Denne gangen presenterer vi en «Busby Babe», en keeperlegende, en spiller som knuste flere rekorder, en av historiens beste United-spisser, og en av de beste midtstopperne i klubbens historie.
Kjære leser: Vi er inne i en ekstraordinær tid, også for oss fotballsupportere. Vi savner kamper, men akkurat nå det er mye som er viktigere her i verden. Likevel, til alle dere som er inne på united.no den neste perioden: På grunn av situasjonen så legger vi inntil videre ut absolutt alle nye saker på united.no åpent for alle å lese. Dette er en sak som normalt ville vært kun for medlemmer.
Bare 21 år og 97 dager gammel ble publikumsfavoritten Eddie Colman det yngste offeret for München-ulykken.
Bildet over, tatt i april 1957, viser Uniteds ligamestere i april 1957. Eddie Colman sitter fremme til høyre, som en av de viktige brikkene i Matt Busbys «Babes».
Når man ser på lagkameratene Colman er omkranset av, gir det en ekstra påminnelse om hvilket fantastisk lag som brått ble revet bort. 6. febrar 1958.
På bildet kan man se:(Bak fra venstre:) Tom Curry (omkom), Duncan Edwards (omkom), Mark Jones (omkom), Ray Wood, Bobby Charlton, Bill Foulkes og Matt Busby. (Fremme fra venstre:) John Berry, Liam Whelan (omkom), Roger Byrne (omkom), David Pegg (omkom), Eddie Colman (omkom). I tillegg omkom Geoff Bent og Tommy Taylor som ikke er med på bildet.
Eddie Colman ble født i Salford i november 1936 og 16 år gammel ble han en del av junioravdelingen til Manchester United. Her var han med på å vinne FA Youth Cup tre år på rad fra 1953 til 1955 og det siste året også som kaptein.
Annonse
Colman er sannsynligvis den United-spilleren som fortjener betegnelsen «Local Lad» mer enn noen andre. Archie Street, der Colman vokste opp, finnes ikke lenger, men lå bare noen få minutters gange fra Old Trafford.
Til tross for at han bodde nærmest av alle, kom han ofte for sent til trening på Old Trafford og brukte å skylde på at broen ved Pomona Docks akkurat hadde gått opp for en båt som skulle passere.
Jimmy Murphy ble til slutt immun mot unnskyldningene, men elsket likevel unggutten.
Colman hadde lært èn ting i de tøffe bakgatene i Salford: Aldri snu det andre kinnet til.
20 år gammel hadde han praktisk talt fått fast plass på Uniteds midtbane, hvor han imponerte med teknisk, publikumsvennlig fotball. Han fikk kallenavnene «Swivelhips» og «Snakehips» som følge av sin spesielle rulling med hoftene.
Det var en egenskap som fikk det til å se ut som om han med letthet nærmest svevde forbi sine motstandere, noe han gjorde til gagns både i 1956 og 1957, årene da de opprinnelige «Busby Babes» vant to ligamesterskap.
Colman skal selv ha hevdet at han var den United-spilleren med best klessmak og ble ofte avbildet med hatt som han benyttet for å etterligne forbildet Frank Sinatra.
Colman er begravet på Weaste Cemetery i Manchester, sammen med sine foreldre Richard (Dick) og Elizabeth (Liz).
Annonse
Juryen uttaler:I supporterkretser visste man hvem Colman var lenge før han debuterte på A-laget. Hans betydning for ligagullene 1956 og 57 var enorm og Colman var blant de mest populære spillerne på Busbys lag. Unggutten ble sett på som et ekstremt talent som hadde en lysende karriere foran seg, og hadde allerede rukket å bli en publikumsfavoritt på Old Trafford før tragedien i München.
I 1982 skrev «Big Norm» seg inn i fotballhistorien ved å bli den yngste som noensinne hadde spilt i et VM-sluttspill. Rekorden står fortsatt, i likhet med flere av de andre rekordene Whiteside noterte seg for.
I 1983 ble han den yngste målscoreren i en FA-cupfinale, nøyaktig to måneder i forveien ble han også den yngste målscoreren i en ligacupfinale og han er fremdeles den yngste målscoreren på Uniteds førstelag.
Whiteside er trolig også den United-spilleren som befant seg på det mest spektakulære stedet da han fikk kontraktstilbud fra klubben. Whiteside var på studietur med klassen i USA og var på omvisning i Det hvite Hus i Washington D.C da presidentens menn fikk en oppringning fra Manchester United med klar beskjed om å finne en ung Norman Whiteside som måtte melde seg til United.
Norman Whiteside er en av flere unggutter fra Belfast som søkte lykken som fotballspiller i Manchester United. Få har lyktes, men de som har slått igjennom har til gjengjeld blitt store spillere.
George Best er selvsagt en av dem, og Whiteside – selv om United-karrieren hans endte så altfor tidlig, er en annen.
