«Da Leeds sist var oppe, var det United-fans som hatet dem mer enn de hatet Liverpool og City»

Av: Andy Mitten, oversatt av Dag Langerød/Håkon Aaberge

Ukas store kamp er søndagens kamp mot Leeds – den første ligakampen mot dem etter at de rykket ned i 2004.

Jeg har savnet dem.

Kampene mot Leeds var like spicy som dem mot Liverpool og City, og da Leeds sist var oppe, var det United-fans som hatet dem mer enn de hatet Liverpool og City.

De sang gjerne mange sanger rettet mot dem, av typen:

«Now, Leeds as a city’s a mighty fine place, But the fans and the team are a f**king disgrace. With Bremner and Reaney and Lorimer too, With their hands down their shorts they’ve got f**k-all to do.»

Sangen avsluttes slik:

«In my opinion the Leeds scum should be, Shovelling s**t on the Isle of Capri.»

Men hvorfor?

Leeds og Manchester er to svære byer i nord, bare 56 kilometer fra hverandre over Penninnes-fjellene, og rivaliseringen har lenge handlet om mer enn fotball. Det er Yorkshire mot Lancashire, to rivaliserende grevskap [i praksis noe lignende som det vi i Norge kjenner som fylker]. Frem til de britiske myndighetene tegnet opp igjen grevskapsgrensene på nytt i 1974, så var Leeds for Yorkshire det Manchester var for Lancashire – hovedbyen. I dag når vi snakker om sport så ignorerer de fleste de nye grensene, og for oppgjør mellom lag fra de to grevskapene, enten det er i fotball eller i cricket, så bruker kommentatorer ofte Rosekrig-merkelappen.

En krig? Krigen varte kanskje i 30 år fra 1455 til 1485, men det var en kamp om kontroll over England mellom House of Lancaster og House of York, heller enn et begrep om rivalisering mellom to seremonielle grevskap. Det er misvisende å bruke ordet «krig», for i løpet av de 30 årene det varte, så var det bare tretten uker med kamper, og «slagene» var i stor grad konfrontasjoner som involverte hundrevis heller enn tusenvis av personer. Disse slagene fant ikke sted på Lancashire/Yorkshire-grensen, men over hele landet: i Lincolnshire, Kent, Hertfordshire, Shropshire og i nord-øst. Rosekrigsteorien om kilden til Lancashire/Yorkshire-rivaliseringen er bare feilaktig.

Rivaliseringen mellom Manchester og Leeds kan spores tilbake til den industrielle revolusjonen. Manchesters rikdom var basert på bomull, som ble fraktet på Bridgewater Canal, på bekostning av Englands tradisjonelle ullindustri basert i Yorkshire, East Anglia og sørvest-England. Manchester og Leeds prøvde å overgå hverandre med prakten i sine offentlige bygninger, og uttrykte med det sin rivalisering gjennom stein, men det var ikke før det neste århundret at fotballen ble enda en måte å prøve å ta hverandre på.

Frem til 1904 var Leeds den største byen i England som ikke hadde en fotballklubb. Leeds City ble med i andredivisjon det året, og slo United 3-0 i klubbenes første møte i 1906. Da den klubben ble slått konkurs i 1919 etter å ha blitt funnet skyldig i økonomiske uregelmessigheter, så ble den startet opp igjen som Leeds United, motstander for første gang i 1922/23-sesongen, men kampene mellom lagene kom ikke så ofte siden begge lag skiftet divisjoner.

Vi spoler frem til 1961 før en ny Leeds-manager, Don Revie, begynte å samle sammen et tøft, ungt lag. På samme tid bygde Matt Busby sitt andre store lag på Old Trafford, og det var to gode lag som var på vei opp – United med Bobby Charlton, George Best og Denis Law; Leeds med Jack Charlton (Bobbys bror), Billy Bremner og Norman «Bites yer legs» Hunter.

I 1965 kom United til sin fjerde FA-cupsemifinale på rad. Vår motstander var Leeds, nå i Real Madrid-inspirerte helhvite drakter, og begge klubbene kjempet om suksess i både liga og cup. Fremfor 65 000 på Hillsborough slåss Jack Charlton og Denis Law som to skolegutter, og utvekslet bokseslag i en 0-0-kamp som endte med at både dommeren, begge managerne og spillerne ble kritisert for oppførselen.

