Den tidligere Manchester United-manageren Frank O’Farrell gikk bort denne uken. Iren ble sett på som den ideelle kandidaten til å gjenreise United etter Busby-epoken, men slik gikk det ikke. Andy Mitten forklarer hvorfor.
Samme dag som Manchester United kapitulerte i byderbyet mot City, døde den tidligere United-manageren Frank O’Farrell 94 år gammel.
Iren kom til United sommeren 1971, og ledet United i 81 kamper før han fikk sparken like før jul i 1972.
Det var mange grunner til at O’Farrell ikke lyktes på Old Trafford, noe jeg fort skjønte da den tidligere United-manageren takket ja til et intervju med meg i 2004.
Annonse
Kom til løvens hule
Bare det å få tak i ham var en stor utfordring.
O’Farrell var ikke typen som likte å stille opp i intervjuer, og i alle fall ikke for å snakke om United.
Redaktøren hos en av mine oppdragsgivere kjente imidlertid søsteren hans godt, og la inn et godt ord for meg. Det som fulgte ble en to timers fascinerende samtale, og jeg ble servert en helt annen historie enn de rosenrøde fortellingene vi ofte hører om fra Sir Matt Busbys og Sir Alex Fergusons velmaktsdager i klubben.
Skal du forstå de utfordringene som O’Farrell måtte håndtere i sin tid på Old Trafford, er det viktig å forstå konteksten og hvilken situasjon United befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet.
TØFF JOBB: Frank O’Farrell fikk en vrien jobb med å gjenreise United etter Sir Matt Busby-epoken, ikke minst fordi Busby selv ønsket å ha et ord med i laget forklarte Frank O’Farrell til Andy Mitten. Foto: Lars Morten Olsen.
Busbys triumf i europacupen i 1968 var en av de vakreste kveldene i Manchester Uniteds historie, men den kastet også lange skygger over den jobben som ventet etterfølgerne hans i årene som fulgte.
Alt ble sammenlignet med den magiske kvelden på Wembley da Benfica ble slått 4-1.
Det har mange ganger blitt hevdet at Busby etterlot seg en aldrende tropp på vei ned da han trakk seg tilbake i 1969. Det er en påstand som bare delvis medfører riktighet.
Annonse
Det var vanskelig for meg å velge. Tog var min store lidenskap, men jeg bestemte meg for å dra til London og West Ham.
Foulkes, Charlton, Crerand, Brennan og Law hadde passert 30, men Stepney, Dunne og Stiles burde være på høyden av sine karrierer i en alder av 28 år.
Aston, Kidd, nykommeren Willie Morgan og ikke minst George Best, kanskje den mest begavede spilleren man noen gang har sett i Storbritannia, burde være et solid fundament for klubben å bygge videre på.
Problemet var at det som hadde drevet United, den store ambisjonen, var at klubben skulle vinne europacupen. Både for Sir Matt Busby men også spillerne han og United mistet i München ti år i forveien.
Da United lyktes, forsvant mye av drivkraften i klubben. Uansett hvem som skulle erstatte Busby var det en ting som var åpenbart.
Vedkommende ville få en ekstremt vanskelig jobb.
MOT SLUTTEN: Bobby Charltons karriere nærmet seg slutten og det var et stort generasjonsskifte som tvang seg frem for United og Frank O’Farrell.
Og de som fulgte etter den store skotten Busby, og vi har sett det samme etter at Ferguson trakk seg tilbake, lyktes ikke med å ta klubben tilbake til gamle høyder.
Førstemann som forsøkte seg var Wilf McGuinness. Han lyktes på ingen måte og mistet sågar håret i forsøket. Nestemann på listen var O’Farrell, til dags dato den eneste iren som har ledet United.
Måtte spille fotball i smug
Annonse
«Jeg ble født i bydelen Dublin Hill nord i Cork. Jeg pleide å spille gælisk fotball og hurling som liten gutt. Vi spilte også fotball, men myndighetene ønsket å promotere irsk idrett, og fotball måtte derfor ofte spilles i smug, erindret O’Farrell».
Selv om han ønsket å gå i farens fotspor og bli lokfører på de gamle damptogene fra Cork til Dublin, var O’Farrell en talentfull fotballspiller. Han spilte for Cork United da West Ham oppdaget ham og inviterte ham, først på prøvespill og deretter til å skrive kontrakt med klubben.
Matt Busby kom hjem til meg i Leicester en lørdag og tilbød meg jobben på Old Trafford i all hemmelighet.