For Manchester United-fansen vil han først og fremst huskes for den strålende overstegsfinten og den påfølgende scoringen som avgjorde FA-cupfinalen mot Everton i 1985.
Norman Whiteside var fysisk råsterk, og fikk sin debut på førstelaget i en alder av bare 16 år og 351 dager. Kraftspissen ble tidlig fast innslag på Ron Atkinsons lag, men den tøffe matchingen kostet.
Whiteside slet nemlig med skader, men slet kanskje enda mer med å vinne den nye manageren Alex Fergusons tillit. Skotten ønsket flere ganger å selge Whiteside før han lot ham gå til Everton for 750.000 pund (600.000 + 150.000 etter et visst antall kamper) sommeren 1989.
Annonse
To år senere, etter bare 27 kamper for «the Toffeemen», ble han tvunget til å legge opp som følge av mange år med kneplager. Da var Whiteside fortsatt bare 26 år gammel.
Annonse
Juryen uttaler:Norman Whiteside var et av de største talentene Manchester United noen gang har hatt, noe de mange rekordene han satt tidlig i karrieren er bevis på. Belfast-gutten rakk likevel å sette varige spor etter seg, til tross for at han forlot United bare 24 år gammel. Et enormt talent som dessverre fikk, det som kunne blitt en vanvittig karriere, ødelagt av skader.
Viollet var først og fremst en naturlig målscorer. Han hadde herlige dribleegenskaper, var lynkjapp i boksen og var også særdeles hurtig.
Pussig nok vokste Viollet opp som City-supporter i Moss Side like ved Maine Road og datteren Rachel har fortalt United-Supporteren hvordan faren trente opp sin eminente ballkontroll ved å stå i timevis å skyte ballen mot veggen på Maine Road.
Viollet vant tidlig Matt Busbys tillit og var en sentral figur da United vant ligaen i 1956 og 1957, og i 1959/60-sesongen satte han ny klubbrekord med 32 ligamål, og det på bare 36 opptredener, et snitt som gir ham smått utrolige 0.89 mål per ligakamp.
Det er en rekord som står den dag i dag.
Viollet ble også beskrevet som en perfekt makker til Tommy Taylor og de to var særlig viktige med sine 83 ligamål på de to sesongene 1955/56 og 1956/57 da United ble ligamestere.
Viollet overlevde München-ulykken i 1958, men ulykken forandret Viollet for all ettertid, fortalte datteren Rachel til US.
Etter rekordsesongen i 1959/60 slet Viollet med å følge opp den strålende effektiviteten. I 1960/61 ble det 15 ligamål, før tallet stoppet på bare 7 i 1961/62.
I januar 1962 forlot Viollet United, etter sigende fordi Busby ble lei av hans hyppige nattklubb-besøk og mente han ikke statuerte et godt eksempel for de unge spillerne.
Viollet brukte sparepengene og solgte et par medaljer for å finansiere tennistrening for datteren Rachel. Hun var på et tidspunkt ranket som Storbritannias beste kvinnelige spiller og deltok i Wimbledon i 1996.
Viollet døde 65 år gammel som følge av svulst på hjernen, sannsynligvis fremskyndet av den stygge hodeskaden han pådro seg i München-ulykken da han for øvrig satt ved siden av Bobby Charlton i flyet.
Juryen uttaler:Dennis Viollet var en særdeles giftig spiss og rekorden hans på 32 ligamål på én sesong står fremdeles. Viollet var rask, teknisk begavet og med et blikk for mål som var fenomenalt. Med 179 mål for United deler han femteplassen på listen over toppscorere i Uniteds historie med George Best. Det sier egentlig alt om hvilken begavet og effektiv spiss Viollet var.
I en gammel Redcafe-vits heter det at Nemanja Vidic kom for sent til trening en dag, og at Sir Alex Ferguson svarte med å gi resten av spillergruppen bøter for å ha kommet for tidlig.
Det er selvsagt ikke sant, men det illustrerer uansett hvordan supporterne så på Vidic.
Gjennom åtte år var Vidic en koloss i Uniteds midtforsvar og dannet sammen med Rio Ferdinand trolig det beste midtstopperparet i Premier Leagues historie.
Serberen var knalltøff i duellene uavhengig om de fant sted i luften eller langs bakken. Vidic hadde også mer enn bare kompromissløse, defensive strenger å spille på. Med sin enorme hodestyrke og oppofrende stil, var han også et farlig angrepsvåpen.
Det tok en stund før Vidic fant seg til rette i United-trøyen etter overgangen fra russiske Spartak Moskva i januar 2006, men da han spilte seg inn på laget var trolig Vidic og Ferdinand to av de første navnene Ferguson noterte på lagoppstillingen når de var skadefrie.
I United vant Vidic hele fem ligagull, ligacupen tre ganger, samt klubb-VM og ikke minst Champions League-finalen mot Chelsea i 2008 som karrierens høydepunkt.
