«Rooneys rykte og renommé betydelig styrket»

I starten av denne sesongen sto jeg utenfor Derby Countys stadion Pride Park før en treningskamp mot Real Betis. Wayne Rooney ankom i sin Range Rover, parkerte på en av plassene nærmest inngangen til stadion, og ignorerte den ventende fotografen.

Rooney dominerte atter en gang nyhetsbildet på grunn av utenomsportslige hendelser. Noen dager tidligere hadde han festet i Manchester og havnet på hotellrommet hos to jenter som var 15 år yngre enn ham. De to jentene tok et bilde av ham mens han sov på en stol på rommet deres.

Signaleffekten var forferdelig. Som manager skulle Rooney sette et eksempel for spillerne sine, men bildet som lekket ut var kun egnet til å skape uro og skandaleoverskrifter. Men så observerte jeg at han gikk bort til Derby-fansen som hadde samlet seg ved inngangen. Der poserte han på bilder med dem. På det tidspunktet tenkte jeg at han aldri ville fullføre sesongen som Derby-manager. Klubbens gode navn og rykte var skutt sønder og sammen, og en kan trygt si at Rooneys rykte var det samme.

Men Rooney er fremdeles manager for Derby, som mot alle odds kanskje overlever i Championship. Og dette er utvilsomt en av sesongens mest fascinerende historier. Tidlig i sesongen fikk Derby et trekk på tolv poeng og havnet sist på tabellen i Championship. Hverken Rooney, fansen eller spillerne ga opp håpet. Da november kom, og Derby ble trukket ytterligere ni poeng, hadde de fleste avskrevet Derby.

Klubben hadde blitt trukket totalt 21 poeng, og de fleste regnet med at det var ensbetydende med degradering fra Championship for Derby. Men Rooney ga ikke opp. I stedet imponerte han med sine lederegenskaper, og måten han kommuniserte på. Spillerne og fansen likte ham. Og Derby startet den lange ambisiøse ferden på vei mot trygg grunn.

Et par tidligere United-spillere, Tom Lawrence og Ravel Morrison, ble nøkkelspillere for Rooney som flere ganger snakket med Sir Alex Ferguson for å få råd. Og til tross for det gigantiske poengtrekket har Derby i skrivende stund fortsatt en liten sjanse til å berge plassen i Championship.

Enten de holder seg eller ikke, har Rooneys rykte og renommé som manager blitt betydelig styrket. Han ble koblet til Everton i januar, og han vil bli koblet til dem igjen, gitt hvor raskt de skifter managere. Jeg sjekket linken og fikk høre to versjoner. Den ene var fra Everton som sa at Rooney var for uerfaren. Den andre var fra Rooneys representanter som sa at det var Rooney selv om avslo interessen fra Everton. Det er ofte minst to versjoner av sannheten i fotball.

Rooney er fortsatt ung, og det er fortsatt altfor tidlig å si om han vil nå toppen som manager eller ei. Men han kan gjøre det, og det kan gjøre ham ganske unik. Det er nemlig interessant å se hvor få av Sir Alex Fergusons tidligere elever som virkelig har lyktes som managere.

Det er også fascinerende å sammenligne managerkarrierene til de spillerne Ferguson hadde under sine vinger med dem Louis van Gaal i sin tid ledet. Frank Rijkaard, Pep Guardiola, Luis Enrique og José Mourinho er blant de beste managerne i verden og de har alle vunnet Champions League. Frank de Boer, Ronald Koeman og Sergi har alle ledet store klubber og Xavi kan bli Barcelonas redningsmann. Phillip Cocu hadde en vellykket tid i PSV, og ble senere erstattet av Rooney i Derby, mens Michael Reiziger er assistent for Erik ten Hag i Ajax. Alle spilte altså under Van Gaal.

Fergusons gamle elever har ikke lignende meritter å vise til, og det er sikkert flere grunner til det. Det er ikke lenger en naturlig karrierevei for alle spillere som legger opp å bli managere. Det skyldes blant annet at spillere i dagens fotball er sikret sin økonomiske fremtid når de legger skoene på hylla. De trenger rett og slett ikke pengene, og i alle fall ikke all uroen som følger med en jobb der den gjennomsnittlige forventningen er at du overlever i jobben i 18 måneder. Ei heller ønsker de å bli hetset i sosiale medier eller oppleve at familien deres blir det, slik tilfellet var for Steve Bruce da han var i Newcastle.

