«Et enormt ansvar hviler på disse to»

Andy Mitten er redaktør og stifter av fanzinet «United We Stand», et blad han startet i 1989 da han var 15 år gammel. Mitten er en anerkjent og velkjent journalist og forfatter. Han skriver flere eksklusive saker for united.no og United-Supporteren.

Av: Andy Mitten
Oversatt av: Bjarte Valen 

Jeg husker veldig godt togturen for ett år siden da jeg skrev spalten min til United-Supporteren. Jeg satt på toget fra Gdansk til Warszawa og United hadde akkurat tapt Europa League-finalen mot Villarreal på straffer.

Finaletapet i den polske havnebyen gjorde stor skade for Solskjærs prosjekt som United-manager.

Om han hadde vunnet Europa League-troféet, ville det gitt ham en helt annen egenkapital inn mot den nye sesongen. Et trofé i Europa har den effekten, noe Sir Alex Ferguson forklarte meg på et hotell i Trondheim sommeren 1992.

Seieren i cupvinnercupen mot Barcelona i Rotterdam 1991 hadde gitt laget hans selvtillit, tro og et fundament til å bygge videre på. United hadde kun blitt nummer seks i serien og Ferguson trengte det troféet.

Det samme kan sies om Ole Gunnar Solskjær også, men det ble verken Solskjærs eller Uniteds kveld i Gdansk.

Likevel er stemningen langt verre blant United-fansen nå enn på tilsvarende tidspunkt i fjor. På toget fra London hjem til Manchester var det horder av United-fans som hadde sett laget sitt tape mot Crystal Palace, det sjette strake bortetapet i det som ble en begredelig sesongavslutning. Mens laget virket vaksinert mot å score, rant baklengsmålene inn.   

I mine øyne har United lagt bak seg den verste sesongen siden 1988/89, men du kan knapt sammenligne Manchester United anno 1989 med hvordan klubben ser ut i dag. 17. mai 1988 gjestet AC Milan Old Trafford i en vennskapskamp der United måtte betale i dyre dommer for å få den italienske klubben på besøk.

Nå blir United sett på som en (mye) større klubb og kan kreve et langt høyere honorar enn AC Milan for å stille opp i vennskapskamper. Den gamle italienske storheten har hatt sine problemer i flere år, men ble nylig kronet til seriemester i Italia med Zlatan Ibrahimovic på laget. United har også vært gjennom en trøblete periode, og klubben står fremdeles med begge beina plantet i den problematiske gjørmen.

Det aller meste var ille i sesongen vi nettopp har lagt bak oss, med ett klart unntak.

Fansen.

Old Trafford er utsolgt på hjemmekampene og på bortekampene finner du alltid en rekke supportere på desperat jakt etter billetter i siste liten.

Selv utenfor Selhurst Park gikk billettene for over 200 pund på svartebørsen, og det til en kamp som hadde minimal betydning. Kall det gjerne blind kjærlighet, men når United-fansen synger «We‘ll support you ever more» så mener de alvor. 

Det vil bli mange endringer i United i sommer.

Noen ganger er det nødvendig, andre ganger er det ikke like heldig at så mye endres på kort tid. Du vil garantert kunne lese en rekke artikler om spillere som kommer og spillere som forlater United i sommer.

Endringer i spillerstallen skaper langt større overskrifter enn om ledende skikkelser i administrasjonen forlater klubben. Likevel er det flere viktige og sentrale folk som nå takker for seg i United. 

Kommunikasjonsavdelingen er et godt eksempel på en avdeling som har gjennomgått store endringer. Du så ikke Karen Shotbolt ved siden av Erik ten Hag da nederlenderen ble presentert som den nye United-manageren.

Den tidligere pressesjefen, som har jobbet i United i 22 år, sluttet nemlig i jobben dagen i forveien. Shotbolt var bindeleddet mellom spillerne og media, og det var hun som satt ved siden av managerne på podiet da de snakket med media på sine pressekonferanser.

Hun reiste med laget, samarbeidet godt og tett med Solskjær og opplevde nok at posisjonen hennes ble litt svekket etter at nordmannen forlot Old Trafford.

