Old Trafford, 9. mars 1985: Jesper Olsen i aksjon under FA-cupens 6. rundeoppgjør mot West Ham, en kamp United vant 4-2. Fotokreditt: Allsport UK /AllsportGetty Images
1983-86: Oppkjøpstrusler, avskjed og klubbens første skandinav
I løpet av årene fra 1983 til 1986 dro United fra høye tinder, og ned gjennom dype daler. Store stunder, som to triumfer i FA-cupen og en kvartfinale mot Barcelona i Cupvinnercupen, en kamp det fremdeles går gjetord om, via historiens beste sesongstart, til dypeste fortvilelse. Perioden kulminerte med Ron Atkinsons avskjed.
1985/86: 1. div. nr. 4; FAC 5; LC 4*) Cupvinnercupen; +) UEFA-cupen
Sommeren 1983 tok Ron Atkinson spillerne med på langtur til Swaziland. Tottenham slo følge, og de to rivalene spilte to kamper mot hverandre på nasjonalstadion Somhlolo i Mbabane. Dette satte fart i ryktene om en overgang for Spurs’ midtbanekonge, Glenn Hoddle. Men, verken Hoddle eller noen av de andre stjernene som etter sigende sto i kø, dukket opp i United Road.
Annonse
Atkinsons eneste kjøp var overraskende nok Leeds-vingen Arthur Graham. Med kneskadde Steve Coppells fotballfremtid hengende i en syltynn tråd, var overgangen mer en nødløsning enn en fremtidsrettet investering.
Samtidig tok klubben farvel med en av sine virkelig store profiler. Forsvarssjef og klubbkaptein gjennom 10 år, elegante Martin Buchan, hadde sett sine beste dager, og gikk gratis til naboene Oldham Athletic. Men først fikk han sin velfortjente «testimonial», da en viss Alex Ferguson kom til Manchester i spissen for Buchans gamle klubb Aberdeen. Skottene var høyt oppe etter å ha beseiret Real Madrid i Cupvinnercupfinalen tre måneder tidligere.
1983/84: Ikke nå heller
På Wembley sendte Bryan Robson forventningene til himmels med to scoringer i 2-0-gevinsten over Liverpool i Charity Shield. En uke senere sørget Arnold Mühren (2) og Frank Stapleton for en strålende ligaåpning med 3-1 over QPR på Old Trafford. Skulle dette endelig bli året da ligapokalen igjen fant veien til Manchester?
Nei, det ble ikke det, men allikevel: bortsett fra pinlige tap for Oxford i Ligacupen og Bournemouth i FA-cupen, bød sesongen på mye fin fotball og mange store stunder for den regjerende FA-cupmesteren.
Utenfor banen fikk 28 år gamle Steve Coppell beskjeden han lenge hadde fryktet: Kneskaden var så alvorlig at spillerkarrieren måtte avsluttes. Landslagsvingen ga imidlertid ikke opp fotballen som levebrød, og ble isteden ligaens yngste manager da han skrev under for Crystal Palace.
Maxwell truer
Men det skjedde også saker på det utenomsportslige plan. Vinteren 1983/84, for eksempel, ble stående i oppkjøpstruslenes begredelige tegn. United ble gjenstand for mediemogulen (og Oxford United-eier) Robert Maxwells tørst etter å utvide sitt imperium.
Annonse
Den 8. februar la han inn et bud på £10 millioner, et anselig beløp 80-tallet – i hvert fall tilsynelatende! Men la oss se litt nærmere på hva Maxwell egentlig tilbød: Ifølge Norges Bank var kursen på £1 den gangen NOK 10.87. Omgjort i norske kroner lød budet altså på NOK 108.7 millioner.
Samtidig opplyser Statistisk sentralbyrå at det tilsvarende beløpet i dag (januar 2018) er 279.90 millioner kroner. Så var kanskje ikke Maxwells bud spesielt bra allikevel? I hvert fall ikke sammenliknet med klubbens anslåtte verdi (fortsatt 2018) på bortimot 30 milliarder! Takk og pris at ikke United-styret gikk på limpinnen!
Nære på i Europa
Men som sagt, sett fra et fotballmessig perspektiv var det mye å glede seg over i Ron Atkinsons tredje sesong. Ikke minst i Cupvinnercupen. Nei da, det ble ikke triumf i denne turneringen heller, men det var nære på. Klubben nådde semifinalen, hvor et reservepreget lag til slutt måtte gi knepent tapt for Juventus. Italienerne vant senere finalen mot FC Porto.
Uniteds europeiske kampanje startet hjemme i Manchester mot den tsjekkoslovakiske hærens lag, Dukla Praha. I en svak forestilling kunne ingen mistenke Robson & co. for å prøve å vinne oppgjøret, men Ray Wilkins’ straffemål ett minutt før slutt reddet kvelden fra å bli totalt mislykket. 1-1 var likevel langt fra betryggende foran returmøtet i den tsjekkiske hovedstaden.
