Jeg husker ikke alt fra min første fotballtrening, men glede og spenninger var det masser av – og det hele ble nesten umiddelbart en stor del av livet mitt. Ikke nok med at vi spilte selv og hadde det veldig gøy sammen, vi fant også mye glede (og konkurranse) i våre egne favorittspillere og lag. Idoler. Lag og spillere vi så opp til, men som de fleste andre gjenger med smågutter fra det kalde nord så var «Gutan» det store.
Det toppa seg mange år senere da vi gikk på ungdomsskolen. Vi fikk et stipend av kommunen til en prosjektoppgave og reiste til Tromsø for å observere treninger, snakke med klubben og intervjue flere spillere om deres liv. Gudene vet hva oppgaven var for faglig sett (sikkert en prosjektoppgave i gym), men for oss var det som den store drømmen ble til virkelighet.
Annonse
Det toppa seg da vi fikk møte Rune Lange og til og med fikk snakke med han personlig. Rune Lange var på den tiden den store snakkisen i media som følge ryktene om overgang til Tyrkia og Trabzonspor. Interessen for United kom nesten umiddelbart etter den første treningen mange år før møtet med Rune Lange. De fleste på laget heia på TIL, men hadde sin aller største interesse for engelske lag med god hjelp fra overivrige fedre. Noen heia på Liverpool, noen på United, Spurs, Leeds osv.
Jeg husker bare biter av United på TV, men det var nok finalen i Cupvinnercupen i 1991 og diverse påfølgende kamper i 1992 som var den store greia for meg. Mark Hughes scoret to mål i finalen og stilte med flere klassespillere den gangen; Ince, Sharpe, Hughes, McClair, Robson, Pallister, Bruce osv.
Dette skjedde samtidig som jeg fikk lov å abonnere på Boing (fotballpakken som kom hver måned) og ble forsterket allerede da jeg fikk den første pakken som inneholdt mye fra den finalen, masse klistremerker og plakater. Jeg var 8 år og solgt. Så lett, men samtidig så evigvarende. Det tok av da vi i 1996 signerte både Ronny Johnsen og Ole Gunnar Solskjær og Class of ’92 var i full blomst.
Fotball utgjør en stor det av livet vårt. Det er en del av oss og gir et ekstra kick i en ellers så krevende hverdag. Det innebærer opp- og nedturer. Glede og tårer. Kjærlighet og hat. Skuffelser. Mange skuffelser, særlig de siste årene.
Det som allikevel fremstår som aller mest kritisk akkurat nå, er hvor vi er og hvor vi har vært en stund nå. Jeg orker ikke å starte på nok en GlazerOUT diskusjon, der er de fleste av oss enige. Jeg vil heller sette søkelys på hva vi har hatt, hva vi har og hvor vi er på vei.
Etter hvert som Sir Alex Ferguson fikk stabla på plass et slagkraftig lag, så kunne han fortløpende supplere med fantastiske spillere til et allerede sterkt kollektiv. Han hadde alle typer i laget sitt. Unge og gamle, tekniske og fysiske, ledere og arbeidsjern. Det var lett å se både en rød tråd og en måte å spille på. For hver gang han ble utfordret, om det var Leeds, Blackburn, Arsenal, Liverpool, Chelsea eller City, så klarte han alltid å svare tilbake. Selv om han gjorde rare valg underveis og ikke minst kjøp som Bebe og en rekke andre spillere, så klarte han alltid å slå tilbake.
Etter tre managere og x antall spillerkjøp så har vi fortsatt ikke klart å slå tilbake.
Vi har forsøkt å kjøpe spillere (ja, jeg vet noen er uenige i hvem som egentlig kjøper spillerne) til managerne og deres nye spillestil uten suksess. Men felles for alle kjøp så har de fleste av oss savnet denne røde tråden som Sir Alex Ferguson opprettholdt gjennom mange år. Vi har kjøpt klasse på klasse uten at vi har klart å få noe igjen for investeringene (igjen, jeg vet at mange er uenige i hvem som egentlig kjøper spillerne og graden av kvalitet på noen av dem).
Annonse
Vi har forsøkt og feilet. Det er fasiten etter Sir Alex Ferguson. Så kan man selvfølgelig diskutere om vi har forsøkt riktig eller hvem som har skylda for at vi ikke har lykkes.
Da klubben annonserte Solskjær som manager så ble jeg glad. Ikke fordi han er norsk (det er jo selvfølgelig kult det også), men fordi han har vært en del av klubben og bidratt til å skrive historie i så mange år. Han kjenner alt og alle ut og inn, både som spiller og senere som trener i klubben.
Han har United i blodet. Og det har jeg savnet helt siden Sir Alex Ferguson.