Det braket løs igjen fire dager senere i omkampen i Nottingham. Slåsskamper på banen oppmuntret en fan til å løpe ut på banen og slå ned dommeren, og det var uroligheter på tribunene – noen fans ble til og med kastet ut i Trent-elva. United lo sist: Leeds vant 1-0 etter et mål i siste minutt, men United avsluttet som ligamestere for første gang på åtte år – på målforskjell fremfor Leeds.

Leeds satte sitt preg på engelsk fotball etter at Busbys United nådde sin topp i 1968, og vant troféer både hjemme og i Europa. En av de mest episke duellene i FA-cupens historien utspilte seg i 1970, da et aldrende United-lag trakk Leeds i semifinalen. Det ble to omkamper, og tre tøffe, jevne kamper, som ble spilt på Hillsborough, Villa Park og Burnden Park, og ble sett av utrolige 173 500. Det eneste målet ble scoret i den tredje og siste kampen – av Leeds.

United-fans trenger ingen påminnelse om at Leeds smadret laget deres den 19. februar i 1972. Tommy Dochertys lag rykket ned til andredivisjon i 1974, for så å komme rett opp igjen. Leeds-fans møtte United-laget med sangen «hvor var dere i 1974?». De spilte herlig fotball fremfor fulle tribuner, faktisk.

De to lagene gjorde det til en vane med disse hete konfrontasjonene. Til FA-cupsemifinalene i 1977 på Hillsborough fikk begge lagene 21 000 billetter, mens Sheffield Wednesday mottok de 13 000 «nøytrale» billettene. Billetthaier fra Manchester kjøpte opp mange av disse Wednesday-billettene, mens Leeds ikke solgte ut sine tildelte billetter. En avis beskrev scenen: «Innen 15 minutter var spilt ledet Manchester United 2-0, og gledet et publikum hvor det røde Lancashire dominerte det gule og hvite Yorkshire så mye at Hillsborough så ut som et egg med en hel flaske tomatketsjup helt over seg».

United vant 2-1, og gikk videre og vant troféet.

Å snappe opp spillere økte temperaturen. Leeds-fans ble rystet tidlig i 1978 da de i løpet av en treukersperiode mistet sine to beste spillere, Gordon McQueen og Joe Jordan, for rekordsummer til… Manchester United.

De idoliserte spesielt McQueen, men det var ikke før den neste sesongen at han måtte møte sin gamle klubb, iført Uniteds røde drakter. Da United fikk en corner ved Gelderd-kortsiden, så ble McQueen utsatt for hets, og det ble kastet ting mot ham. Han ga best mulig svar ved å heade inn et mål som rystet plageåndene.

Men den beste oppsnappingen kom senere.

Leeds rykket ned i 1982, og rivaliseringen fra 60-tallet og 70-tallet gikk inn i historiebøkene, frem til de returnerte til toppdivisjonen og snøt United for ligatittelen i 1991/92. Under feiringen mumlet idolet deres, den uortodokse spissen Eric Cantona «jeg vet ikke hvorfor, men jeg elsker dere». Følelsen var gjensidig. Fergusons spekulative forespørsel om Cantona var til salgs har blitt legendarisk, og det samme har Cantona for sine bidrag til Uniteds suksess på nittitallet.

Som United-fan var alltid et besøk til Elland Road en nervøs opplevelse. En hadde definitivt ikke på seg noen United-farger. Jeg ble slått til utenfor stadion på mitt første besøk i 1991. I etterpåklokskapens navn var det kanskje ikke så smart å rope «Manchester!».

Hooligans fra United og Leeds arrangerte regelmessig å møte hverandre. I mars 2001 kom United-hooligans seg bort fra politieskorten, og angrep Leeds-fans. United ble raskt undertallige, og Leeds-fans vrimlet rundt hjørnet. Det var én-mot-én-kamper. Murstein, flasker, pinner og til og med en gammel sofa ble kastet mot hverandre. Søppelbøtter ble brukt som en barriere for å holde Leeds-fansen unna. Så kom det et brøl fra United-fansen, og de stormet fremover, og Leeds-fansen løp tilbake. På dette tidspunktet svevet et politihelikopter over, og politikonstabler var på bakken og brukte pepperspray for å bryte opp duellen som hadde vart mellom to og tre minutter. De supporterne kom til å møte hverandre for å slåss igjen kort tid etterpå siden politiet slet med å holde de fra hverandre.