Heldigvis var ingen av de to lagene til å kjenne igjen på Duklas Julisca stadion, for det ble en festforestilling. United måtte imidlertid nøye seg med uavgjort igjen, men 2-2 var uansett nok til å kare seg videre på bortemålsregelen.
Bulgarske Spartak Varna ble deretter et lett bytte i 2. runde, og dermed var kvartfinaleplassen var i boks. Der ventet den kanskje aller største av turneringsfavorittene, FC Barcelona, anført av ingen ringere enn den argentinske trollmannen Diego Armando Maradona. Og for en kvartfinale det ble – til slutt!
Bragden mot Barça
Annonse
For å si det som det er, så startet det alt annet enn bra for United. Barcelona vant nemlig det første oppgjøret med 2-0 på Nou Camp, etter selvmål av Graeme Hogg og en kanonkule fra Rojo på overtid. Der og da, i kveldsskyggen fra Tibidabo-fjellet, virket muligheten til avansement fjern.
Resultatet i den katalanske hovedstaden medførte at Maradona & co. ankom Manchester som selvsikre favoritter foran returmøtet 14 dager senere; men det var bare fordi de ikke ante hva som ventet dem.
CUPVINNERCUPENS KVARTFINALE, 1984: De to kapteinene, Bryan Robson og Diego Maradona, hilser og bytter vimpler foran det avgjørende møtet på Old Trafford.
Takk for sist!
For på Old Trafford var et hevngjerrig United-lag fast bestemt på å ta den spanske tyren ved hornene. Anført av sjefsmatador Bryan Robson tok laget kontrollen fra første spark på ballen. Kapteinen hadde mye å hevne etter flere spolerte sjanser på Nou Camp, og nå var han over alt.
Halvveis ut i første omgang stakk han «Ferdinand» der det lammet mest – i nettmaskene bak keeper Urruti. Wilkins’ corner fra høyre ble headet videre av Norman Whiteside, og United-kapteinen fullførte trekket ved å stange ballen forbi den spanske burvokteren.
Fem minutter etter sidebytte stakk samme mann igjen. Urruti halvklarte Wilkins’ kanon, men i typisk stil kom Robson stormende til og plasserte returen mellom stengene. Plutselig sto det 2-2 sammenlagt, og nå var gjestene urolige.
Og enda mer urolige skulle de bli, for bare to minutter etter Robsons andre, banket Frank Stapleton inn mål nummer tre. Det var nådestøtet. Barça lå på grillen og kvartfinalen var i praksis avgjort. Bare ragu var igjen av den tidligere så stolte spanske oksen.
For en jubelkveld!
Dette var, etter manges mening, Bryan Robsons beste fotballkamp noensinne. Og det sier ikke så rent lite. Og publikum? Etter sigende har stemningen på Old Trafford aldri vært bedre. Ja, det påstås til og med at jubelbruset kunne høres helt til Rochdale!
Hva som skjedde med United etter den mektige 3-0-seieren, er ikke lett å forklare. Tok overgangsryktene knekken på spillerne? Både Robson og Wilkins hadde lenge vært hete objekter, spesielt i Italia, og interessen kjølnet ikke akkurat etter bragden mot Barcelona.
Alt oppstyret må ha virket negativt inn i sesongens avslutningsfase, og med nederlaget for Juventus i semifinalen forsvant siste sjanse til glitter og laurbær. Innsatsen garanterte likevel at United røk ut av Europa med flagget til topps.
I den hjemlige ligaen derimot, famlet spillerne seg langt bort i tåkeheimen. Med bare to seire på de ti siste kampene, endte klubben til slutt på fjerdeplass, seks poeng bak vanevinnerne fra Liverpool.
1984/85: Jesper Olsen – første skandinav
Bryan Robson motsto for øvrig alle tilnærmelser fra utlandet, mens Wilkins derimot benyttet sommerpausen til å pakke kofferten. Han dro til AC Milan etter å ha tilbrakt fem sesonger i Manchester.
Også Lou Macari bukket seg gjennom utgangsdøren, 11 år etter at han som Celtic-spiller gjorde seg til legende ved å takke nei til Liverpool for heller å skrive under for United. Inn kom isteden Tottenham-spissen Alan Brazil, Aberdeens midtbanedynamo Gordon Strachan, og – danske Jesper Olsen, spesialdesignet for jobben på venstre midtbane, fra Ajax Amsterdam.
Danske JESPER OLSEN, Uniteds første skandinav.