Jeg spurte Gary Neville om han var lysten til å prøve seg som manager igjen etter oppholdet i Valencia. Han sa det var lite trolig. Han klarte å overbevise familien om å bli med til solfylte Spania, men det er ikke sikkert han hadde klart å overtale dem til å bli med på flyttelasset til, for eksempel, Sunderland. Og når alternativet er å sitte i et fint TV-studio, med lite press og fritt spillerom til å kommentere og analysere slik han gjør, er det kanskje lett å skjønne hvorfor Neville ikke lengter tilbake til manageryrket.

Mange spillere ønsker seg en karrierevei som den Neville har tatt. Også Roy Keane, som en gang bebreidet spillere som gjorde nettopp det, fordi de tok den enkle veien. Neville og Keane sitter nå hos Sky Sports og hamrer løs på det de mener er feil med United og den kritikken går ikke ubemerket hen blant dagens United-spillere. Etter 1–4-tapet for Manchester City, raste en United-trener mot spillerne og fortalte dem at de ga Neville og Keane et påskudd å rakke ned på dem og klubben Manchester United.

I dag må også spillere bestemme seg relativt kjapt for hva de ønsker å gjøre etter karrieren. Fotballen beveger seg raskt, og store navn mister glansen ganske fort. Det er også en kort tidsramme for spillere om de ønsker å bruke navnet sitt til å få en snarvei til å bli manager etter endt karriere som spiller.

I november snakket jeg lenge med Dwight Yorke, som ønsker å bli manager. Yorke sitt rykte som en festløve henger dessverre ved ham fremdeles, og mange er derfor av den oppfatningen at han ikke vil bli en bra manager. Yorke mente imidlertid at han også er et offer for at få managere med mørk hudfarge får muligheten. Yorke brenner fremdeles for fotballen og han ønsker å få muligheten, selv om han vet at manageryrket slett ikke er en dans på roser.

Et eksempel på det er Steve Bruce. Den tidligere United-kapteinen har ledet ikke mindre enn elleve klubber etter spillerkarrieren i United, men sliter for tiden med å få West Bromwich tilbake på vinnersporet. Det skjer etter at han ble utskjelt og ydmyket i Newcastle. Han har hatt noen solide resultater, som da han ledet Hull til FA-cupfinalen og han har flere opprykk og gode ligaprestasjoner på CV-en. Men det er neppe noen som vil kalle han en managerlegende.

Mark Hughes klarte seg også bra på et høyt nivå med landslaget til Wales, Black­burn, Fulham, QPR, Stoke, Sout­hamp­ton og et lag kalt Manchester City. Øyenbrynene ble hevet hos mange da han nylig fikk managerjobben i Bradford City i League Two, men det viser en genuin interesse og ambisjon hos Hughes for å bli værende i fotballens verden.

Bryan Robson var en suksess i Middlesbrough og holdt West Brom i Premier League, men dette er en mann som en gang ble sett på som en fremtidig Man United-manager. Nå er han i stedet klubbens fremste ambassadør.

Roy Keane var en annen som ble utpekt som en mulig fremtidig United-sjef. I 2006 sa Paddy Crerand til meg:

– Å spille på midtbanen for et suksessfylt Manchester United-lag gjør deg ikke nødvendigvis til en god manager, men Roy kan være annerledes. Spillere lytter til ham fordi de respekterer ham, men også fordi han er veldig konkret og ikke kaster bort tiden. Det er ingen klisjéer med Roy. Han er en perfeksjonist som setter utrolig høye krav til seg selv og de han jobber med.

Crerands ord gir fremdeles mening, men Keane er likevel ikke en manager når vi skriver 2022, og det til tross for at han ønsker å være det.

Paul Scholes er en annen som kan skape overskrifter med sine kommentarer, men som manager var han ikke lenge i rampelyset. Scholes holdt ut i 33 dager i Oldham Athletic.

