Med ligatroféet endelig på plass i Warwick Road, hersket det en følelse av lettelse, men også av utmattelse og forvirring. Målet, det man hadde strebet mot i et kvart århundre, var nådd!
Nå hang laurbærene på veggen. Kanskje var det tid for å benytte anledningen til å legge seg nedpå og ta det litt med ro – i hvert fall for en liten stund?
Joda, fristelsen må ha sneket seg inn et lite øyeblikk, men heldigvis ble den motstått.
Samtidig som man med triumferende blikk over Penninene sang «Who’s the Champions now, s**t?» for n’te gang, stirret man nemlig også rett inn i et skrekkscenario. Hverdagen hos fjorårsvinnerne Leeds var intet eksempel til etterfølgelse. Yorkshire-klubben hadde nemlig klappet helt sammen etter suksessen. En slik skjebne måtte for enhver pris unngås på Old Trafford.
«He wears a magic hat…»
Det vil alltids være rom for forbedringer, og Alex Ferguson ønsket å gjøre sitt for å forsterke laget ytterligere. At han lenge hadde skult misunnelig mot City Ground i Nottingham, var ingen hemmelighet. En aldrende Bryan Robson trengte sin erstatter, og Ferguson så ingen andre som passet bedre inn i akkurat den profilen enn sin managerkollega Brian Cloughs glefsende midtbanebulldog, Roy Keane.
Så, med rykende ferske millioner i lommen – deler av 1. premien fra Premier League – la Alex ut på shoppingtur til Robin Hoods gamle hjemkommune. Men i motsetning til legenden med den grønne trikoten, var United-manageren villig til å betale for varene. For £3.75 millioner, ny overgangsrekord i engelsk fotball, overtalte han Cloughie til å gi slipp på lenken, og dermed fulgte den mannevonde «Keano» logrende med til Manchester. Der skulle den 22 år gamle Cork-mannen få oppleve et eventyr han neppe hadde drømt om.
Annonse
Wembley, 7. aug. 1993: Roy Keane og Mark Hughes feirer Charity Shield-seieren over Arsenal. Etter 1-1 vant United straffesparkkonkurransen med 5-4. Fotokreditt: John Peters/Manchester United via Getty Images)John Peters
«Man. United here we go»
Det som gjennom de neste ni månedene skulle vise seg å bli Manchester Uniteds beste sesong noen gang, ble innledet på Wembley med seier på straffekonkurranse over de dobbelte cupvinnerne Arsenal. Deretter fulgte ligapremiere med 2-0-seier på Carrow Road over overraskelseslaget fra sesongen før, Norwich City. United var i gang.
Med feiende, lynrask kontringsfotball angrep laget fra alle kanter. Motstanderne ble fullstendig overrumplet av en oppstilling som i utgangspunktet så slik ut (4-4-2):
Mål ble scoret nærmest på bestilling, og de ble satt inn fra samtlige uteposisjoner unntatt høyrebacken. Der var Paul Parker mer enn fornøyd med å bidra med taklingsstyrke, spilleforståelse, fart og balldistribusjon.
Tyrkisk pepper
Som ligamestere var United, for første gang siden 1968/69, kvalifisert for den store Europacupen – eller Champions League, som den nyrenoverte turneringen nå ble kalt.
Men før klubben eventuelt kunne få innpass i turneringens gruppespill, måtte Alex Fergusons mannskap først gjennom to dobbeltoppgjør mot ungarsk og tyrkisk motstand. Roy Keane scoret sine to første mål etter overgangen da Kispest Honved ble senket 5-3 sammenlagt, og dermed gjensto det kun å eliminere Istanbul-klubben Galatasaray. I utgangspunktet en overkommelig oppgave, men det var det ingen som hadde fortalt orientalerne. Isteden var de nære ved å bli den første klubben som noen gang hadde vunnet en europacupkamp mot United i Manchester.