En ung waliser, spissen Mark Hughes, hadde allerede fått vist seg frem, og ble foretrukket fremfor nordirske Norman Whiteside i ligastarten mot Watford. Kampen endte 1-1 og innledet en sekvens på fire uavgjorte kamper før tabellklatringen startet med 5-0 over Newcastle.
Bryan Robson markerte seg i Ligacupen ved å sette ny klubbrekord med scoring allerede etter 12 sekunder mot Burnley, og nå var sesongen godt i gang.
Spillemessig viste United prima form, spesielt på hjemmebane, gjennom hele sesongen. Laget var også involvert i flere målrike kamper. I tillegg til den nevnte storseieren over Newcastle og tilsvarende sifre mot Stoke, ble West Ham banket 5-1 og Arsenal 4-2 på Old Trafford. Men, som så ofte før slo pendelen tilbake på bortebane. Ydmykende 0-5 på Goodison, 1-5 på Vicarage Road og 0-3 på Villa Park. Selv på dager da laget ledet 2-0 – som mot Sunderland og Nottingham i to påfølgende oppgjør – endte det 2-3 og null poeng med tilbake til Manchester.
Ryker på straffer i Ungarn
Da gikk det lenge bedre i UEFA-cupen, hvor United etter jevne og spennende kamper mot PSV Eindhoven og Dundee United, nådde kvartfinalen. Ungarske Raba Vasas fra Györ var blitt feid av banen i første runde, og nå ventet igjen ungarsk motstand. Videoton var totalt ubeskrevet i Europa, og United så sin store sjanse til en europeisk semifinale for andre år på rad.
Kanskje tok de for lett på oppgaven etter 1-0 hjemme på Old Trafford? Det gikk nemlig ikke etter oppskriften på bortebane i Székesfehérvár. United maktet ikke å score, men det gjorde magyarene. Én gang, men nok til å sikre dem straffekonk og påfølgende, videre avansement.
Spenning i FA-cupen
I ligaen var Everton ustoppelige denne sesongen, så FA-cupen ble Uniteds siste sjanse til suksess. Men trekningen for 3. runde ga uhyggelige «flash-backs» da Bournemouth ble trukket opp av hatten for andre år på rad. Lettelsen var derfor stor etter en enkel 3-0-seier.
Coventry, Blackburn og West Ham ble deretter eliminert etter tur, før Liverpool ventet til det som skulle bli en thriller av en semifinale.
Robson ga United ledelsen på Evertons Goodison Park, men måtte frustrert se Ronnie Whelan utlikne like før de 90 minuttene var omme. Ledelsen ble gjenerobret da Stapleton slo til i første ekstraomgang, men så gjentok historien seg fra ordinær tid gjentok seg da Liverpool utliknet med ett fattig minutt igjen på kampuret. Denne gang var det Paul Walsh som var på farten og dermed skaffet scouserne omkamp. Til alt overmål hadde linjemannen vinket for offside, men dommeren valgte å desavuere sin assistents avgjørelse.
Da lagene møttes på ny, denne gang på Citys Maine Road, satte Paul McGrath ballen i eget nett før pause. Han ble imidlertid reddet i andre omgang av Bryan Robson og sesongens store funn, Mark Hughes. De to sendte United til klubbens andre FA-cupfinale på tre år, og denne gang ventet ligavinnerne fra Everton.
Moran ryker, Whiteside avgjør
1-5 for Watford i generalprøven, sesongens siste ligakamp, var pinlig. Likevel var det kanskje det som skulle til for å tenne laget skikkelig til sesongens store begivenhet på Wembley. Det trengtes, for Everton var i storform. Tre dager før finalen hadde scouser-klubben doblet sesongens pokalfangst ved å vinne Cupvinnercupen.
Everton var derfor store favoritter mellom tvillingtårnene, og i en dramatisk, men sjansefattig kamp, fikk de attpå til en skikkelig håndsrekning av den avtroppende dommeren Peter Willis. På stillingen 0-0, 12 minutter før slutt, sendte han Uniteds Kevin Moran av banen. Det var den første utvisningen i FA-cupfinalens historie, og en svært kontroversiell avgjørelse.
Selv Peter Reid, som ble felt, viste sportsånd av det sjeldne ved å forsøke å overtale dommeren til ikke å vise ut den utrøstelige Moran. Det røde kortet tente imidlertid kampgløden for alvor hos de ti gjenværende rødtrøyene.
FA-cupfinalen 1985: KEVIN MORAN, midt i bildet, får marsjordre.
Det måtte ekstraomganger til for å kåre vinneren, men avgjørelsen falt først ti minutter før slutt. Mark Hughes’ pasning fant Norman Whiteside ute på høyresiden, hvor den svære 20-åringen startet ferden mot mål. Så skar han inn mot kanten av 16-meterfeltet og sendte av gårde et skudd som skrudde rundt venstreback Pat van den Hauwe, keeper Neville Southall og inn ved bortre stolpe. En klassiker; en fantastisk scoring og et verdig vinnermål.
