«Det er en diskusjon ved Rooneys United-karriere som aldri forsvinner. Som fans kan vi lære mye av den»

Mason Greenwood har nå skrevet under på en ny langtidskontrakt med United, og ingenting vil glede United-fansen mer enn om 19-åringen kan utfordre Wayne Rooneys scoringsrekorder i United.

Men er det realistisk?

Og har Rooneys fantastiske statistikk egentlig fått den respekten den fortjener?

Marcus Rashford er et godt eksempel på et talent som lyktes.

Ravel Morrison det motsatte.

Paul Pogba måtte ta turen via Juventus før han returnerte til Old Trafford, mens Adnan Januzaj, som kanskje møter gamleklubben torsdag kveld, er et annet eksempel på hvor tøft det er for unge spillere å etablere seg på United-laget.

Forventningene til Mason Greenwood er større enn til noen av de som er nevnt over.

19-åringen er trolig den tenåringen det har vært knyttet størst forventninger til siden Wayne Rooney kom til United i 2004.

Det er foreløpig umulig å si hva situasjonen er for Mason Greenwood i 2025 når den nye kontrakten hans utløper.

Men vi vet to ting: 

For det første er ikke bare Greenwood god

Han er unik.

United har trolig aldri hatt en mer naturlig og begavet avslutter som har kommet fra akademiet. Slik sett har han alle forutsetninger for å lykkes, særlig under Ole Gunnar Solskjær som både gir unge spillere muligheten, og som kjenner verdiene Manchester United er tuftet på.

Men historien har også vist hvor ekstremt kravstore United-fansen er og hvor vanskelig det er å ta steget fra supertalent til å bli en etablert førstelagsspiller.

Og har vi egentlig gitt nok kreditt til de få som faktisk klarte det?

En siste dans

I betongkorridorene, under tribunen på Friends Arena i Solna, stod Wayne Rooney med et forsiktig smil om munnen da han snakket med journalistene i Mixed Zone.

Og Rooney hadde god grunn til å glise.

En times tid tidligere hadde Manchester United skrevet historie ved å vinne Europa League, det eneste troféet som manglet blant pokalene på Old Trafford.

Rooney spilte de siste sekundene av finalen, og fikk kapteinsbindet av Antonio Valencia da han entret banen som Juan Matas erstatter.

Det var en fin hyllest fra José Mourinho.

En siste dans.

Rooneys svanesang i United.

United-kapteinen overlot selve troféet til en dansende Paul Pogba og hans følge, mens han selv inntok en litt mer tilbaketrukken rolle.

Trolig var det helt bevisst.

Kanskje var det fordi han visste det var slutt? Kanskje fordi han ville nyte hvert øyeblikk av triumfen? Eller kanskje var det fordi følelsene var i ferd med å spille ham et lite puss?

Rooney snakket noe kryptisk om fremtiden. Han var fremdeles under kontrakt med United, men røpet at han også hadde fått et par andre tilbud. Så forklarte han at han visste selv hva han ønsket.

Rooney ville ikke bekrefte det selv etter kampen, men journalistene skjønte hvilken avgjørelse Rooney hadde landet på da han spaserte ut i spillerbussen som kjørte United-troppen til Arlanda før flyturen hjem til Manchester ventet.

«That was Rooney´s last interview as a United player», mumlet en engelsk journalist. Resten av oss nikket samtykkende.

Tidenes toppscorer for United og tidenes toppscorer for England.

Det var som om alle journalistene tenkte det samme:

«Ga vi ham nok respekt?»

«Ga vi ham den kreditten rekordene hans fortjente?»

Det hadde vært som en langt ekteskap, preget av både gode såvel som onde dager. Kontroverser? Javisst, men også en rekke troféer, fantastiske scoringer og uforglemmelige øyeblikk.

Og selv om jeg skjønte at det var slutt, var det en følelse jeg ikke klarte å bli kvitt.

Følelsen av at Wayne Rooney og Manchester United fremdeles hørte sammen.

Lidenskap for tog og fotball

Historien om tidenes mestscorende United-spiller begynte faktisk i Liverpool av alle plasser.

Bydelen Croxteth i Liverpool har aldri vunnet noen pris for sin urbane skjønnhet.

Ikke kommer den til å vinne en i fremtiden heller.

Gjengkriminalitet, harde levekår og heller stusselige boliger har gitt Croxteth et meget ufordelaktig stempel.

Til tross for sitt frynsete rykte er det imidlertid få bydeler i England som setter et klarere preg på sine innbyggere enn bydelen der Wayne Rooney vokste opp. Ungdommen her går livets harde skole.