Annonse
Robson og et selvmål av Hakan sendte riktignok de engelske favorittene i oppskriftmessig og tidlig 2-0-ledelse. Men så ble manuskriptet lagt til side, og dermed fant de langveisfarende gjestene tiden moden for å sjokkere.Og sjokkere gjorde de til gagns – ikke mindre enn tre ganger på rad! Ni minutter før slutt kom imidlertid Eric Cantona til unnsetning og reddet uavgjort for forlegne og overmodige rødtrøyer. De hadde nå satt seg i en kinkig situasjon. Skulle United få innpass i gruppespillet, var det i realiteten påkrevd med seier i returmøtet i Tyrkia. Der ventet en heksegryte uten sidestykke.
Hete døgn i Istanbul
Allerede før avreisen fra Manchester fikk man forvarsler om temperaturen i Bosporus-regionen. Det haglet med trusler, til og med drapstrusler, i første rekke rettet mot keeper Peter Schmeichel. Det var prisen for at dansken hadde «tatt seg av» en tyrker som stormet banen under klubbenes første møte. Ved ankomsten til Atatürk flyplass ventet opphissete Galatasaray-fans og ønsket «Velkommen til helvete». Heldigvis nøyde mottakelseskomitéen seg med tilrop, men et helvete skulle det like fullt bli.
I trykk-kokeren på Ali Sami Yen Stadion gikk det som fryktet. United maktet ikke å finne nettmaskene, og dermed ebbet et lite severdig oppgjør ut med 0-0.
Men dramaet var slett ikke over.
Ved kampslutt ble spillerne nærmest jaget av banen, og da Eric Cantona ville vite hva som sto på, ble han belønnet med rødt kort av den sveitsiske dommeren Kurt Rothlisberger. Samtidig fikk Bryan Robson erfare hvordan det kjennes å bli banket av tyrkiske politibøller utstyrt med formålstjenlige politikøller.
Ali Sami Yen Stadion, Istanbul
Cantona: – Korrupt dommer
Etter kampen på Ali Sami Yen sa Eric Cantona rett ut at han var sikker på at dommeren var bestukket. 17 år senere, i 2010, fikk han støtte i dette synet av den tyrkiske sportskommentatoren og tidligere dommeren, Ahmet akar.akar hevdet da at Galatasaray faktisk bestakk dommertrioen i forbindelse med returkampen mot United, og at Gala-toppen Sami ölgeçen var mannen som sto bak det hele.
P.S.: I 1997 ble Kurt Rothlisberger bannlyst på livstid. Det skjedde etter at UEFA fant ham skyldig i å ha mottatt bestikkelser året før, i forbindelse med en Champions League-kamp mellom Grasshoppers og Auxerre.
Hvordan å behandle såret stolthet
Nedslått, utslått og ydmyket, dro United-spillerne direkte hjem til Manchester-derby på Maine Road. Det var neppe noe spillerne så spesielt frem til etter marerittet i Mecidiyeköy. Allikevel, og med tanke på det de nettopp hadde vært igjennom, var et møte med naboene trolig den beste medisinen de kunne ha bedt om med tanke på å finne tilbake til sårt tiltrengt motivasjon.
Annonse
Resepten virket imidlertid feilslått da City gikk til pause med 2-0-ledelse. Imidlertid er det grunn til å anta at 30.000 skadefro City-fans på tribunene ville ha dempet seg noe om de hadde hatt evnen til å skue 45 minutter inn i futurum. Innen kampen ble avblåst sto det nemlig 3-2 til gjestene! To scoringer av Cantona og seiersmål av Keane tre minutter før slutt, sendte de lyseblå skarene subbende tilbake til Stockport med datidens mest fremstående City-symbol – den gule bananen – mellom beina.
Og United? Stoltheten var tilbake, ryggen igjen rak som et spett, og blikket; ja, det var like fast og selvsikkert som før – bare spør mannen med den oppbrettede kragen!
Sir Matt går bort
20. januar 1994 mottok vi den triste meldingen om at Uniteds legendariske, tidligere manager, Sir Matt Busby, var død, 84 år gammel.To dager senere ble det avholdt en minnemarkering på Old Trafford i forkant av hjemmemøtet med Everton.