Teddy Sheringhams managerkarriere i Stevenage varte bare i 33 kamper og han vant bare syv av dem. Den eneste andre klubben han var manager for, var ATK i India. Der fikk han sparken av sin egen sportsdirektør, Ashley West­wood, som for øvrig var akademispiller i Manchester United. Westwood var Michael Appletons assistent i Portsmouth, Blackpool og Blackburn. Appleton, som nå er manager i Lincoln City, er en annen som gikk gradene i United.

Det har mange ganger slått meg at Sir Alex Ferguson først og fremst var manager, og ikke i så stor grad en trener. Van Gaal var derimot hovedsakelig en trener og ikke en manager. Det er selvsagt en generalisering av et komplisert bilde, men selv gode ledere kan ha sine begrensninger.

Gary Neville ble sett på som en potensiell stor manager. Jeg traff ham regelmessig da han var i Valencia, og han hadde det vanskelig. Han fortalte meg nylig:

– Jeg skjønte at jeg var ute på dypt vann i Valencia og det var særlig to kamper jeg husker. Barcelonas Ernesto Valverde byttet system tre ganger i en kamp mot oss, slik at jeg alltid var på etterskudd. Jeg så ned langs sidelinjen på ham og tenkte «du er mye bedre enn meg».

– Den andre var mot Diego Simeones Atletico-lag. Det sto 0-0 da 60 minutter var spilt. Jeg følte at både jeg og laget mitt ble kvalt. De presset og presset helt til de scoret. Og så scoret de ett til. Han så ikke på meg en gang. Han var brutal på benken. Assistentene hans opptrådte skremmende mot linjedommerne og trenerne våre. Etter kampen gikk jeg for å ta ham i hånden og takke for kampen. Han gikk rett forbi meg mens knyttnevene hans pumpet mot fansen. Han ignorerte meg fullstendig. Jeg tenkte: «Du er en grusom mann, men du er en grusom mann som klarer å vinne.

Garys lillebror Phil var også i Valencia, har siden ledet Englands kvinnelag, og er nå manageren til Inter Miami, hvor David Beckham er en av hovedeierne.

Hvis vi går tilbake til Fergies spillere i Aberdeen, hadde Alex McLeish en bra karriere som manager og det samme hadde Gordon Strachan, som også spilte for United. Mark McGhee ledet tolv klubber inkludert Wolves. Willie Miller var manager for Aberdeen i tre år, mens Fergies egen sønn, Darren, nylig ledet Championship-klubben Peterborough United, noe han har gjort i flere perioder. Ferguson junior hadde også tre år i sjefsstolen hos Doncaster Rovers, og noe av det første Sir Alex Ferguson sa da han kom til bevissthet etter å ha kollapset i 2018, var: «Hvordan gikk det med Doncaster?»

Hvis vi skal tilbake til Fergies første sesonger i United, er det en spiller som ofte blir omtalt som Fergusons redningsmann, nemlig Mark Robins. Robins scoret det berømte målet i FA-cupen mot Nottingham Forest i 1990, da presset var som størst på Ferguson. Robins har i det stille hatt en vellykket karriere som manager, og har vært i Coventry City siden 2017.

Han har vært gjennom mange av de samme utfordringene som Wayne Rooney og overtok en klubb som var i trøbbel og som ikke en gang fikk spille hjemmekamper i Coventry en periode. Robins vant EFL-trofeet i 2017, da 50 000 Coventry-fans reiste til Wembley, og han sikret to opprykk. Han vant prisen for årets LMA-manager etter å ha tatt Coventry tilbake til Championship for første gang på ni år. Klubben er nå en av outsiderne til en Play Off-plass for igjen å kunne komme tilbake til Premier League.

Og det er flere som ønsker å bli managere. Jeg nevnte Dwight Yorke som har tatt trenerutdanning, og det samme har Nemanja Vidic. Den tidligere United-kapteinen holder fremdeles kontakten med gamleklubben og kommer godt overens med Richard Arnold. Michael Carrick imponerte i sitt vikariat som United-manager selv om det bare varte i tre kamper.

Kanskje det mest spennende nå er å se hva fremtiden bringer for Ole Gunnar Solskjær, en annen av Fergusons elever, som også hadde jobben mange tidligere United-­spillere drømmer om.