«Det var vanskelig for meg å velge. Tog var min store lidenskap, men jeg bestemte meg for å dra til London og hadde mange lykkelige år der hvor jeg møtte Ann som ble min kone. West Ham var et lag som var respektert til tross for at klubben ikke hadde vunnet noe særlig», forklarte han.
På denne tiden begynte O’Farrell og Noel Cantwell, som også var fra Cork og som fikk en stor karriere i Manchester United, å stille spørsmål ved måten fotball ble spilt på i England. Debatten ble særlig aktuell etter at England hadde blitt rundtspilt og ydmyket av Ungarn på Wembley i 1953.
«Vi pleide å dra til den italienske caféen Cassatari’s nær Boleyn Ground. Det var meg, Dave Sexton, som senere skulle bli United-manager, Malcolm Allison, Ken Brown, Noel Cantwell og John Bond».
PRØVDE LYKKEN I LONDON: Frank O’Farrell ble tilbudt kontrakt av West Ham og takket ja. I West Ham møtte han flere spillere som han diskuterte fotball med og senere ble de alle innflytelsesrike managere.
Gruppen ble døpt «The West Ham Academy» og da engelsk fotball skulle endres og moderniseres, var deres bidrag av stor betydning.
O’Farrell dro videre til Preston hvor han hadde planer om å avslutte spillerkarrieren før amatørklubben Weymouth ga ham et fristende tilbud om å bli spillende manager.
I Weymouth imponerte O’Farrell ved ta klubben til 4. runde i FA-cupen, og i 1965 dro han videre til Torquay der han ledet klubben til opprykk fra den gamle 4. divisjon på første forsøk.
Forsøkte seg med et lavere tilbud
Større klubber hadde nå bitt seg merke i navnet hans og begynte å vise interesse.
Det var derfor ingen overraskelse at Frank O’Farrell snart var på flyttefot igjen.
Annonse
Iren erstattet Matt Giles i Leicester etter først å ha takket nei til Ipswich Town.
Annonse
Han tok revene til FA-cupfinalen i 1969 og sikret opprykk til 1. divisjon i 1971.
O’Farrell var i samtaler med klubben om en ny kontrakt da Manchester United kom på banen kort tid etter.
Jock Stein og Dave Sexton hadde begge takket nei til United-jobben, og O’Farrell visste han ikke var førstevalget på Old Trafford. Likevel ble han ansett som en gentleman, en spennende manager og en mann med integritet.
TAKKET FØRST NEI: Dave Sexton var ønsket på Ole TRafford allerede på begynnelsen av 1970-tallet, men takket senere ja til å bli Uniteds manager.
«Matt Busby kom hjem til meg i Leicester en lørdag og tilbød meg jobben på Old Trafford i all hemmelighet. United tilbød meg 12 000 pund, et beløp jeg også trolig ville fått i Leicester. Jeg visste at 15 000 pund var normalen for en manager i 1. divisjon på den tiden. Busby forklarte at det var en stor jobb som ventet på Old Trafford, og at det ville ta tre til fem år å bygge opp klubben igjen. Han tilbød meg en femårskontrakt og jeg var smigret. Jeg ba om et par dager til å tenke over tilbudet og diskutere det med kona», fortalte O’Farrell.
Kort tid etter ringte han Matt og de to ble enige om å møtes på et hotell i nærheten av Derby noen dager etter.
«Matt ankom møtet i en Rolls Royce sammen med Louis Edwards, Uniteds daværende formann. Matt var engstelig for at vi skulle bli sett sammen, og vi kjørte derfor videre til en lite trafikkert vei der vi stanset i veikanten og diskuterte kontrakten. Det hele var ganske surrealistisk. Jeg spurte Matt om han kunne gjenta tilbudet som han hadde presentert for meg og det gjorde han. Da ble imidlertid Busby avgbrutt av Edwards som sa «Nei, det er feil Matt. Det er 15 000, ikke 12 000 pund». Ved å vente et par dager før jeg takket ja hadde jeg plutselig fått et tilbud som var 3 000 pund bedre».
EN GÅTE: Frank O’Farrell forklarte til Andy Mitten at styret i United hadde blitt enige om at han skulle tilbys 15 000 pund, men at Sir Matt Busby bare tilbød ham 12
Spørsmålet var hvorfor Matt Busby ikke hadde gikk ham tilbudet på 15 000 som styret ønsket.
Det var en gåte som ble hengende i luften for O’Farrell i hele hans periode på Old Trafford, og som bare ga enda mer næring til irens mistanke om at han neppe ville få frie tøyler til å løse oppgavene på sin måte.
For allerede på sin første arbeidsdag i United måtte han ta en prinsipiell og viktig fight.