22. jan. 1994: Blomsterhav utenfor Old Trafford, til minne om Sir Matt Busby. Fotokreditt: Shaun Botterill/ALLSPORTShaun Botterill
Røde mars
Utover vinteren kjempet de regjerende ligamesterne på tre fronter, i Ligacupen, FA-cupen og Premier League. Ja, med eliminasjonen av Sheffield W. i Ligacupens semifinale i begynnelsen av mars, var en «trippel light» fortsatt innen rekkevidde.
Måneden skulle forresten bli særdeles rød, men ikke slik vi helst vil ha det. Isteden ble det satt ny uoffisiell klubbrekord med fire røde kort på fem kamper! Det begynte med utvisningen av Peter Schmeichel under FA-cupmøtet med Charlton på Old Trafford. Deretter ble Eric Cantona beordret i garderoben to ganger på fire dager(!), først mot Swindon på County Ground om lørdagen, og deretter mot Arsenal på Highbury den påfølgende tirsdagen. Og som om ikke alt dette var ok, måtte også Andrei Kanchelskis forlate banen før full tid under Ligacupfinalen på Wembley. Ett minutt før slutt, på stillingen 2-1 til Aston Villa, handset «Kan-Kan» på streken og forårsaket straffesparket som fastsatte resultatet til Villa-seier med 3-1.
Aston Villa ble for øvrig ledet av Ron Atkinson, som altså gjorde nøyaktig slik han hadde gjort det som manager for Sheffield Wednesday tre år tidligere; snøt sin gamle klubb for Ligacuptroféet.
Den minst prestisjefylte pokalen glapp altså, men fortsatt gjensto kampen for en historisk «Dobbel». Da måtte i så fall Blackburn, nærmeste utfordrer til ligatittelen, holdes unna. Foran påskemøtet med de blåhvite på Ewood Park hadde United åpnet opp en luke på seks poeng, men der dukket Alan Shearer opp med kampens to eneste scoringer og skapte ny spenning foran innspurten.
Dobbeltriumfen
To uker etter finalenederlaget for Villa, returnerte United til Wembley for å spille semifinale i FA-cupen. Der holdt det på å gå galt. 0-0 etter ordinær tid ble etterfulgt av Oldham-scoring få sekunder ut i 2. ekstraomgang, og plutselig var gode råd dyre. Nå var United virkelig tvunget til å hente frem noe helt spesielt. Den jobben tok Mark Hughes seg av. I semifinalens 120. og siste spilleminutt dukket waliseren opp i Oldhams straffefelt med en av sine spesialiteter, volleyskuddet. Ballen suste inn i nettmaskene bak en sjanseløs keeper og United hadde plutselig fått en ny sjanse. I omkampen på Maine Road tre dager senere, ble finalebillettene sikret med en enkel 4-1-seier.
Denne cupseieren ga et slitent mannskap et høyst tiltrengt løft foran den avgjørende sesonginnspurten. Riktignok måtte laget svelge 0-1 i det påfølgende bortemøtet med Wimbledon, men deretter gikk det på skinner. Fire strake trepoengere fulgte, og dermed var ligamesterskapet i boks for andre år på rad.
Annonse
I avslutningskampen, mot Coventry hjemme på Old Trafford (0-0), fikk den 19 år gamle Gary Neville sin etterlengtede ligadebut, samtidig som Bryan Robson tok farvel med Old Trafford etter tretten strålende år.
Men fortsatt gjensto det å pynte kaken!
Den jobben ble unnagjort seks dager senere, under FA-cupfinalen på Wembley. Med Chelsea som hjelpeløse tilskuere, satte Eric Cantona inn to straffespark, før Mark Hughes og Brian McClair rundet av med hver sin fulltreffer. 4-0, og en høvelig måte å markere United-historiens første «Double», seier i liga og FA-cup.
Wembley, 14. mai 1994: MANCHESTER UNITED vinner FA-cupfinalen med 4-0 over Chelsea og kan feire klubbens første dobbeltriumf. Her gratuleres Eric Cantona med ett av sine to straffemål. Fotokreditt: Allsport/ALLSPORTGetty Images
1994/95: Bare nesten-sesongen
Posisjonen som Englands desidert beste klubblag var blitt ytterligere befestet etter vårens dobbelttriumf. Foran 1994/95-sesongen var United derfor storfavoritter til et tredje strake ligagull. Men det dukket opp hindringer underveis. Den største av dem midtvinters, på Selhurst Park. Det som skjedde der kunne ingen i sin villeste fantasi ha forutsett.