Seieren sikret United plass i neste sesongs Cupvinnercup, men billettene ble utdelt til ingen nytte. Supporterherjinger foran Europacupfinalen mellom Liverpool og Juventus på Heysel stadion i Brüssel, førte til at 39 mennesker, de fleste italienere, omkom, mens over 600 ble skadet. Som et resultat av dette ble alle engelske klubber utestengt fra europacupturneringene på ubestemt tid.
Flankert av Frank Stapleton og Bryan Robson, løfter matchvinner NORMAN WHITESIDE FA-cuptroféet på Wembley.
1985/86: Starten lovet så mye, men …
Også sommeren 1985 ble det gjort endringer i spillerstallen. Gordon McQueen, Arnold Mühren, Arthur Graham og Alan Davies takket for seg, mens keeper Chris Turner fra Sunderland og ex-City vingen Peter Barnes fra Leeds dukket opp i inn-kolonnen.
10 strake
United fikk en fantastisk start på den nye sesongen. Etter 0-2 for Everton i Charity Shield, skaffet klubben seg ti strake seire og 27-3 i målforskjell! Ekspertene utropte dem til ligamestere før september var unnagjort, men enkelte lærer jo aldri!Luton stoppet seiersrekken med 1-1 på Kenilworth Road i ellevte runde, mens Sheffield W. ble første klubb som klarte å slå de suverene ligalederne, i den sekstende.
Men skader på nøkkelspillere som Gordon Strachan og Bryan Robson tæret på. Hadde det ikke vært åpenbart før, var det nå helt tydelig hvor avhengig United var av disse to. Etter tapet for Wednesday gikk United fem kamper før neste seier, inkludert 1-2 for Liverpool i Ligacupen. Sakte begynte lagene bak å ta innpå, og Colin Gibson kom fra Aston Villa for å styrke et forsvar uten selvtillit.
Da Arsenal vant gjørmebadet på Old Trafford like før jul, begynte deler av hjemmefansen å forlange Atkinsons hode på et fat. Flere skulle istemme etter hvert.
Så rakner det
Rochdale ble slått 2-0 i FA-cupens 3. runde, mens Bryan Robson ble utvist for første og eneste gang, mot Sunderland i runden etter. Kampen endte 0-0, men United reddet seg videre med 3-0 i omkampen. Men FA-cupen var ikke annet enn avveksling fra mer alvorlige, daglige rutiner. 2. februar 1986, fire dager etter seieren over Sunderland, skjedde det uunngåelige:
United mistet tabelledelsen etter 1-2 mot West Ham, og klarte aldri å ta den tilbake. Dagen etter ankom forresten historiens andre skandinav Old Trafford. Danske John Sivebæk fra Vejle hadde imponert Atkinson i en landskamp for Danmark, og debuterte som erstatter for Bryan Robson mot Liverpool seks dager senere. Det gjorde også Terry Gibson, en liten kjapp spiss fra Coventry.
En måned etter ligaseieren mot United, gjentok West Ham bedriften ved å vinne omkampen i FA-cupens 5. runde. Dermed var sesongen i praksis over for Uniteds vedkommende. Toppscorer Mark Hughes hadde sluttet å score mål helt siden rykter begynte å svirre om en overgang til Barcelona, og Nottinghams Peter Davenport ble hentet inn som avlastning. Men ingen ting syntes å hjelpe.En frustrert og desillusjonert Ron Atkinson måtte konstatere at laget hans endte sesongen på fjerdeplass, 12 poeng bak vinnerne Liverpool, 10 bak Everton og 8 bak tredjeplasserte West Ham. Det var intet mindre enn katastrofalt – spesielt sett i lys av den fenomenale sesonginnledningen.
1986/87: Atkinsons endelikt
Som ventet dro Mark Hughes til Barcelona etter sesongslutt, men med erstatter allerede på plass, foretok ikke Ron Atkinson seg mer foran den store revansjesesongen 1986/87. Revansjesesongen? Jo da; etter den grufulle vinteren og våren måtte United reise seg igjen og slå kraftig tilbake.
Isteden bare fortsatte elendigheten. Sesongens første seier, hele 5-1 over Southampton i femte ligarunde, var bare et bedrag. Laget ble liggende på nedrykksplass, uten ytterligere tegn til lysning. Den tidligere så selvsikre og utadvendte Atkinson ble mer og mer fåmælt. Etter hvert trakk han seg tilbake til sitt kontor. Han hadde ikke mer å gi.
1-4 for Southampton i Ligacupen den 4. november, ble dråpen som fikk United-ledelsen til å si stopp. Dagen etter ble Atkinson kalt inn på teppet. Tiden var ute.