Det hørtes muligens litt romantisk ut, men jeg liker måten klubblegender blir trenere på. Jeg syns det er kjempekult at Lampard nå leder Chelsea uavhengig av mitt forhold til Chelsea. Pep Guardiola gikk i gradene i Barcelona og vant alt han kunne vinne med Barcelona til slutt.
Jeg liker tanken på at man satser på de som faktisk kjenner klubben og som kan sette rettmessige krav og forventinger til de rundt seg. De som kjenner til identiteten og historien til klubben de leder.
Vi kommer selvfølgelig ikke unna diskusjonene om hvorvidt Solskjær har kvalitetene som skal til for å lede Manchester United under en ny omstrukturering og løfte klubben til et nivå som muliggjør at vi kan konkurrere mot de beste igjen. Men for å kunne ta den diskusjonen, så må vi også innse hvor vi er og hva vi har først.
Det føles ikke lengre som om vi er blant de beste og akkurat det tror jeg smerter for veldig mange nå. Jeg tror heller ikke at Poch, Pep eller Klopp nødvendigvis hadde gjort det så mye bedre enn Solskjær med dagens mannskap. Pep sleit seg CL-plass (og bare 3 poeng foran Arsenal på 5. plass) i sin første sesong til tross for at han kjøpte en haug av spillere og hadde et mye sterkere lag på papiret enn hva Solskjær har nå.
Og hvem tror dere ville tatt over nå? La oss konkludere med følgende: Rashford skal lede angrepet sammen med en til nå skadeplaget Martial og en ny verving i James (som atpåtil er 21 år). Han skal få hjelp fra en midtbane bestående av spillere som Matic, McTominay, Pereira, Fred, Mata, Lingard (jeg liker han og gir han tid, bare så det er sagt).
Annonse
Alle kjøpene gjort før Solskjær passer ikke inn i stilen til Solskjær og har fortsatt til gode å vise klasse slik vi er vant med. Ingen av disse har verken riktig alder eller riktig kvalitet til å heve laget slik vi at vi fremstår slik vi ønsker at vi skal spille.
Vi har et solid forsvar, men det hjelper lite når resten av laget ikke har kvaliteten som trengs for å pushe fremover. Det er ikke noe fart i Matic og Mata. McTominay har ikke kreativiteten vi trenger og resten av gutta er unggutter.
Hvor finner vi typene som Scholes, Giggs, Irwin, Hughes, Keane, Beckham, Cantona, Yorke, Ronaldo, Nani, Rooney, Van Nistelrooy for å nevne noen? Hvor er de som kan dra av to mann og spille Rashford fri? Eller den som kan slå en sugen pasning fra midten som fører til klikk-klakk og mål?
Jeg husker vi hadde Solskjær, Sheringham, Cole og Yorke på topp samtidig. Kvalitet i to spisspar. Vi er ikke der i dag.
Jeg husker vi kunne mønstre en midtbane som var bunnsolid over lang tid. Vi er ikke der i dag heller.
I CL-finalen i 1999 stilte vi med Blomqvist, Butt, Beckham, Giggs, Cole og Yorke. I 2008 stilte vi med Hargreaves, Scholes, Carrick, Ronaldo, Tevez og Rooney i midtbane og angrep. Klasse på klasse i begge finaler, både på banen og på benken. Da skapte vi en haug av sjanser, vi fikk til flyt i alle ledd og det ble tydelig hva vi sto for både når det kom til stil og taktikk.
Rashford og Martial hadde kunne vært der med en solid midtbane bak seg. Deretter begynner det å bli tynt på alternativer.
Det er helt åpenbart at vi trenger å bygge opp et nytt lag og at vi trenger flere konkurrenter til dagens spillere. Dette laget har mye bra og lovende, men samtidig også store svakheter. Vi er for avhengige av enkeltspillere og ikke kollektivet. Kollektivet er ikke solid nok. Vi har både gamle spillere og treige spillere. Vi mangler teknikere, vi mangler ledere og vi mangler kraft. Maguire kan være en leder og det kan også enkelte andre i dagens lag. Men vi mangler flere typer med riktige hoder.
Når det er sagt, så har vi startet første del av et prosjekt som skal fornye og forbedre laget. Vi har fått inn Wan-Bissaka, Maguire og James. Det er tre solide forsterkninger og første steg i en større omstrukturering av laget vårt.
I neste vindu trenger vi å styrke midtbanen og angrepet. Vi trenger å få inn kvalitet, kreativitet og hurtighet.
Hypotetisk sett, vi henter kvalitetsspillere (ikke stjerner) i de neste to vinduene:
Annonse
Januar 2020: Maddison, en midtbane og en spiss Sommer 2020: midtbane, back, ving og spiss
Da stiller vi med et rimelig slagkraftig lag som skal klare å hevde seg i 2020/21 sesongen.