Men lenge før man kom dit hen, ble Paul Parker utvist i ligaåpningen, Galatasaray (igjen!) holdt til 0-0 (igjen!) i Istanbul, og mesterskapsrival Blackburn banket 4-2 på Ewood Park. På Nou Camp derimot, ble sterkt svekkede rødtrøyer rundspilt av Barcelona, og i Gøteborg ble nykommer David May brukt som rundingsbøye av en svenske som kalte seg Jesper Blomqvist. IFK vant 3-1 og en sur Paul Ince pådro seg rødt kort i sluttminuttene. Da hjalp det ikke at Galatasaray endelig fikk juling i returmøtet på Old Trafford. En viss David Beckham scoret sitt første United-mål da tyrkerne ble feid av banen med 4-0. Det var uansett for sent, for Reds var ute av Champions League.
«Kan-Kan» banker City!
Høstens store begivenhet fant sted på Old Trafford den 10. november. Anført av en Andrei Kanchelskis i scoringsform, valset United rundt med Manchester City. Kan-Kan scoret hattrick da naboene ble knust 5-0 og United krøp opp i ryggen på lederlaget Newcastle.
12. januar kom den gledelige sjokkmeldingen om at Andy Cole, Newcastles storscorer, hadde byttet ut den stripete drakten med Uniteds røde. For rekordsummen 7 mill. pund ga «geordiene» kanskje avkall på ligatittelen, mens United styrket sine sjanser betraktelig. «Strekkodene» falt da også av lasset, og kampen om ligamesterskapet ble etter hvert en duell mellom United og Blackburn.
Da nettopp Blackburn ble beseiret 1-0 på Old Trafford den 22. januar, tydet mye på at United var i ferd med å tilrive seg overtaket. Eric Cantona scoret målet, men det skulle samtidig vise seg som det siste positive han hadde å bidra med på lange tider.
«Kung-fu»-skandalen
Episoden som skulle snu opp ned på sesongen og overskygge alle andre begivenheter på Planet Tellus, fant sted på Selhurst Park onsdag den 25. januar 1995. Under ligamøtet med Crystal Palace ble Eric Cantona slått, sparket og tråkket på, uten at det avstedkom reaksjoner fra dommer Alan Wilkie. Slikt gjør inntrykk på et følsomt fransk sinn, ikke minst når man attpå til er konge av Old Trafford. Det galliske geniet fikk etter hvert nok, og stakk foten ut mot plageånd nummer én, Richard Shaw. Plutselig var ikke dommer Wilkie lenger sen om å reagere. Pipeblåseren dro resolutt frem det røde kortet og Cantona måtte rusle slukkøret av banen.
Idet han bega seg mot garderoben kom samtidig en tilskuer stormende nedover benkeradene. Vedkommende overøste Uniteds franske stjernespiller med blodige fornærmelser, og dermed svartnet det helt for den temperamentsfulle galleren. Uten forvarsel tok han sats, hoppet over gjerdet og angrep pøbelen med beina først. Deretter dengte Cantona løs helt til Uniteds materialforvalter, Norman Davies, kom ilende til og fikk stagget ham.
Etter hvert som tv-bildene fra hendelsen gikk verden rundt, ble det ramaskirk i de tusen hjem.
Selhurst Park, 25. jan. 1995: ERIC CANTONA har nettopp sparket til en tilskuer etter å ha blitt utvist mot Crystal Palace. Fotokreditt: Shaun Botterill/ALLSPORTShaun Botterill
Ekskludert av klubben
For å komme fotballmyndighetene i forkjøpet straffet United sin mest dyrebare juvél ved umiddelbart å ilegge ham en bot på £20.000 og ekskludere ham for resten av sesongen. Men dette var selvsagt ikke nok for Fotballforbundet. De svarte like godt med å utestenge franskmannen fra all fotball i åtte lange måneder, i tillegg til å bøtlegge ham med £10.000.