Leeds hadde startet tiåret med en sterk, ung stall ledet av David O’Leary. De toppet tabellen da United kom på besøk i februar 2000, men Andrew Coles strålende solomål ga United seieren, og ga drivkraften til et sjette mesterskap på åtte år. I løpet av noen uker bemerket United-fans viktigheten av seieren ved å synge «we won the league at Elland Road».

Etter flere signeringer av store navn i 2000 og 2001, så Leeds ut til å kunne utfordre United og Arsenal på toppen av engelsk fotball – frem til det at de ikke klarte å kvalifisere seg for Champions League to ganger på rad drenerte klubbens finanser. De ble tvunget til å selge spillere for å skaffe kapital, og de aksepterte motvillig Uniteds britiske rekordbud på spilleren som ble kåret til årets spiller i klubben, nemlig Rio Ferdinand.

I 2004 rykket Leeds ned, og da de gjorde det solgte de klubbens beste spiller, Alan Smith, til United. Leeds-fans var rasende, spesielt siden Smith hadde sagt at han aldri ville gå til Manchester United. Jeg dro for å møte Smith i 2015.

– Ja, jeg sa det, fortalte han meg.

– Jeg har også lært at en aldri bør si aldri i fotballen. Da jeg sa det var jeg ung og naiv, og trodde aldri at Manchester United noen gang ville ønske meg, eller at Leeds noen gang ville selge meg. Se så dum jeg var. Jeg så heller ikke for meg at Leeds skulle rykke ned. Jeg ville sannsynligvis aldri ha reist om vi ikke hadde gått ned, men Leeds prøvde å selge meg til høystbydende. Det var kaotisk, og jeg likte det ikke. 

– Når det gjelder kritikken, så ville jeg ha vært en idiot om jeg trodde at det ikke ville skje. Jeg var i klubben da Eric dro til Old Trafford. Jeg var ballgutt den dagen han kom tilbake og scoret fremfor The Kop, og jeg så følelsene den dagen.

– Jeg snakket med Sir Alex, og han sa «jeg trodde aldri at du ville være modig nok til å ta den avgjørelsen». Men det Leeds jeg forlot var ikke det Leeds jeg kjente. Det var folk som styrte klubben som jeg ikke likte. Jeg dro på møter, og så noen bisarre ting, da jeg ble tilbudt rundt til høystbydende. 

– Jeg hadde sjansen til å gå fra et lag som hadde rykket ned til den regjerende mesteren i landet. Han som antageligvis er tidenes største klubbmanager ønsket meg. Hvordan kunne jeg avslå det?

– Det jeg fant på Old Trafford var en klubb som ønsket å få Leeds opp igjen fordi de elsket de kampene.

Leeds og United har møtt hverandre noen ganger i cupturneringer, hvor den mest kjente var i 2010 da Jermaine Beckfords mål sørget for en 1-0-seier på Old Trafford til laget fra nivå tre – ja, Leeds falt så lavt som nivå tre. Det var et enormt sjokk, og United hadde aldri tapt en FA-cup-kamp mot laveredivisjonsmotstand i hele Sir Alex Fergusons tid i klubben. De 9000 bortesupporterne hadde sitt høydepunkt hele tiåret helt på starten av tiåret. Det var ekstra herlig for dem at Simon Grayson – en diehard Leeds-fan – var klubbens manager.

Leeds er nå tilbake i Premier League for å spille en ligakamp, og med tanke på de nåværende forhold vil det sannsynligvis være umulig å finne ut hvor sterkt den gamle rivaliseringen står seg. Ingen svar på spørsmålet om hvor sterk rivaliseringen er, eller om den har blitt erstattet av mer tidsaktuelle rivaloppgjør.

Å ha null tilskuere gjorde Manchester-derbyet til en blodfattig affære, og vi må vente før vi kan smake på noe av oppstyret og lidenskapen fra gamle dager.

Om Andy Mitten:

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for fanzinet United We Stand og etter et langt liv som United-supporter, følger han United verden rundt.

Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren. Han skriver også fast for united.no og The Athletic.