Foran 2010/11-sesongen ble Nemanja Vidic også utnevnt til Uniteds kaptein. Det var en tillit han tok vel vare på for allerede på første forsøk ledet han United til Premier League-mesterskap og Champions League-finale, og høstet personlig anerkjennelse ved å bli kåret til Barclay Premier Leagues beste spiller for andre gang.
Vidic beholdt kapteinsbindet også da David Moyes overtok managerjobben etter Sir Alex Ferguson, men i februar 2014 annonserte Vidic at han kom til å forlate United etter sesongen. Neste stopp ble italienske Inter der han aldri klarte å nå de samme høydene som han gjorde i United-drakten.
Juryen uttaler:En fantastisk midtstopper som spilte med hjertet utenpå drakten og som forlangte at lagkameratene gjorde det samme. Hadde lederegenskapene som gjorde at Sir Alex Ferguson stolte på ham som sin kaptein på tampen av sin regjeringstid på Old Trafford. Sammen med Rio Ferdinand dannet han et nærmest perfekt stopperpar og United har sjelden, om noen gang, hatt en tøffere og hardere midtstopper enn serberen.
Med 539 kamper er han nummer syv på listen over spillere med flest United-kamper og ingen av United-keepere har flere.
I hele 12 sesonger, fra 1966 til 1978, var han klubbens soleklare førstevalg mellom stengene.
I løpet av denne tiden opplevde han å vinne både ligaen, europacupen for serievinnere og FA-cupen. I tillegg var han lagets sisteskanse da United vant 2. divisjonsmesterskapet i 1975.
Tingene skjedde fort for Alex Stepney fra mai 1966 til mai 1967. Det hele begynte med at han ble overført fra Millwall til Chelsea. 112 dager og én opptreden senere befant han seg atter en gang på flyttefot, denne gang fra Stamford Bridge og nordover til Old Trafford.
Ni måneder senere ble han tildelt medalje som ligamester!
Stepney var også Uniteds straffesparktaker i første halvdel av 1973/74-sesongen og med to mål (mot Leicester 1-2) og Birmingham 1-0) på Old Trafford, var han utrolig nok delt toppscorer for United helt fram til 29. desember.
Manchester United-fansen er Stepney evig takknemlig for det som kanskje er United-historiens mest berømte redning. Den kom i sluttminuttene av serievinnercupfinalen i 1968 på stillingen 1-1.
Eusebio kom alene gjennom og de fleste United-supportere lukket øynene, men det gjorde ikke Stepney.
Til US har Stepney beskrevet redningen slik:
«Jeg trodde faktisk det var en 50/50-ball så jeg rykket ut, men innså kjapt at jeg ikke ville nå ballen. I stedet gjorde jeg meg så stor som mulig. Jeg visste han ville forsøke å skyte i stedet for å lobbe fordi det var slik Eusebio scoret de fleste av sine mål. Få om noen skjøt hardere enn Eusebio og han smelte til. Ballen traff meg i brystet og jeg nekter ikke for at det gjorde vondt, men det spiller ingen rolle. Han applauderte meg for redningen. Eusebio var en gentleman».
Stepney ble etter hvert en farsfigur og til slutt den eneste gjenværende fra de gyldne 60-årene. Han kunne se tilbake på mange gode år mellom stengene, men manglet en FA-cupmedalje. Sjansen kom våren 1976, da United dro til Wembley som storfavoritter mot 2. divisjonsklubben Southampton, men United tapte overraskende 0-1.
United-manager Tommy Docherty, mannen som hadde solgt Stepney fra Chelsea til United ti år tidligere, lovet imidlertid at United skulle komme tilbake for å sikre seg pokalen et år senere.
Og Dochertys spådom gikk i oppfyllelse. Liga- og europacupvinnerne Liverpool var på jakt etter en trippeltriumf, men møtte overmakten da United vant 2-1 på Wembley.
Juryen uttaler: Stepney er kanskje ikke den beste keeperen i United-historien, men han er definitivt en av de viktigste. Redningen i europacupfinalen i 1968 er det ingen United-fan fra den eldre garde som vil glemme og Stepney viste en imponerende stabilitet og forble trofast mot United som klubbens førstekeeper i tolv sesonger. En gigant i United-historien.
Hele lista hittil:
31. plass: Alex Stepney 32. plass: Nemanja Vidic 33. plass: Dennis Viollet 34. plass: Norman Whiteside 35. plass: Eddie Colman 36. plass: David de Gea 37. plass: Gary Pallister 38. plass: Joe Spence 39. plass: Ruud van Nistelrooy: 40. plass: Martin Buchan 41. plass: Tony Dunne 42. plass: Steve Coppell 43. plass: Mark Hughes 44. plass: Patrice Evra 45. plass: Andy Cole 46. plass: Brian McClair 47. plass: Arthur Albiston 48. plass: Harry Stafford 49. plass: Sandy Turnbull 50. plass: Sammy McIlroy