Allmennpreventive hensyn tilsa at Cantona også måtte tiltales for overfallet på den såkalte Crystal Palace-supporteren, oppvigleren Matthew Simmons.
Og det var i forbindelse med et rettsmøte den 31. mars, vel to måneder etter hendelsen, at den gåtefulle United-spissen lot de så berømte ordene falle:
When the seagulls follow the trawler, it is because they think sardines will be thrown into the sea!
Eric Cantona
Etter først å ha dømt Cantona til fengselsstraff i 14 dager, snudde retten og dømte ham isteden til å avtjene 120 timers samfunnstjeneste.
Cole x 5
United måtte altså klare seg uten sin franske talisman gjennom resten av sesongen, men innsatsen var det lite å utsette på. Nykommer Cole, for eksempel, markerte seg med fem scoringer da United satte Premier League-rekord med 9-0(!) over Ipswich.
.Old Trafford, 4. mars 1995: Andy Cole (med ballen) feirer et av sine fem mål i 9-0-seieren over Ipswich.. Fotokreditt: Anton Want
Rødtrøyene holdt godt følge med Blackburn i toppen, men i en neglebiteravslutning av en ligasesong måtte laget beseire West Ham på Upton Park i siste runde om tittelen skulle beholdes.Hammers-målet ble da også utsatt for et bombardement som ikke hadde vært sett i hovedstaden siden Slaget om Storbritannia. Men i likhet med sine bysbarn to generasjoner tidligere, holdt hjemmelaget mirakuløst nok ut.
Så glipper det på målstreken
Resultatet av oppgjøret ble 1-1, og dermed kunne isteden Blackburn, til tross for tap på Anfield, juble for mesterskapet. United tok andreplassen, én fattig scoring fra sin tredje ligatittel på like mange sesonger; et hardt slag for et slitent mannskap. Så hardt at ikke en gang FA-cupfinalen seks dager senere klarte å løfte lokket av depresjonen. Det førte til en usedvanlig avdempet og tam Wembley-forestilling, hvor Fergies menn nok en gang måtte avfinne seg med å være nest best. Paul Rideouts scoring etter en halvtime var nok til å sikre Everton revansje for finaletapet ti år tidligere.
1995/96: Dramatiske sommermåneder
Da Alex Ferguson i en engang kvittet seg med trioen Paul Ince, Mark Hughes og Andrei Kanchelskis – uten å hente inn erstatninger, ble det rabalder blant United-fans.
Manageren selv var imidlertid sikker i sin sak; i klubben hadde han spillere som ville gjøre en fullgod jobb bare de fikk sjansen. Ungdommer som David Beckham, Paul Scholes og Nicky Butt, for eksempel. 20 år gamle Gary Neville var allerede etablert, mens hans to år yngre bror, Phil, også hadde fått forsøke seg. Jo da, dette skulle gå så fint så, ifølge sjefen.
Men også Fergie hadde sine bekymringer. Da det kom Fotballforbundet for øret at Eric Cantona skulle spille treningskamp bak lukkede dører på The Cliff, egget de til bråk ved å ilegge ham spilleforbud. Resultatet ble at hovedpersonen tok første fly hjem til Frankrike, med løfte om aldri mer å spille fotball igjen. En skrekkslagen United-manager fulgte etter på neste fly, og klarte snart å overtale sin største stjerne til å vende tilbake til Manchester.
– Vinner ikke noe med guttunger
Tiltroen til Fergies unge mannskap var bare så som så foran sesongstarten. Da laget ble banket 3-1 på Villa Park i åpningskampen, kunne Liverpool-legende og ekspertkommentator Alan Hansen fortelle lytterne: «You won’t win anything with kids.»
Men som unge gutter flest, brydde heller ikke «Fergie’s Fledglings» seg om hva enkelte voksne mente om dem. Isteden konsentrerte de seg om sin egen greie; de fosset i angrep og vant sine fem neste ligakamper.
Ryker mot Rotor og York!
