– Jeg tror egentlig ikke at han er mer opptatt av å tjene penger enn å vinne trofeer

Av: Andy Mitten

Ed Woodward er ikke en populær mann blant United-fansen. Den viseadministrerende direktøren har tross alt vært nøkkelmannen bak de viktigste avgjørelsene siden han fikk sin nåværende jobb i 2013.

Så skal det sies at United-fansen, selv når det går bra, gjerne misliker de som tar avgjørelsene.

Hvis Martin Edwards ikke var populær da klubben vant the Treble i 1999 og David Gill ikke var det da United vant ligaen, Champions League og klubb-VM i 2008 – hvilken sjanse har da noen som helst i jobben?

Akkurat som at Everton-fansen alltid hater manageren sin så hater United-fansen alltid de som sitter på toppen i klubben.

Det betyr ikke at fansen ikke kan endre synspunkt i ettertid.

Gill var en populær mann blant de ansatte, men ikke blant fansen. Han er likevel mye bedre ansett nå i ettertid enn han var da han hadde jobben. Han er til og med, blant noen, sett på som en fotballmann. Det var han imidlertid ikke. Han var en reiseoperatør.

Han var imidlertid veldig god til å ha tillit til Sir Alex Ferguson, og han var også den eneste som turte å si Ferguson imot.

Woodward gir nesten ingen intervjuer, men jeg fikk tre timer med ham i 2013 og nylig fikk jeg så 90 minutter i et nytt intervju.

Jeg var bekymret over utviklingen med United, og følte at han hadde et ansvar for å svare på noen utfordrende spørsmål om det som foregår. Han sa ja til praten.

Det er interessant å se hva som da skjer, altså hva som skjer når man har intervjuet upopulære personer.

Det er de som ikke klarer å se forbi det at de misliker personen, og stiller spørsmål ved hva poenget i det hele tatt var med å ha intervjuet. En kvinne spurte meg hvorfor jeg ikke ga ham en på trynet.

Samtidig ville samfunnet vært mye verre hvis for eksempel politikere, sjeldent personene som er mest elsket, aldri ble intervjuet eller ble stilt spørsmål om det som foregikk. En fri presse er faktisk viktig for demokratiet, men etter at jeg pratet med Woodward har jeg hørt folk som sier: «Jeg kommer i alle fall ikke til å betale for å lese om ham».

Samtidig trenger vi (red.anm: fanzinet United We Stand) folk som er villig til å betale for det vi gjør. Det kostet meg personlig 400 pund for å treffe ham på så kort varsel som det ble. Hele seansen tok 31 timer og jeg ga bort en helg jeg ellers kunne brukt med familien min. Jeg kan ikke bare gi det bort gratis.

Til en viss grad har fotball blitt en popularitetskonkurransen. Ansatte i United ler nærmest av at hver gang de legger ut alternativene til «kampens beste spiller» så er det som regel den mest populære spilleren som vinner. Uansett.

Hvis jeg selv intervjuer en veldig populær tidligere toppspiller så får jeg nesten automatisk i retur: «Fantastisk intervju», selv om folk ikke har lest det. Det handler rett og slett om at de liker personen som jeg har snakket med.

Timing er også viktig. Hvis noen spiller bra og du intervjuer dem da så er det atskillig flere mennesker enn normalt som vil legge merke til det.

Jeg var for eksempel i Roma forrige uke for å treffe Chris Smalling. Han imponerer der nede, og intervjuet gikk veldig bra. Hadde jeg gjort det samme intervjuet mens han stort sett spilte en perifer rolle i United så ville det ikke blitt tatt imot på samme måte. Da ville han vært en av syndebukkene i stedet.

Jeg var nylig også i Kristiansund for å treffe folk som kjenner Ole Gunnar Solskjær godt, men siden han slet så var det få som brydde seg særlig om artikkelen da den kom. Jeg intervjuet Nemanja Matic i sommer, men igjen – de fleste kunne ikke brydd seg mindre om det.

Så har ikke akkurat Woodward hatt luksusen med å være populær.

Vi vurderte å ha ham på forsiden av magasinet vårt, vi laget også noen alternative forsider med ham, men det ble bare ikke riktig. Han er en 47 år gammel bankmann fra Essex – ikke king Cantona.

Det var likevel viktig å intervjue ham.

Det handler ikke bare om å stille spørsmål, heller, men å gjøre det klart for ham hva som rører seg, for eksempel blant fansen. Alternativet er å slenge en mengde dritt i hans retning, men det lytter han i alle fall ikke til.

Jeg fortalte Woodward om bekymringene mine rundt en rekke områder, alt fra spillerkjøp til akademi og klubbens fasiliteter. Jeg kunne også sakene mine godt om de tingene. Det har for eksempel vært for lite investeringer i Old Trafford, og jeg har skrevet mer om det enn noen annen journalist.

Når man sitter foran klubbens store lederen så kan man altså få frem synspunktene sine, noe jeg gjorde, men til slutt så er han uansett bare en ansatt for Glazer-familien. Det er ikke han som eventuelt ville betalt for en ny tribune på Old Trafford.

Jeg synes også at Uniteds kommunikasjon utad har vært for dårlig, og sa det også til ham. Han var enig med meg i det, og lovet forbedringer.

