt i 2008. Den inneholder ett betydelig unntak – Manchester United mot Manchester City. Det ble ikke tatt godt imot av City-fans, men begrunnelsen min var klar nok. Hver klubb fikk nemlig bare være med én gang, og United mot Liverpool var langt større enn Manchester-derbyene. De hadde utviklet seg til å bli ensidige affærer i favør av United. Syv år senere er alt dette forandret. City har fått alvorlig mye penger, de har begynt å vinne troféer, og Manchester-derbyet har fått et oppsving. Derbyene har blitt høydepunkter i den engelske fotballkalenderen, like store som de var på slutten av 1960-tallet da både United og City vant titler.  Likevel er United mot Liverpool fortsatt det største i engelsk fotball.

Tre dager etter «O’Shea-kampen», mottok jeg en tekstmelding fra Liverpool-supporteren som hadde fikset meg billett.

– Han som satt ved siden av deg forstod hvem du var, skrev han.

– Først etter kampen kom han på hvor han hadde sett deg. Det var på kampen mellom Wrexham og Chester i fjor, og han visste at du var fra Manchester. Han fortalte det til de andre etter at du var dratt.

Neville kunne ikke gjort det

Jeg hadde altså vært svært nære ved å havne i alvorlige problemer. Men alt ville i så fall ha skjedd i banebrytende journalistikks navn!

Jeg har siden fortalt historien til Gary Neville, som lot seg forbløffe. Selv kunne han aldri ha gjort noe lignende. Han ble hatet av City- og Liverpool-fans, mens det er langt flere som respekterer ham nå som han er blitt en strålende tv-analytiker.

I april skal jeg overvære Beograd-derbyet mellom Røde Stjerne og Partizan. Kanskje verdens farligste oppgjør? I det minste blir jeg ikke gjenkjent der, i motsetning til på Anfield. Både jeg og Manchester United var heldige den dagen. Nå er det på tide at United igjen har hellet med seg på Liverpools hjemmearena. Vi trenger all flaks vi kan få!