Det nytter simpelthen ikke å stå med lua i hånden eller løpe gråtende hjem til mor og få trøst om noe går galt.

I stedet lærer man å slå tilbake og forsvare seg selv. Det ble også Rooneys varemerke med årene. 

Alle som hadde vært på besøk hjemme hos Bob Pendleton i den gamle togstasjonen Mill Lane i Croxteth, ville ha hørt ham snakke varmt om sine to lidenskaper i livet.

Tog og Everton.

Veggene hjemme hos den pensjonerte lokføreren var prydet med dusinvis av bilder og malerier av tøffende damplokomotiv.

Det er drøye åtte år siden jeg besøkte Bob Pendleton og kona Margaret for å snakke om Wayne Rooney. Pendleton var den trofaste Everton-speideren som i sin tid oppdaget og tipset Everton om å skrive kontrakt med stortalentet.

På bordet i stuen lå en bunke med bilder, papirark med nitidige notater og flere Everton-blader.

Pendleton hadde forberedt seg godt til intervjuet. Det samme hadde faktisk kona Margaret gjort. Hun hadde funnet frem sin samling med Rooney-bilder og fortalte sine egne historier.

– Jeg har sett mange unge talentfulle fotballspillere, men ingen har trollbundet meg slik Wayne gjorde. En kollega av meg sa en gang til meg: «Du bør nyte det faktum at det var du som oppdaget Wayne og fikk ham til å signere for Everton, for du vil aldri finne en lignende spiller igjen». Han hadde rett, forklarte Pendleton. 

På det tidspunktet var Wayne Rooney bare åtte år gammel, men spilte sammen med gutter som var både ti og elleve år.

Pendleton var sekretær for Walton og Kirkdale juniorliga og hadde ansvaret for alt det administrative med ligaen. En dag satt han hjemme i sin egen stue og slappet av da telefonen ringte. Det viste seg at laget Copplehouse Colts ikke hadde betalt dommerhonoraret på £4.50. Dermed måtte Pendleton sette seg i bilen og dra ned til gressbanene ved Long Lane for å gjøre opp med ham.

– Jeg hadde et alvorsord med treneren deres. Mens jeg pratet med ham kastet jeg et par blikk ut på gressletten foran meg. Vanligvis ville jeg bare ha registrert det som skjedde ute på banen og ikke tenkt så mye mer på det.

– Men denne gangen kunne jeg ikke unngå å legge merke til spissen på det ene laget. Han var kortvokst, men likevel relativt kraftig. Han behandlet ballen som om den var hans bestevenn. Rolige beherskede berøringer, men likevel nok til at ingen fikk ta den fra ham.

– Når han slo en pasning til en lagkamerat flyttet han seg til en ny posisjon og forventet å få den tilbake. Han viste ferdigheter jeg aldri før hadde sett maken til av en gutt på hans alder, forklarte Pendleton.

Men det var ikke alt. Den unge gutten kunne score mål.

Mange mål.

Han banket ballen i mål som om det var den naturligste ting i verden.

Der og da skjønte Bob Pendleton at gutten var et helt spesielt talent.

Der og da skjønte Bob Pendleton at han måtte få overtale foreldrene til å la gutten signere for Everton.

Og der og da visste Bob Pendleton at han hadde funnet gull.

Wayne Rooney var en kommende stjerne.

Det var ikke vanskelig å få foreldrene på gli. Wayne senior og moren Jeanette var begge store Everton-fans.

De ble enige om at Wayne og foreldrene skulle komme over til Bellefield, det tidligere treningsanlegget til Everton litt senere i uken. Før de ankom gikk talentspeideren opp til Ray Hall som var sjefen for ungdomsakademiet til Everton.

«Du må signere denne gutten her og nå. Vi kan ikke ta sjansen på at andre kommer oss i forkjøpet», var meldingen fra Bob Pendleton.

Det var en uvanlig forespørsel og en Hall normalt ikke hadde gått med på ettersom han ikke hadde sett gutten i aksjon selv.

– Han skjønte imidlertid at at jeg mente alvor, gliste Pendleton.

Overrasket Rooney

Torsdagen kom og akkurat som avtalt dukket Wayne senior opp med Wayne junior.

De ble vist inn på kontoret til Hall.