Shotbolts avgang kom i kjølvannet av at kommunikasjonsdirektøren Charlie Brooks forlot United. Brooks hadde jobbet i Nike-ledelsen og flyttet med familien fra Oregon til Manchester i september 2018, akkurat da ting holdt på å gå helt skeis for José Mourinho.

Det var en tøff start for Brooks, og jobben ble ikke enklere da mye gikk galt for klubben, både på og utenfor banen.

Brooks nyter stor respekt i bransjen og vil temmelig sikkert få en ny jobb om ikke lenge. Store deler av den jobben han gjorde som virkelig var positiv under pandemien, ble overskygget av at Manchester United var en av de tolv klubbene som ville starte den forhatte Superligaen.  

Brooks forsøkte å endre måten Man­chester United kommuniserte på, for han skjønte at United var en klubb som hadde stått stille der andre klubber hadde utviklet seg.

La meg gi et eksempel: Sommeren 2018 spilte Manchester United mot Liverpool i Michigan. Like før kampen kom Liverpools kommunikasjonssjef bort til meg. Jeg kjente ham ikke fra før, men han presenterte seg, fortalte hvilke av mine artikler han hadde lest og ga meg både oppmuntrende og konstruktiv tilbakemelding på dem.

Han hadde veldig god oversikt over det jeg skrev, og jeg dekker på ingen måte Liverpool. Skal jeg være helt ærlig tror jeg ikke de ansatte i United har snøring på hvem som dekker Liverpool, og i enda mindre grad hva de skriver.

United hadde knapt noen i kommunikasjonsavdelingen som behersket andre språk enn engelsk, noe som ville vært en stor fordel i dagens multinasjonale medie­bilde.

Presse­fasilitetene på Old Trafford tilhørte også fortiden og noe så elementært som å sørge for at internett var stabilt, viste seg å være svært vrient.

Jeg vet om fem personer som har sluttet i kommunikasjonsavdelingen til United i løpet av de siste to årene, og det er kun seks personer som til enhver tid jobber der.  

Andrew Ward var mannen som satt ved siden av Ten Hag da nederlenderen møtte media for første gang på Old Trafford. Ward er en smart fyr og han er United-fan. For mange år siden var han redaktør for et fanzine som het «K-Stand». Han har senere jobbet som journalist i Financial Times. Bakgrunnen hans er solid, og det trenger den også å være i en klubb som United.  

La oss gå tilbake til USA og sommeren 2018.

Før kampen mot United hadde Jürgen Klopp takket ja til å møte fansen og folkene bak podkasten «The Anfield Wrap». Han var smilende, imøtekommende og bød på seg selv.

Det gjorde ikke kollegaen hans i United, José Mourinho.

Portugiseren takket nei til samtlige intervjuforespørsler foruten de han var kontraktsbundet til å gjennomføre. Han møtte ingen fans og fortalte sågar, i full offentlighet, at han ikke ville ha betalt for å se det reservepregede United-laget han måtte stille med mot Liverpool.

Det var en PR-katastrofe.

Intet mindre.

Og det er vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at Liverpool løste den seansen mye bedre enn United.  

For noen uker siden ble Mo Salah kåret til årets spiller av fotballjournalistene. Prisutdelingen fant sted i London og var skvist inn i kamp-programmet mellom Cham­pions League-semifinalen i Spania mot Villarreal og den viktige ligakampen mot Tottenham på Anfield.

Jeg er rimelig sikker på at dersom en United-spiller hadde vunnet prisen, ville han ikke fått tillatelse til å dra til London for å motta den. United hadde heller sendt en videohilsen fra den aktuelle spilleren.

Liverpool derimot, insisterte på at Salah måtte dra. Det gjorde egypteren, og han fikk en varm mottakelse. Det somme gjorde Jürgen Klopp som vant prisen som årets manager, kåret av The League Managers Association.

Midt i et tettpakket program var også han til stede på prisutdelingen og sjarmerte publikum med sin utstråling, ikke minst da tyskeren var klar på at Sir Alex Ferguson skulle være med på bildet da han fikk overrakt prisen.   

United har på mange måter hengt igjen fra tiden under nevnte Ferguson.

Under skottens ledelse kunne United tillate seg å takke nei for å skjerme spillerne.

