«Derfor er jeg optimist»

Old Trafford vil være annerledes når du returnerer.

Deler av stadion har blitt malt i den dypeste, nydelige rødfargen som en kontrast til de skinnende hvite bjelkene som holder taket oppe. Malingen på takket flasser heller ikke lenger av, men det var vel det minste United kunne gjøre etter en periode hvor de ikke tok godt nok vare på arenaen.

På innsiden er det en seksjon som gjerne er blitt kalt «J Stand» hvor supporterne nå – faktisk – får lov til å stå. Jeg har selv skrevet om behovet for dette helt siden 1994 da det kun ble sitteplasser på Old Trafford. Klubben lyttet ikke. Ja, det var faktisk så vidt de anerkjente utfordringen med atmosfæren. Dette siste var jo heller aldri noe problem for alle som aldri dro på kamp. I alle fall ikke så lenge laget vant og vant.

Alt har imidlertid endret seg nå. Laget vinner ikke trofeer lenger, men klubben har begynt å kommunisere med fangrupperinger. Jeg vil gi kreditt til disse gruppene for å holde ut, for at de bruker tid på dette gratis, men jeg vil også gi ros til klubben for at de nå lytter. Det er også oppmuntrende at det er mange supportervennlige personer i klubben nå.

De nye ståplassene betyr at vi kan få to veldig høylytte seksjoner inne på Old Trafford. Det blir Red Army-gruppen i den utvidede delen av Stretford End, og de som står på J-feltet på motsatt side.

Det er imidlertid verdt å merke seg at selv om en ståtribune kan romme mange flere mennesker enn på en tilsvarende sittetribune så økes ikke tilskuerkapasiteten. Dette fordi alle på ståtribunen i utgangspunktet vil få tildelt hvert sitt sete. Disse ståtribunene fungerte veldig bra for Celtic og også for Wolverhampton – som vi så under siste kamp av forrige sesong. La oss håpe det også fungerer på Old Trafford.

Så når kan vi håpe på et fullsatt stadion igjen? Reglene har skiftet så ofte i det siste. Jeg breaket selv en historie i september i fjor om at United ønsket fans på plass til første ligakamp forrige sesong, i oktober. Klubben bekreftet også dette. Alt var klart, men så økte antallet coronasmittede. Dermed ble det ingen supportere før det var 10 000 på plass mot Fulham i mai.

United har i alle faser av nedstengningen vært desperate etter å få tilbake fansen når det skulle være mulig. De har ment at de kan gjøre det uten fare, men regjeringen har holdt dem tilbake. Spillerne savner også supporterne, mens klubben savner pengene som har skapt et hull i Uniteds økonomi.

Akkurat når dette skrives, midtveis i juli, så er det imidlertid optimisme. De fleste briter er vaksinert, og vi så at nærmere 70 000 var til stede på Wembley under EM. Jeg var selv blant dem. Jeg er ikke en gang en hardcore England-fan, men det var helt fantastisk. Det er forresten få av United-supporterne som drar på United-kamper live som er hardcore England-supportere, men jeg lar akkurat den ligge til en annen artikkel.

Alle som skulle inn på Wembley måtte ta en coronatest på forhånd. Det ble også den nye normalen for meg, og de tok sjelden mer enn ti minutter. Samtidig økte antallet coronasmittede igjen, og tallene har fortsatt å øke etter EM. De mange tusen England-supporterne som samlet seg utenfor Wembley trengte heller ingen coronatest for å være der. Alle med og uten billett stod også tett i tett da de tok offentlig transport til stadion. Det er en annen bekymring.

United har som mål å fylle tribunene til liga­åpningen mot Leeds. På en måte er det briljant, og jeg sier ikke det bare fordi jeg er redaktør for et United-fanzine som selges i gatene utenfor arenaen. Det er briljant fordi spillere som Edinson Cavani og også Bruno Fernandes – som nesten heller ikke opplevde å spille foran United-supportere – faktisk får kjenne på hvordan det virkelig er.