Innimellom spilte ungguttene UEFA-cupfotball, men dessverre uten suksess. 0-0 borte mot russiske Rotor Volgograd i 1. runde var for så vidt ok, men etter at gjestene fra det tidligere Stalingrad hadde tatt ledelsen 2-0 på Old Trafford, hjalp det bare litt at Peter Schmeichel(!) dukket opp i russernes straffefelt og headet inn 2-2 ett minutt før slutt. United var utslått på bortemål, men dansken hadde i det minste reddet rødtrøyene fra å lide sitt første europacupnederlag på eget gress.
Midt imellom de to europacupmøtene med Rotor, måtte Alex Fergusons mannskap også tåle å bli blåst av banen av lille York City. 3. divisjonsklubben kom til Old Trafford og vant 3-0 i Ligacupens 2. runde! Midtstopper Pat McGibbon ble utvist i sin første (og eneste) kamp for rødtrøyer som heldigvis hadde en returkamp på seg til å redde æren – og fortsatt ligacupspill.
Kongen vender tilbake
Men aller først ventet årets store begivenhet – «The Return of Cantona».
1. oktober 1995, 249 dager etter at det klikket for ham på Selhurst Park, var Eric Cantona tilbake på fotballbanen. Og for et comeback! Mot Liverpool på Old Trafford brukte han vel ett minutt på å finne Nicky Butt, som enkelt kunne sette inn 1-0. Senere fastsatte «the King» selv sluttresultatet ved å utlikne til 2-2 på straffespark.
Men selv med Cantona tilbake på plass forble formen ujevn utover høsten. 3-1 over York i returmøtet var heller ikke nok til cupavansement, og litt for mange uavgjorte, samt nederlag for Arsenal, Liverpool og Leeds, bidro til at laget sakket akterut i ligatoppen.
Old Trafford, 1. okt. 1995: Eric Cantona feirer scoring mot Liverpool i en kamp som endte uavgjort 2-2. Fotokreditt: Shaun Botteril/AllsportShaun Botterill
Newcastle i føringen
Isteden festet Newcastle et visst grep i toppen og overtok stempelet som favoritter til tittelen. Derfor ble møtet med lederlaget på et forfrossent Old Trafford den 27. desember, ekstra viktig. Der viste United at klubben så langt fra hadde gitt opp håpet om å innhente sine gjester. Newcastle hadde muligheten til å øke avstanden til 13 poeng, men fikk isteden se Andrew Cole og Mark Hughes redusere den til syv.
Tre dager senere ble 2-0-seieren fulgt opp med tre nye pinner etter 2-1 over QPR, men så sprakk det på 1. nyttårsdag med 1-4 for Tottenham i London. 0-0 hjemme mot Aston Villa var heller ikke bra, og plutselig var avstanden opp til de sebrastripete geordiene blitt utvidet til hele 12 poeng.
Jakten intensiveres
Med tre og en halv måned igjen av sesongen hadde Kevin Keegans lag opparbeidet seg en ledelse så solid at bare de færreste trodde at ligatroféet ville havne andre steder enn på Tyneside. Allikevel satt United med et aldri så lite trumfkort. I motsetning til ligalederne, hadde ikke de unge rødtrøyene noe å tape, og det visste de å utnytte. Anført av sin herre og mester, Eric Cantona, krummet spillerne nakken og feide motstanderne av banen i fem strake kamper. Ja, før noen skjønte hva som foregikk, var avstanden opp til Newcastle plutselig redusert til bare fire poeng. Og 4. mars ventet toppoppgjør på St. James’ Park.
Der satset hjemmelagets «strekkoder» alt på ett kort. I et nærmest panisk forsøk på å riste et innpåslitent United-lag av seg, kastet de all forsiktighet overbord. Men til ingen nytte. Bakerst hos gjestene sto Peter Schmeichel som en levende vegg, og til syvende og sist ble kampen avgjort med en scoring av Eric Cantona. Avstanden var redusert til ett poeng og Tyneside begynte å svette for alvor.
St. James’ Park, 4. mars 1996: ERIC CANTONA avgjør toppkampen mot Newcastle.
Champions – igjen!