Startet strålende
«Matt benyttet managerkontoret på Old Trafford, og forklarte meg at det nye kontoret som var under bygging på Old Trafford skulle være til den nye manageren. Jeg likte ikke tanken og sa fra til Matt», erindret O’Farrell.
Resultatene i starten var en illusjon. Da jeg så på laget tenkte jeg at spillernes rykte og omdømme var bedre enn prestasjonene, med unntak av George Best. Han var unik
Derfor var meldingen hans til managerlegenden Sir Matt Busby klar:
«Før jeg kom hit spekulerte pressen i om enkelte managere hadde takket nei til klubben fordi du fremdeles var en så innflytelsesrik skikkelse her. Det vil være et uheldig signal å sende ut om jeg ikke benytter managerkontoret», forklarte O’Farrell.
Busby ga etter og flyttet tingene sine ut.
«Jeg er en høflig person, men om det er et behov for å gi beskjed så gjør jeg det. Jeg snakket med Jimmy Murphy, som ikke hadde blitt bra behandlet av United da han forlot klubben, og han undret på hvordan jeg hadde fått Sir Matt til å bytte kontor. Han var enig med meg i at det var viktig at jeg ble sett på som manageren som tok avgjørelsene når det tross alt var jobben min».
DA ALT VAR FRYD OG GAMMEN: Frank O’Farrell og Sir Matt Busby da førstnevnte fikk jobben som United-manager i 1971. Da var det smil og glede fra begge parter, men ting skulle endre seg.
Om de første dagene hadde blitt noe turbulente, begynte United bra under Frank O’Farrell. Like før jul ledet United serien og ingen scoret flere mål enn O’Farrells menn.
United-fansen undret på hvor lenge den utrolige oppturen kunne fortsette.
Svaret var, dessverre, ikke lenge.
Allerede på første dag i 1972 tapte United for West Ham, det første av syv strake tap i ligaen. I den andre halvdelen av sesongen hadde United formen til et lag som kjempet mot nedrykk heller enn om ligagullet.
«Resultatene i starten var en illusjon. Da jeg så på laget tenkte jeg at spillernes rykte og omdømme var bedre enn prestasjonene, med unntak av George Best. Han var unik», forklarte O’Farrell.
Belønningen fra O’Farrell var å sørge for at Best ble plassert på samme lønnstrinn i United som Bobby Charlton og Denis Law.
Best gjengjeldte O’Farrells tjeneste ved flere ganger å forsvinne fra treninger og kamptropper etter hvert som privatlivet hans ble stadig mer trøblete.
Og stemningen i United, som hadde vært så bra før jul, ble plutselig en ganske annen da United gikk på det ene tapet etter det andre.
TIL OG FRA: George Best var fremdeles en fantastisk spiller, men med en eksentrist oppførsel som ble en utfordring for den ferske manageren.
«Problemet i United var at da Louis Edwards var formann, var Sir Matt den virkelige maktpersonen i klubben. Det var kanskje ikke et problem så lenge alt gikk bra og vi vant. Sir Matt hadde en spalte i avisen Express der han, etter seks måneder, skrev at jeg trolig var en av de beste signeringene han hadde gjort», fortalte O’Farrell.
Da resultatene uteble, snudde imidlertid situasjonen dramatisk.
Og George Best sin oppførsel ble stadig mer eksentrisk.
I februar 1972 tapte Manchester United hele 1-5 mot Leeds på Elland Road og kort tid etter var Best forduftet.
Selv hevdet driblekongen at han var hjemme i Belfast hos familien, angivelig fordi han var engstelig for sikkerheten deres på grunn av opptøyene i Nord-Irlands hovedstad.
Det var bare ett problem med historien.
Eller rettere sagt dekkhistorien.
«Uheldigvis for George var jeg faktisk i Belfast på besøk hos foreldrene hans på det tidspunktet», forklarte O’Farrell med et smil.
Det som uansett var åpenbart var at den aldrende United-stallen trengte store utskiftninger.
Særlig på topp.
Ted MacDougall ble hentet fra 3. divisjonsklubben Bournemouth, men slet med å tilpasse seg nivået i den øverste ligaen. Det gikk ikke stort bedre med Wyn Davies som kom fra Manchester City og Ian Storey-Moore fikk mye av karrieren ødelagt av skader.
Frank O’Farrell sikret seg imidlertid en klassespiller da han hentet den unge forsvarsspilleren Martin Buchan fra Aberdeen for 125 000 pund.