Men det som har skjedd i årene etter Fergusons avgang, er at spillerne i stadig større grad har måttet stille opp for å promotere klubbens sponsorer i stedet. Unntaket var Alexis Sánchez som ikke ville stille opp på noe som helst.

Stemningen i klubben på den tiden var dårlig. Humøret ble betraktelig bedre etter ansettelsen av Ole Gunnar Solskjær, men til slutt ble det vanskelig også for han.   

Ed Woodward er ikke lenger den administrative sjefen i United. De ansatte så ikke mye til ham uansett, fordi han hadde sin base i London.

Den nye sjefen, Richard Arnold, bor lokalt sammen med familien og er derfor på Old Trafford praktisk talt hver eneste dag. Det er en stor fordel. Woodwards familie ble boende i London og selv brukte han knapt huset der illsinte United-fans protesterte i 2020.

Arnold er en tykkhudet leder. Jeg minnes en direktør i United som beskrev Arnold på følgende vis til meg: «Jeg ville ikke likt å forhandle med ham. Jeg er glad han er på vårt lag». 

I likhet med Erik ten Hag har Arnold en vanskelig jobb.

Han har derfor delegert mange av de viktige fotballrelaterte avgjørelsene til fotballdirektøren John Murtough. Du kan forvente å se Murtough og Collette Roche, Uniteds driftssjef, være like mye i rampelyset i tiden som kommer som Arnold selv.

Hva så med Murtough som har fått et langt større ansvar nå?

Det var Murtough som valgte å gå for Ralf Rangnick som Solskjærs erstatter ut sesongen. Det var et lite vellykket grep om vi vurderer ut fra lagets prestasjoner under tyskeren.

Det er også Murtough som tok avgjørelsen om å gå for Erik ten Hag. Han har også evaluert speidernettverket til United og bestemt hvem som får bli og hvem som må gå.

Den viktigste avgjørelsen er imidlertid managervalget.

Om Ten Hag ikke lykkes i United vil også Murtough ha mislyktes. Det finnes enkelte som tviler på at fotballdirektøren har de nødvendige kvalifikasjonene som skal til, men han har også bred støtte fra et klart flertall i klubben og han nyter Joel Glazers fulle tillit.  

Elefanten i rommet er og forblir den amerikanske Glazer-familien som i praksis eier Manchester United.

Fansen har protestert mot dem også denne sesongen og sunget svært lite fordelaktige sanger om dem. Presset på eierne har også blitt intensivert ettersom United, som en av klubbene med de aller høyeste lønnskostnadene i hele verden, ikke har vunnet noe på fem år.  

Glazer-familien står fast ved at de ikke ønsker å selge Manchester United.

Det er lett å skjønne hvorfor. Klubben er nå verdt rundt fire milliarder pund og Glazer-familien brukte kun om lag 270 millioner pund fra egne midler da de kjøpte United i 2005.

Resten kom i form av låneopptak og en betydelig del av disse lånene hefter fremdeles United. Fansen blir ikke kvitt Glazer-familien med det første, og kritikken mot de amerikanske eierne vil kun bli mildere om laget igjen kjemper om de gjeveste titlene og familien leverer på løftet om en vesentlig oppgradering av Old Trafford og en betydelig økt innflytelse for supporterne. 

Problemene i United blir ekstra smertefulle i en tid der Manchester City og Liverpool bare har blitt sterkere og sterkere.

City har ennå ikke vunnet Champions League eller dens forgjenger serievinnercupen, men har til gjengjeld vunnet ligaen i fire av de siste fem sesongene.

Liverpool har gjort det skarpere i Europa og har kun én ligatittel de siste 30 årene. Likevel har Liverpool vært med på å sette en standard som United må strekke seg etter. Liverpool vant ikke Premier League denne sesongen heller og United troner fremdeles øverst med sine 20 ligatitler.

Det ga United-fansen noe å juble over på Selhurst Park da «20 times» ble sunget.

Samtidig viser det hvor langt United har falt. Forhåpentligvis vil Ten Hag ta United ut av skyggenes dal og igjen gjøre at klubben vil kjempe om de største troféene.

Det vil i så fall være på tide.