«Et problem at spillerne sier så lite interessant som de gjør»

Det var to menn, begge med navn Phil, som nylig sa noe som fanget oppmerksomheten min.

Den ene var Phil Jones, midtstopperen som ble hentet til United av Sir Alex Ferguson. Den skadeforfulgte forsvarsspilleren sa at spillere i all hovedsak ikke har en meningsfull stemme før de legger opp. Og om de har det, så benytter de den i alle fall ikke.

Den andre var Phil Lynch, den amerikanske sjefen for Manchester Uniteds medieavdeling som ble hentet til klubben av Glazer-familien. Lynch fortalte nylig i et intervju hvordan United har parametere klubben benytter for å måle stemningen og følelsene blant supporterne, og, om nødvendig, endre fokuset om det blir for negativt.

Phil Jones har ikke snakket med media på flere år (han stilte i høst til et intervju med The Times). I løpet av den tiden har han blitt hetset regelmessig av mange fans. Det er selvsagt ikke Jones sitt eget valg å være skadet, men det faktum at han har hevet solid lønn uten å kunne bidra på banen for United, har fungert som ammunisjon for mange supportere som har bombardert Jones med hatefulle ytringer.

«Han tjener millioner på å gjøre ingenting», er en gjenganger og det synspunktet ble forsterket da Rio Ferdinand mente at Jones var et hinder for yngre spillere som ligger i vannskorpen til førstelaget.

Det var mange i United som reagerte på Rios utspill. Jones på sin side, snakket om hetsen mot ham, og hvorfor han ikke bruker sosiale medier.

Det som imidlertid var virkelig interessant, var at Jones fortalte at han ikke kan si sin ærlige mening om en rekke saker.

Hvorfor er det interessant?

Fordi det er sant!

Jones har en lukrativ kontrakt med United, og kan ikke kritisere sin arbeidsgiver. Når han en dag velger å fortelle sin historie, kommer det til å bli en interessant beretning, men det vil trolig ta mange år før det vil skje.

Jeg skrev Patrice Evras ferske selvbiografi sam­men med ham. Evras synspunkter på hva som skjedde da David Moyes kom til United i 2013 skapte overskrifter nå, åtte år etter. Det kan med andre ord ta lang tid før spillernes versjoner av det som skjer internt i United kommer ut.

Det er liten sjanse for at du vil høre så mye fra Jones igjen med det første, men intervjuet med klubbens egen podcast var en påminnelse om at han, i tillegg til å være en fotballspiller, også er et menneske som vil reagere på den massive negative kritikken og hetsen på lik linje med folk flest.

Nylig leste jeg Uniteds offisielle kampprogram fra derbykampen mot City. Programmet hadde et såkalt eksklusivt intervju med Edinson Cavani. Jeg sier «såkalt», for det slo meg at en av de mest interessante spillerne i dagens fotballverden ikke sa noe som helst av interesse i intervjuet. Han fortalte at han blir lykkelig når scorer, han er glad for støtten fra fansen, og han er glad for å spille for en stor klubb med andre gode spillere.

Det var mildt sagt skuffende lesning. Når jeg kjøper et magasin, ønsker jeg å lese og lære noe nytt. Det gjorde jeg ikke etter å ha lest intervjuet med Cavani.

Det jeg derimot fant i bladet, var noen svært interessante artikler fra United-historien, blant annet en artikkel om en soldat fra 1. verdenskrig som døde under en kamp på Old Trafford noen år etter krigens slutt. Det viste seg at en kule satt fast i brystet hans fra slaget ved Somme, og da United scoret i kampen han overvar på Old Trafford, ble han så opprømt og engasjert at han døde. Slike historier kommer som følge av grundig research og er interessante.

Jeg kan imidlertid forstå hvorfor Cavani ikke sa noe spennende. Og hvis han hadde gjort det, så ble det redigert bort. Det skjer fordi britisk media vil vri og vende på hvert eneste ord av interesse.

Om Cavani, som liker å gå lange turer i naturen hadde nevnt et bestemt sted han likte å oppsøke, ville det vært mange bilder av dette stedet. Om han hadde ytret en forsiktig kritikk av noe som helst, ville overskriftene vært: «Cavani hudfletter ditt eller datt», eller «Cavani raser mot den ene eller den andre».

Kan du egentlig bebreide Cavani, og særlig ham, for å være så forsiktig?

Da Cavani skrev «Thanks negrito» til en nær venn etter to scoringer mot Southampton sist sesong, ble han stemplet som rasist og utestengt i flere kamper. Cavani er slett ingen rasist, og i Uruguay ble utestengelsen møtt med stor overraskelse og undring, for «negrito» der er et synonym for venn.

Derfor velger han å legge seg på den trygge, men noe kjedelige, linjen. Det er en av grunnene til at jeg synes tidligere spillere er mer interessante å snakke med enn dagens.

Jeg synes det er et problem at spillerne sier så lite interessant som de gjør. Klubben beskytter dem, og kanskje må den gjøre nettopp det.

En ansatt i en klubb som daglig jobber med slike utfordringer, la skylden på media for at det har blitt slik.

– Journalistene og redaktørene har skapt denne situasjonen ved å vri og vende på hvert eneste ord som blir sagt, og nå må de ansatte i medieavdelingene analysere hvert eneste ord som kommer på sosiale medier, og det er skapt en verden der de frykter praktisk talt alt som kommer ut.

Så hva gjør spillerne?

De får andre til å styre sine kontoer på sosiale medier, noe som nylig ble sterkt kritisert av Gary Neville.