– Jeg husker da de satte seg ned i stolene foran skrivepulten. Senior ga junior et strengt blikk og ba ham rette seg opp i ryggen for å gi et godt inntrykk. Ray lot døren inn til kontoret stå åpen. Jeg skjønte at han pønsket på noe, men jeg visste ikke hva. Så fylte plutselig to skikkelser døråpningen. Den ene var Ray Hall selv, den andre var Everton-manager Joe Royle. Joe tok seg tid til å veksle noen hyggelige ord og dermed var jobben gjort. Vi signerte Wayne Rooney der og da, smilte Pendleton.

Forventningspresset på den unge gutten var stort. For stort vil mange si, men det plaget pussig nok ikke Rooney selv.

Det har det i grunnen aldri gjort. Så snart han fikk på seg skoene og drakten, ville han bare ut på banen og spille fotball.

Da våkner dyret i ham.

Utenfor banen var han stille og beskjeden, men ga du ham en ball, var det som Clark Kent kom ut av telefonboksen iført Supermanndrakt.

Etter at Rooney signerte for Everton pleide Pendleton ofte å skaffe billetter til kampene på Goodison Park.

– Da jeg ventet utenfor stadion med flere av vennene mine kom en ung og beskjeden Wayne opp til meg for å hente billetten sin. Som regel hadde han spilt kamp tidligere på dagen eller dagen i forveien, fortalte Pendleton.

– Now then boy, begynte Pendleton.

– Hvordan gikk det med kampen.

– Fint, pleide Wayne å svare.

Kort, men slett ingen overdrivelse.

– Vant dere?

– Ja

– Hvor mye?

– 6-1.

– Scoret du?

– Ja

– Hvor mange?

– Fem.

Gråt av glede

Det finnes ingen forlokkende og glamorøs plakett ved den mosebegrodde asfaltflekken i Cartmel Terrace i Croxteth.

Det til tross for at en kommende verdensstjerne ble flasket opp nettopp på denne bakgårdsplassen. Mye tyder på at han var den siste, for i stedet å vise at dette var plassen der en purung Wayne Rooney banket inn sine første fulltreffere, henger det bare et smårustent skilt på den ene murveggen.

Det utvedydige budskapet kan simpelthen ikke misforstås:

«All ball games prohibited». 

Bob Pendleton avsluttet intervjuet vårt i 2012 med å si at han ventet på dagen da Rooney skulle vende tilbake til moderklubben. 

I 13 år ventet han tålmodig, og da Rooney skrev under for Everton etter Uniteds Europa League-triumf i 2017, ringte jeg Pendleton på ny. 

Først ba han meg snakke med Evertons medieavdeling for å få deres tillatelse, men han virket noe reservert.

Men så husket han møtet vårt knappe fem år i forveien.

– Du likte tog, lo han, og pratet plutselig som en foss.

– Jeg kommer til å gråte som et barn, sa Pendleton om den nært forestående returen til Goodison Park for Wayne Rooney.

– Uansett hvor mye jeg tenker på det så tror jeg ikke jeg kan være forberedt på følelsene som kommer i sving når Rooney blir hyllet av Everton-fansen på Goodison Park igjen. Jeg blir emosjonell bare av å tenke på det. 

En avslutning i det stille

Historien om Wayne Rooney er på mange måter unik. Han var supertalentet som skulle bære Englands og Uniteds håp på sine skuldre.

United-fansen sang sågar om den hvite Pele. 

Da Rooney slo gjennom var det ikke vanlig å hause opp unge spillere på samme vis som i dag. Akkurat det er en fordel for Mason Greenwood, selv om talentet hans er så stort at det forventes ekstremt mye av ham i United.

Det er snart fire år siden Rooney forlot Manchester United, og diskusjonen om Rooneys legendestatus deler United-fansen.

Men ingen kan ta fra ham de utrolige rekordene han satt, både for United og England.

Men det kunne nesten virke som om de var glemt i midten av november da Wayne Rooney fikk jobben som midlertidig manager i Derby etter at Phillip Cocu fikk sparken.

I januar fikk han jobben på fulltid og la dermed opp som spiller.

Avslutningen kunne minne litt om den Ryan Giggs hadde da han ble utvent til Louis van Gaals assistent i United sommeren 2014.

Du visste at det snart var slutt, men da det faktisk tok slutt, var det nesten som om den nye utfordringen og de nye oppgavene fikk større oppmerksomhet enn den strålende karrieren.

Kort tid etter at Rooney fikk jobben i Derby på midlertidig basis, den første uken i desember, tikket det inn en trist melding på mobilen fra en kontakt jeg fikk i Everton.

– Du har kanskje hørt det, men Bob Pendleton er død. Jeg vet du laget et stort intervju med ham og jeg tror han satte pris på det. Han fortalte meg om interessen fra Norge. Han var smigret.