Nettopp Cantona ble i det hele tatt en nøkkelfaktor i ligainnspurten. Med avgjørende scoringer mot QPR (uavgjort), Arsenal, Tottenham, Manchester City og Coventry, nedsablet han Newcastle nesten på egenhånd. Til slutt ble det for mye for Kevin Keegan. Foran millioner av tv-seere brøt han nærmest sammen under presset i et følelsesladet utbrudd. Laget hans sprakk tilsvarende og United sikret ligatittelen med fire poengs margin etter 3-0 over Middlesbrough på Riverside.
Usynlighetsdraktene
Selv om ligasesongen endte med glitter og champagne, skal det ikke legges skjul på at ikke alt gikk på skinner i sesongens siste uker. I Southampton ble for eksempel et United i grått liggende under med 3-0 til pause.
– Guttene kan ikke se hverandre, unnskyldte Fergie seg, og beordret draktskifte foran de siste 45 minuttene. Det gjorde susen, for 2. omgang ble vunnet 1-0. De ulykksalige usynlighetsdraktene? De ble kassert for godt etter å ha vært i bruk i til sammen fire og en halv kamp – uten seier.
SOUTHAMPTON, 13. april 1996: Hjemmelagets Matthew Le Tissier i skuddet under Premier League-oppgjøret mot United, der gjestene byttet drakter i pausen etter å ha blitt liggende under med 3-0. Kampen endte til slutt med 3-1-seier til Southampton. Fotokreditt: Shaun Botterill/Getty Images)Shaun Botterill
Årets spiller
Ett år etter at nasjonen og et samstemt mediakorps hadde erklært Eric Cantona «persona non grata» og gjort sitt ytterste for å få ham deportert – aller helst til et annet solsystem, ble franskmannen igjen hyllet, tiljublet og opphøyd som fotballens frelser.
Måten han hadde slått tilbake på etter utestengelsen var så imponerende at både sportsjournalister og spillerkolleger kåret ham til Årets spiller. Selv takket kongen for utmerkelsene ved å sørge for eventyravslutning under FA-cupfinalen mot Liverpool på Wembley.
Royal Lancaster Hotel, London, 9. mai 1996: Eric Cantona med troféet som viser at spillerkollegene i Premier League har kåret ham til Årets spiller. Fotokreditt: Ben Radford/ALLSPORTBen Radford
Dobbel-Dobbel-triumfen
Gjennom historien hadde til sammen seks klubber, deriblant United, vunnet «The Double» – ligaen og FA-cupen i samme sesong, men ingen mer enn én gang. Det ønsket Eric Cantona & co. å gjøre noe med. Og hem bedre å oppnå målsetningen mot enn røde erkerivaler fra Merseyside? 19 år etter 2-1-seieren over scouserne på Wembley, møttes United og Liverpool til Scousebuster-finale, akt 2.
Det skulle bli et oppgjør som, bortsett fra United-fansens avsynging av «We won the Football League again, down by the Riverside…», aldri vil bli husket for mer enn én eneste hendelse – den avgjørende.
Årets spiller til unnsetning – igjen
Idet kampen gikk inn i de siste fem minuttene av ordinær tid, hadde ingen av lagene maktet å nettmaskene. Man var derfor begynt å forberede ekstraomganger da Liverpool ga bort en corner fra Uniteds høyreside. Ballen ble deretter slått inn foran mål hvor keeper David James forsøkte seg med det som ble en delvis mislykket utboksing. Samtidig hadde en viss mann dukket opp på Liverpools 16-meter.
Idet ballen kom mot ham, tok han et lite steg tilbake for å justere. Så, med et praktfullt utført volleyskudd, boret Eric Cantona ballen tvers gjennom scouser-forsvaret, og i neste øyeblikk løftet nettaket seg bak keeper James. Wembley truet med å revne. Franskmannen hadde gjort det igjen, og det med en sensasjonell og spektakulær avslutning. Samtidig hadde Manchester United gjort det ingen andre hadde maktet; å vinne Ligaen og FA-cupen i samme sesong, for andre gang. Og, det ble gjort med et mannskap som den tidligere Liverpool-helten Alan Hansen hadde omtalt som «guttunger man ikke kan vinne noe med».
UNITED 1-0 LIVERPOOL. FA-cupfinalen 1996 er avgjort, takket være Årets spiller, Eric Cantona.