Han kalte innleggene for «vaniljemeldinger», og mente de fremsto som lite genuine. Neville sa det også er et stort problem når nesten alle spillernes kontoer serverer den samme forhåndsgodkjente meldingen, og at slike meldinger undergraver spillerne og bedrar fansen.

Neville har helt rett. De aller fleste av United-spillerne skriver ikke meldingene sine selv.

Luke Shaw godkjenner alt som blir lagt ut på hans konto. Facundo Pellistris utfordringer med språket gjør at han får hjelp, men også han godkjenner det som blir skrevet selv.

Hva så med resten? De representerer problemet Neville peker på. Jeg synes også det er et grunnleggende problem.

Om vi tar Marcus Rashford som et eksempel, har han kontoer på sosiale medier som bærer hans navn. Da forventer jeg også at det er Rashford som skriver innleggene. Rashford har gjort en rekke ting utenfor banen han fortjener mye ros for, men mange av innleggene på kontoene hans er åpenbart ikke skrevet av ham selv. Om Rashfords navn blir brukt til å tjene en god sak, applauderer jeg det, men det er fremdeles ikke han som står bak meldingene.

Likevel forstår jeg hvorfor det er slik.

Spillere som ikke behersker engelsk trenger hjelp, selv om jeg mange ganger skulle likt å se dem forsøke å skrive på engelsk selv fordi meldingene ville fremstått som ekte.

Spillerne beskyttes også fra mye av den hetsen de får, og det er forståelig. Det ville ikke kommet noe positivt ut av at spillerne hadde lest alle meldingene de får på sine kontoer etter å ha tapt en kamp. Det er hatefulle, rasistiske, og nedlatende meldinger.

Men hvem sin idé var det egentlig å legge ut unnskyldninger etter kampene United har tapt? Hvem i all verden trodde det var en god idé å legge ut et bilde på Eric Baillys konto med et bilde der han scorer selvmål med en tilhørende unnskyldning? Med mindre Bailly har fått sin egen konto hos et bildebyrå tviler jeg veldig på at det var han selv.

Jeg sitter ikke på løsningen på problemet, men deler synspunktene til Gary Neville. Jeg synes det er et problem når det legges ut bilder av spillere som jubler før en kamp vi vet de ikke en gang kommer til å spille. Disse innleggene forteller oss ingenting, men likevel skaper de engasjement blant fansen på samme måte som Uniteds egne offisielle kontoer når det legges ut et bilde av Cristiano Ronaldo med påskriften «Ronaldo er veldig god», eller «Ronaldo scoret igjen».

Det er så forenklet, hult og det undervurderer oss som fans.

Disse meldingene er ikke myntet på journalister eller de ivrigste supporterne. Det var beskjeden jeg fikk fra en i klubben.

Så hvem er meldingene rettet mot?

Først og fremst barn og unge som ønsker å bli fortalt at Cristiano Ronaldo er veldig god, og helst daglig. Slike meldinger skaper trafikk og algoritmene hos sosiale medier løfter disse meldingene frem.

United kan definitivt ikke klage på oppmerksomheten. I september hadde klubben flere interaksjoner fra fansen enn noe annet idrettslag har fått noen gang tidligere.

30,1 millioner reaksjoner fra fansen lyder den nye rekorden på. Fenerbahce i januar 2021 var nummer to, mens Flamengo i november 2019, da klubben vant Libertadores, tok tredjeplassen. Nummer fire var Barcelona i august 2021 på grunn av Lionel Messis overgang til PSG. Uniteds kjøp av Ronaldo, også det i august i år, gjorde at United knep femteplassen, i tillegg til førsteplassen, på listen.

Det triste er at de gangene United har genuine nyheter å komme med, som for eksempel at «Safe Standing» skal bli introdusert på Old Trafford, så genererer det svært lite trafikk sammenlignet med stjernespillerne.

Det er derfor Lynch, med en fortid i Sony og Yahoo, er så viktig for Manchester Uniteds strategi.

Timingen på intervjuet han nylig gjorde var ikke den beste ettersom det ble publisert like etter tapet for City. Det han sa om fansens reaksjoner på sosiale medier var imidlertid interessant.

– To ganger daglig henter vi ut statistikk for engasjementet som skapes i forbindelse med hver av spillerne våre, var meldingen fra Lynch.

Det var et sjeldent intervju, og jeg tviler på at det blir mange flere med det første, basert på reaksjonene.

– Vi har mekanismer som kan fortelle oss om stemningen blant fansen går i én bestemt retning. Når det skjer, kan vi jobbe med enkeltspillere og deres team for å endre det bildet.

Lynch fikk krass kritikk etter intervjuet.

– Det skapes roboter på og utenfor banen. Hold dere unna dem for pokker. Han prøver å kontrollere fansen som om han skulle vinne et parlamentsvalg, freste Neville.

For United-fansen som allerede var sinte på klubben etter resultatene den siste tiden, var dette ekstra bensin på bålet som allerede ulmet kraftig.

Det er mye skepsis og mistro blant supporterne mot klubbledelsen i United. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være.

Det eneste som forbedrer stemningen er når laget vinner, eller ikke spiller i det hele tatt, slik tilfelle var under koronapandemiens begynnelse. Da ble United, med rette, hyllet for mange prisverdige initiativ i lokalmiljøet.

En av utfordringene for United er at klubben har fått fotfeste blant supportere i så mange ulike kontinenter og verdens­hjørner at det er umulig å gjøre alle tilfreds. Noen er Ronaldo-fans mer enn United-fans. Barn ønsker andre ting enn voksne, og en supporter i Manchester har andre behov og ønsker enn en supporter i Macau.

Fotballen, som i utgangspunktet er så befriende enkel, har på mange vis blitt særdeles komplisert.