Kona Margaret døde noen få måneder i forveien.

Jeg vet ikke hvorfor, men der og da ble det på sett og vis naturlig for meg å sette en foreløpig sluttstrek for kombinasjonen Wayne Rooney og Manchester United.

Ikke for å ta fra Rooney en plass i United-historien, men en sluttstrek fordi Rooney hadde gått videre i sin karriere.

Samtidig kom det evigvarende spørsmålet tilbake.

Fikk Rooney den anerkjennelsen han fortjente i United?

Wayne Rooney var Everton-gutten som trolig først og fremst vil bli assosiert med Manchester United, men nå ble det naturlig å se fremover, og på de som skal ta opp arven etter Rooney i United.

Trygghet fra podiet

Mason Greenwood stilte på sin første pressekonferanse med Ole Gunnar Solskjær onsdag ettermiddag. Han virket langt mer medievant og selvsikker på podiet enn det Rooney gjorde i samme situasjon da han var 19 år gammel.

Nå er det utslagsrunden i Europa League som venter.

Det både burde og skulle vært Champions League. 

Både Mason Greenwood (5 mål), Marcus Rashford (5 mål) og Anthony Martial (6 mål) har gode sjanser til å overta rekorden til Denis Law og Bobby Charlton (8 mål) som den mestscorende United-spilleren i Europa League/UEFA-cupen.

Men Uniteds mestscorende spiller i Europa vil forbli Wayne Rooney (39 mål) en god stund til, og et naturlig mål for Uniteds unge angripere å strekke seg etter.

Dagens angrepsrekke er imidlertid fryktinngytende god når spillerne har dagen. 

Manchester United er det mestscorende laget i Premier League. Likevel har det vært fokus på at angriperne ikke scorer nok. Det er kanskje prisen å betale for å være spiss i United.

Sannheten er at det er veldig få av Uniteds spisser på denne siden av årtusenskiftet som har scoret på bestilling over tid.

Ruud van Nistelrooy gjorde det, og Wayne Rooney gjorde det om enn med litt mer ujevne mellomrom.

Men sjelden har vi sett en angrepsrekke med så spennende spillere, i en så ung alder, som akkurat nå.

Mason Greenwood er kanskje den mest naturlig begavede avslutteren vi har hatt i United på lenge, men unggutten har allerede fått merke hva som forventes av en angriper i United.

Vil han en dag bli en naturlig nummer 9, eller vil han bli en kantspiller som kan skjære innover i banen og utfordre på det viset.

I tillegg har Ole Gunnar Solskjær funnet plass i Europa League-troppen til nykommeren Amad Diallo og stortalentet Shola Shoretire som nylig signerte sin første proffkontrakt med United.

Det er utvilsomt en særdeles spennende tropp Solskjær har satt sammen på sine drøye to år i United.

En tropp som har blitt yngre, men som også biter fra seg og lærer fort. Og det må de gjøre. For en ting er å spå karriereveien for unge spillere basert på talentet, virkeligheten blir ofte en annen.

Mason Greenwood ble født nesten to og et halvt år etter at Ole Gunnar Solskjær avgjorde Champions League-finalen mot Bayern München på Camp Nou.

Stjerneskuddet Shola Shoretire var bare tre og et halvt år gammel da Solskjær satte karrierepunktum i 2007.

Forsyningslinjen av nye talenter i United er imponerende. Men noen ganger har United også hatt glede av talentspeidingen og utviklingen av talentene i andre klubber.

Slik tilfellet var da Bob Pendleton oppdaget Wayne Rooney.

Og omtrent som en ny epoke startet i fotballivet til Wayne Rooney, ble en annen epoke avsluttet med følgende hilsen fra Rooney selv:

«Det var veldig trist å få budskapet om Bob Pendletons død, talentspeideren som hentet meg til Everton. Hvil i fred Bob. Jeg sender varme tanker og kondolanser til alle i familien og vennene hans».

For Mason Greenwood begynner også en ny epoke i United nå. Han skal ta steget opp fra å være supertalentet til å bli en etablert stjerne. 

Forhåpentligvis vil vi i fremtiden se på Greenwood som en spiller som lyktes fullt og helt i United, men kravene er ekstreme.

Det er kanskje derfor spørsmålet mitt rundt Wayne Rooneys karriere i United aldri forsvinner.

«Fikk han den respekten som den utrolige statistikken hans egentlig fortjener?».

Jeg har ikke svaret, men jeg tror likevel det er noe lære av å stille nettopp det spørsmålet når vi skrur opp forventningene til morgendagens stjerner.