KLASSE: Martin Buchan, her avbildet i FA-cupfinalen mot Liverpool i 1977, ble hentet til United av Frank O’Farrell
«Martin var en smart spiller med de rette holdningene og han ga 15 år til United. Han var kanskje ikke den mest populære spilleren i troppen, fordi han skilte seg ut fra resten. Han spilte gitar og lærte seg språk. Han var også en familiemann. Jeg hadde stor sans for Martin, og etter alle problemene jeg hadde hatt med George Best var han en fornøyelse å jobbe med.
O’Farrell foretrakk også å promotere Manchester United ved å møte supportere fremfor å spille golf med Sir Matt og flere av de andre spillerne.
Det var klikkdannelser internt i Manchester United og verken O’Farrell eller Buchan var en del av den populære klanen.
Da resultatene forble skrøpelige, ble forholdet mellom Busby og O’Farrell stadig dårligere.
«På en tilstelning i regi av klubben tok Sir Matt min kone til siden og sa at jeg var en sta einstøing, og spurte om hun kunne be meg om å snakke med ham. Jeg inviterte Matt inn på kontoret for en kopp kaffe den påfølgende mandagen. Jeg gjentok det han hadde sagt til min kone, og Matt svarte at jeg ikke burde benket Bobby Charlton og at Martin Buchan ikke spilte bra nok. Dermed blandet Sir Matt seg inn i mine valg som manager, og Martin hadde vært en av våre desidert beste spillere», sa O’Farrell.
KONGEN ABDISERTE: Dennis Law, som ble kalt «The King» av Stretford End, hadde vært en utrolig måltyv for United. Men på begynnelsen av 1970-tallet var det klart at skottens karriere var på hell.
Iren skjønte nå at det bare var et tidsspørsmål før det ville skjære seg helt mellom de to. Den påfølgende sesongen startet svakt, og da United tapte 0-5 mot Crystal Palace like før jul, tok klubbens tålmodighet med O’Farrell slutt.
Han ble sparket 19. desember 1972.
Uvitende om at styret allerede hadde bestemt seg for å besegle O’Farrells skjebne, skrev David Meek en artikkel i Manchester Evening News som fikk tittelen «Be Fair To Frank».
United trodde Meek med vilje prøvde å sette klubben i et dårlig lys og nektet Meek å reise med lagbussen på bortekamper igjen.
Ingen journalist fikk noen gang reise med United-laget siden.
Ydmykende sorti
For O’Farrell var det ikke bare selve avskjedigelsen som var ydmykende.
«Jeg måtte saksøke United for brudd på kontrakten ettersom jeg hadde tre og et halvt år igjen av avtalen min. En periode måtte jeg møte opp på arbeidskontoret på Salford Labour Exchange for å få arbeidsledighetstrygd for første gang i mitt liv. Det var ydmykende, men sjefen på arbeidskontoret skjønte hvilken situasjon jeg var havnet i, og tilbød meg å komme inn bakveien på kontoret», forklarte han.
En av Sir Matts venner kom til meg og tilbød meg et rentefritt lån på 10 000 pund for å hjelpe meg med huslånet jeg måtte betale på.
Det tok ni måneder før United betalte det de skyldte O’Farrell.
«Jeg måtte skaffe meg advokat, men jeg visste også at flere av dommerne i rettssystemet hadde mektige venner i Manchester United-styret, og jeg likte ikke tanken på å møte dem i retten. Advokaten min var Manchester City-fan og sa han så frem til å kunne kryssforhøre Busby i vitneboksen. Så langt kom vi aldri. Like før saken kom opp, gikk United med på å betale det jeg hadde utestående».
Det som fulgte overrasket imidlertid O’Farrell positivt.
«En av Sir Matts venner kom til meg og tilbød meg et rentefritt lån på 10 000 pund for å hjelpe meg med huslånet jeg måtte betale på. En annen venn av Sir Matt, som jeg aldri tidligere hadde truffet, sa han syntes synd på meg og inviterte oss på ferie på yachten sin i Middelhavet uten at det kostet oss ett eneste pund. Det var en fantastisk gest og veiet langt på vei opp for det negative inntrykket jeg hadde fått av United. Jeg har hatt et godt liv siden og erfaringene fra Old Trafford tilhører fortiden nå», forklarte O’Farrell i intervjuet.
O’Farrells erstatter var karismatiske Tommy Docherty som forlot jobben som Skottlands landslagssjef for å ta over et United-lag som haltet stadig mer.
Law og Charlton var på hell av sine karrierer og Best var særdeles vanskelig å forholde seg til.
United var en klubb som nå levde på fordums storhet og i 1974, bare seks år etter at United var best i Europa, rykket Manchester United ned.
Frank O’Farrell lyktes ikke som United-manager, men det er verdt å huske på at han hadde en bortimot umulig oppgave.