Jeg snakket med Bruno mot slutten av forrige sesong, og han forklarte at han og familien forlot Portugal, et land de elsker og kaller sitt hjem, for å dra til et land hvor det var atskillig kaldere, bare for å oppleve at de egentlig ikke hadde lov til å gå utendørs eller treffe andre mennesker. Det er rett og slett ikke sunt. Pandemier er sjelden det.

Jeg er redd for at alt ikke vil gå som planlagt. Det har blitt så mange endringer allerede, og antallet coronasmittede i England kan fort føre til at regjeringen gjør helomvending. For øyeblikket virker det som om de ønsker at alle enten er vaksinert – eller har hatt coronaviruset – slik at flokkimmuniteten utvikler seg. Teorien er at det til slutt da ikke vil være noen igjen å smitte – unntatt de som ikke kan utvikle en immunitet.

For dere som bor i Skandinavia virker det dessverre enda mer komplisert. Personer fra de fleste land som reiser til Storbritannia må nå i karantene i fem-ti dager. Det kreves testing også. Reglene er imidlertid forvirrende. Norge er for eksempel på den oransje lista. Hvis du er fullvaksinert så trenger du dermed ikke å gå i karantene, men samtidig er kravet at du må være fullvaksinert i Storbritannia (!) for å unngå karantene. Galskap, ikke sant? Forhåpentligvis endrer dette seg snart slik at United igjen kan imot supportere fra resten av verden, men det er så mange variabler i dette.

Selv har jeg fortsatt å reise som journalist gjennom pandemien, og jeg gjennomførte for eksempel 31 coronatester på 31 dager under fotball-EM. Reglene endrer seg imidlertid fra uke til uke og fra land til land. Frem til desember 2020 så var det ingen andre europeiske land det var enklere å reise til enn England. Samtidig var ingen land vanskeligere å reise til etter januar 2021. Det førte til den bisarre situasjonen hvor jeg var eneste britiske journalist på flere av bortekampene i Europa. Det var for eksempel bare Ole og meg i presserommet i Roma før Europa League-semifinalen.

– Ok, hvem vil begynne, sa han uten å fortrekke en mine da.

Jeg elsker den tørre typen humor manageren besitter, selv om han ikke alltid kan bruke den offentlig fordi folk da vil vri på ordene og meningene hans.

Manchester som by har forsøkt å overleve coronasituasjonen, men det har åpenbart vært veldig vanskelig for de i serveringsbransjen. En kamerat driver en pub i sentrum, The Grey Horse, som også er populær blant skandinaviske United-supportere, har slitt grusomt. Reisebransjen er enda hardere rammet.

Fotballklubbene har blitt truffet hardt, men de har overlevd. 2020/21-sesongen ble fullført, og selv om United ikke vant noe så representerer 2. plass og Europa League-finale fremgang.

Selv er jeg også optimist og håpefull før den kommende sesongen. I motsetning til hva vi fikk forrige sesong så bør også en ordentlig preseason hjelpe. Tre av Uniteds ganske sjeldne tap forrige sesong kom jo i løpet av sesongens seks første kamper den gang.

Jeg er også optimistisk med tanke på sommersigneringene. Jadon Sancho har en perfekt alder og kvalitet til å trives i United. Jeg så ham ikke i Dortmund hver eneste uke, men jeg kjenner folk innen fotballen som gjorde det. De snakker ekstremt varmt om ham. Jeg så ham selv i Dortmund og Sevilla, da han blant annet kombinerte fint med Erling Braut Haaland og Jude Bellingham

United gjorde rett i å ikke betale 120 millioner euro for ham midt under pandemien for ett år siden, og fikk ham atskillig billigere nå. Ja, han kunne kanskje ha hjulpet klubben til et trofé forrige sesong, det får vi aldri svaret på, men United ønsket å komme seg unna situasjoner hvor klubber og agenter skulle utnytte dem.

Jeg er optimistisk fordi Luke Shaw ikke er til å kjenne igjen fra den spilleren han var for bare litt over ett år siden. Det er nesten ikke til å tro at draktene med hans navn nå er blant de som selger best.