Jeg mener vi mangler 5-7 spillere for å hevde oss. Da kan unggutta blomstre uten å måtte være de som skal bære laget (særlig i motgang) og vi kvitter oss med de som drar ned tempoet eller som ikke passer inn i det «nye» United.
Men veien dit blir humpete og tung. Vi må bare akseptere at det ikke blir lett og at vi er et stykke unna å være et topplag. Vi kommer til å spille dårlig, vi kommer til å spille bra – men vi kan ikke forvente stort i år.
Fasiten er at vi har prøvd store navn og jeg ser ingen vei ved å satse på noe nytt nok en gang, uavhengig av hvem som har skylda for at vi fortsatt ikke er et topplag.
Nå må vi stå ved vår manager og la han få bygge sitt lag. Jeg er så vanvittig skuffa over det vi leverer på banen, så energiløst og dødt det virker å være – men jeg jeg gir fortsatt prosjektet minst to vinduer til for å lykkes.
Det store spørsmålet er om ledelsen tenker det samme. Det er så herlig å høre på Neville og hans analyser etter hver kamp. Og han får virkelig sagt det bra;
– I’m not panicking as a fan. I’m frustrated but not panicking. – They can’t jump off the Solskjaer track. They have to support the manager and find a way of signing players. – They had the best manager in the world in Jose Mourinho and he couldn’t get where he wanted to be. Louis van Gaal, an experienced manager at Barcelona and Ajax, couldn’t. – They must stick with the plan. There will be frustrations along the way. Take a deep breath, take the criticism, but it will take time and it’s not a quick fix.
Det er lov å være kritisk og skuffa. Det har vært tøft. Jeg har vært så skuffa og fortvila etter de siste kampene. West Ham-kampen var grusom. Rochdale var ille. Az Alkmaar var også ille. Newcastle var verre enn verst. Vi skaper så å si ingenting, virker energiløse og triller ball som Barcelona gjør til det uendelige kjedelige, uten kvalitet eller en åpenbar vilje til å forsøke.
Det har vært forferdelig å se på. Skuffende. Trist. Ille. Alt. Brutalt.
Solskjær er heller ikke fredet for all tid. Hans filosofi må tydeliggjøres i det som skjer på banen, spillerne han velger til kampene og i det hele tatt synliggjøre en rød tråd som han holder ved. I all motgangen så føles det som om den er fraværende. Dersom vi ligger på 10. plass i februar, så tror jeg det blir brutalt for han – for så dårlig lag har vi ikke. At vi er blottet for selvtillit og har mange skader har selvfølgelig mye å si for hvor vi er nå, men veien videre handler mye om hva Solskjær og teamet gjør på feltet, med individene og kollektivet – og dette må resultere i en bedring i måten vi samhandler og presterer på banen.
Men oppi all skuffelsen så tror jeg vi vil se lyspunkter. Vi har, med unntak av de seks årene, vært vant med å vinne og denne uvante og tøffe hverdagen er veldig ny for de fleste av oss og vil vare i en periode. Det er ingen quick-fix (selv om noen ønsker en quick-fix) som Neville sier, men en del av en større overhaling. Denne overhalingen må vi gjennom uavhengig av manageren som styrer og den vil medføre opp- og nedturer.
Annonse
Solskjær har selv sagt at noen vil være med videre i prosjektet hans og noen vil ikke det. Noen skal ut fremover og flere skal inn. Det er helt klart lov å mene at litt for mange gikk ut nå mens for få kom inn, men samtidig kan man ikke beholde noen som ikke vil være der bare fordi det er «tynt».
Kommer det inn noen forsterkninger i januar, så kan plutselig ting se helt annerledes ut for vår del. Det samme gjelder et godt sommervindu, men problemet er bare at det føles så uendelig lenge til. Brutalt lenge til.
Det høres kanskje ut som en drøm, men sånn sett kunne ikke kampen mot Liverpool kommet på et bedre tidspunkt. Den kampen i seg selv burde være motivasjon nok for gutta til å snu en dårlig periode. Det kan være vi taper, det kan være vi vinner – men det er en perfekt kamp for oss på dette tidspunktet nå. Jeg vet mange er uenige og livredde for en skalp – men er det én kamp i all motgangen man skal klare å motivere seg selv til, så er det absolutt en kamp mot Liverpool.
Men jeg forblir i troen på at vi vil lykkes. Vi vil lykkes på sikt om vi har is i magen. Jeg gleder meg fortsatt til neste kamp og vil selv med 5 nye dårlige kamper fortsatt glede meg til neste kamp. Det er selvfølgelig tøft å tape så brutalt som vi gjør, men det er klubben i mitt hjerte. Jeg kan ikke gjøre annet enn å støtte den i motgang som medgang.
Hva er alternativet? Finne ny klubb? Aldri. Never.
United till I die
Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.