I ettertid er det i hovedsak ett spørsmål jeg har fått: Hvordan fremstår egentlig Ed Woodward på tomannshånd?

Folk spør fordi de ikke vet og fordi de er nysgjerrige. De leser bare negative ting om mannen, men samtidig må han jo gjøre noe rett i jobben siden han har overlevd så lenge – og da tenker jeg at han må ha gjort noe rett mer enn det å tjene penger på vegne av Glazer-familien.

Woodward ville aldri ha kommet der han er uten å ha visse kvaliteter i omgang med andre mennesker. Hvis alle mente at han var en idiot så ville han ikke ha nådd dit han er – og blitt der – men han gjorde det og han er fortsatt der.

Han er omgjengelig med journalister, mye mer enn det David Gill var. Gill, og husk dette, kuttet faktisk all kontakt mellom klubben og fansen etter Glazer-overtakelsen. Før overtakelsen så ga han intervjuer.

Men hvorfor gjorde Woodward intervjuet med meg? Hva tjente han på det?

Én ting, han mener at en del av det som skrives om han rett og slett er feil, at det spres løgner. Jeg tror at han følte et behov for å sette en stopper for noe av det.

Et eksempel: Han stod i alle fall hardnakket på at det var sant at han ikke var delaktig i sportslige avgjørelser.

– Det er en myte at jeg ser på You Tube og så velger spillere, sa han.

– Jeg gjør ikke det. Det å finne rett spiller er en kunstform, og det er noe jeg ikke har noen interesse for.

– Det jeg ønsker er å ha ordentlig prosess på veien til spillerkjøpet. Hvis du bruker en masse penger på en spiller så er man jo nødt til å sørge for at man treffer mer enn man bommer, fortsatte han.

Min mening: Jeg tror ham også på det.

Tror jeg at han er mer opptatt av å tjene penger enn at United skal vinne trofeer? Egentlig ikke. Det at United vinner hjelper jo ham og også klubben siden seirer gir mer penger.

Han har også en stolthet, som alle som er involvert innen fotball har, og han vil ikke forbindes med en klubb som underpresterer. På den måten er han akkurat som en manager som kjemper nede i sumpa. De liker det ikke.

Han må imidlertid ta skylda for noen av Uniteds nedturer, akkurat som han bør få ros for å ha fått i gang Uniteds kvinnelag.

Samtidig er det gutta som de fleste United-supporterne er opptatt av. Laget med de største lønnsutgiftene burde ikke ligge midt på tabellen. Han burde ta de vanskeligste avgjørelsene, og treffe mer enn bommer.

Han vokste ikke opp som United-fan, men han er til stede på 90-95 prosent av kampene. Når han nå er på kamp så har han lært seg at han aldri må smile siden det bildet kan bli brukt mot ham etter et tap – noe det har vært for mange av med United.

Woodward sa en masse bra ting i intervjuet, men han vil alltid bli målt på den eventuelle suksessen laget faktisk har ute på banen.

Det var for eksempel ingen kritikk av Woodward dagen etter at United vant mot Paris St. Germain i mars. Da stod fansen heller i kø for å ta ham i hånda.

Han har et bilde på kontorveggen sin av Eric Cantona, Ole Gunnar Solskjær og Alex Ferguson da de tre traff hverandre på Parc des Princes. Det er en av få høydepunkter de siste månedene.

Woodward mener at United, ved å jobbe hardt, kan konkurrere med de økonomiske stormaktene fra Abu Dhabi eller en russisk oligark. Han tror at United vil nå tilbake til toppen, men igjen – fansen vil først tro det når de faktisk ser det.

Han mener også at økonomisk fair play langt i fra er perfekt, men at United har lært seg å operere innenfor de rammene som er lagt.

Han mener også at Uniteds eierskapsmodell er bedre enn hos andre, siden det gir en stabil struktur i stedet for at man har en ny klubbpresident og andre sentrale personer som kommer inn hvert femte år og da mest for å få kortsiktig suksess.

Woodward mener at modellen, som blant annet Barcelona og Real Madrid lever etter, kan skape utfordringer og risiko for en klubb hvis de bruker for mye penger og satser for hardt før et nytt skifte skjer.

Han mener også at Uniteds stabile modell sikrer at klubben kan han en langtidsplan. Han er også klar på at den planen først kan kalles en suksess hvis United igjen vinner Premier League. Akkurat det virker United nå å være langt unna, med bare tre seirer på de første elleve ligakampene.

Med de resultatene – og den svake avslutningen på forrige sesong – så er Woodwards omdømme på bunnivå blant United-fansen. Det er kun bedre resultater eller bedre fotball som kan endre på det.

Han slapp unna mye kritikk da han sparket Moyes, Van Gaal og Mourinho, noe han uansett mislikte, og han håper å unngå at det samme skal skje igjen. Spesielt siden han aldri tidligere har måttet sparke en klubblegende.

Så får vi bare håpe at han slipper det med Ole Gunnar, og jeg har lenge ment at enhver manager fortjener tid på denne jobben. Samtidig må Solskjær også levere bedre resultater enn han har gjort.

Det samme gjelder Ed Woodward.

Om Andy Mitten:

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for fanzinet United We Stand og etter et langt liv som United-supporter, følger han United verden rundt.

Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren. Han skriver også fast for united.no og The Athletic.