Jeg er optimistisk fordi Bruno Fernandes spiller for United, fordi Harry Maguire er bedre enn noen gang, fordi Edinson Cavani ble og Mason Greenwood blir bedre og bedre. Jeg håper virkelig at Marcus Rashford blir helt frisk igjen slik at han kan vise seg fra sin beste side, og jeg håper at Paul Pogba blir og viser seg fra 2021-siden sin i stedet for den han viste på tampen av 2020.

Det er mange gode unggutter i klubben også, men de må vi være tålmodige med. Jeg vet at trenere i klubben blir frustrerte når fans sier «kast innpå unggutta» når unggutta ikke er klare, når de heller trenger et utlån eller to, slik at de gradvis kan ta stegene mot toppen.

Det vil alltid også være ting å bekymre seg over med United. Ingenting vil noen gang bli perfekt – verken i United eller noen annen fotballklubb. Samtidig er det litt av det som gjør at vi følger med på United-såpeoperaen, selv om det var tungt på tampen av forrige sesong.

Demonstrasjonene var imidlertid på sin plass, og de viste hvor sterkt følelsene sitter i supporterne. De sørget også for at Glazers-pipa fikk en litt annen lyd, spesielt fra Joel Glazer som altså deltok på et fanforum. Supporterne sørget altså for at selv han erkjente at ting ikke har vært gode nok. Det var også viktig å ta den kampen siden United som klubb noen ganger bruker like lang tid på å reagere som en oljetanker bruker på å snu seg. De ignorerte for eksempel all praten om et kvinnelag i årevis – helt til de så dumme ut som ikke hadde ett. Handling sier imidlertid mer enn ord, og en masse fans er med rette skeptiske til alt de hører fra Glazer-familien, en familie som altså nektet å gå i dialog med supporterne i 16 år.

Det ble Ed Woodward som betalte den høyeste prisen for Superliga-annonseringen, og han gir seg i løpet av året – åtte år etter at han overtok som United-topp. Han tok og aksepterte skylden for Superliga-fiaskoen, men hvem vil erstatte ham? United hentet ikke inn en erstatter med en gang, men Richard Arnold er godt posisjonert.

Han kjenner klubben, snakker direkte med fans og er hovedforhandler i diskusjonene med sponsorer. Han holder også til på Old Trafford, i motsetning til Woodward som holdt til på United-kontorene i Mayfair i London. Arnold har imidlertid sagt lite om han virkelig ønsker jobben og alt bryderiet og hetsen som kommer med den. Woodward jobbet med å løse problemer knyttet til Uniteds kvinnelag, men så ble det John Murtough som måtte flytte fokuset litt mer dit.

Murtough, det nærmeste United har en sportsdirektør, holder en lav profil, i alle fall til sommerens overgangsvindu stenges. Han var sentral rundt opprettelsen av kvinnelaget litt tilbake i tid, og sto for jobbintervjuet med Casey Stoney.

Hun gjorde det veldig bra da hun ledet det nyetablerte United-laget til å bli Englands fjerde beste lag, men var ikke fornøyd med veien videre. Det var heller ikke spillerne. De var misfornøyde med treningsfasilitetene sine, og ble dermed flyttet til Carrington. Carrington hadde imidlertid ikke plass til tre ulike coronabobler – førstelaget, reservene, akademiet – og kvinnelaget. Kvinnelaget gjorde det bra sportslig, men var samtidig et underskuddsforetakende, og delene som taper penger er ikke det som gjorde Glazers interessert i United.

United tjener riktignok penger, men har ikke de samme mulighetene eller statsstøtten som PSG og Manchester City har. Det vil forbli den største utfordringen for United. De må drive som et normalt selskap selv om økonomisk fair play faktisk ikke gjelder.

Den kommende sesongen så er hovedutfordringen å passere City, og også holde et Liverpool som trolig blir sterkere og Champions League-vinnerne fra Chelsea bak seg på tabellen.

Å få til det blir ikke like lett som det var å male taket på Old Trafford.