1966-69: Europa erobres!

Uovervinnelige?

Den majestetiske forestillingen på Estádio da Luz endte altså med 5-1-seier til de engelske ligamesterne. Prestasjonen ble av mange eksperter til og med karakterisert som «den beste som noensinne er blitt levert av et bortelag i Europacupen».I portugisisk presse ble George Best, kampens store spiller, gitt tilnavnet «El Beatle». Heretter ble han jaget vilt blant fans og pressefotografer.

Innad i United-leiren spredte det seg en følelse av uovervinnelighet. Kunne Benfica beseires med 5-1 i Lisboa, kunne hvem som helst beseires.

Tilbake til Beograd

At Partizan Beograd ble trukket ut som motstander i semifinalen, vekket naturlig nok vonde minner. Det var jo nettopp på hjemvei fra Beograd at flyet med Uniteds spillere og ledere hadde krasjet åtte år tidligere.

Første kamp, i den jugoslaviske hovedstaden, ble akkurat så tøff som ventet. Etter en god, men målløs åpning av United, kjempet knallharde jugoslaver seg inn i oppgjøret. De sloss inn to ubesvarte mål etter pause og lovet en minst like hard returkamp i Manchester. At George Best måtte forlate bane med en kneskade som skulle holde ham utenfor resten av sesongen, bidro ikke til å gjøre utsiktene lysere.

Ampert på Old Trafford

Hjemme i Manchester dominerte United banespillet, men samtidig slet laget med å skape målsjanser. Frustrasjonen ble til slutt for mye for enkelte av aktørene, og kulminerte tyve minutter før slutt da Paddy Crerand og Partizans Mihaslovic ble utvist etter slåssing *).

Nobby Stiles var mannen som deretter ga støtet til et frenetisk avslutningskvarter. Han utnyttet en keepertabbe av gjestenes gode sisteskanse Milutin Šoškić, og tente håpet blant de 62.500 tilskuerne på Old Trafford.

Jugoslavene holdt imidlertid stand, og dermed måtte United nok en gang se i øynene at de, for andre år på rad, var blitt utslått i en semifinale. For Matt Busby var denne skjebnen ekstra vanskelig å svelge, for han visste at laget hans var godt nok til å gå helt til topps. Men, den bitre opplevelsen gjorde ham bare enda mer oppsatt på å fullføre sitt store mål.

* ) Fremdeles, den dag i dag, bedyrer Crerand sin uskyld og påstår at det ikke var han, men derimot Nobby Stiles, som slo til motspilleren.

Bare nesten

Først måtte imidlertid ligamesterskapet sikres på ny. Akkurat den målsettingen virket imidlertid urealistisk idet det gjensto syv ligarunder. Storseire mot Blackburn og Aston Villa var da heller ikke nok til å redde en totalt sett skuffende sesong. Fjerdeplassen bak Liverpool, Leeds og Burnley, sto ikke på noen måte sto i stil med klubbens ambisjoner.

Også innsatsen i FA-cupen forsterket inntrykket av 1965/66 som en «nesten-sesong» for Manchester United. For tredje år på rad røk laget ut i siste hinder før finalen, denne gang etter 0-1 mot Everton på Burnden Park i Bolton.

VM-suksess

Tre United-spillere fikk oppleve en sommer utenom det vanlige: Fotball-VM i England med Bobby Charlton, Nobby Stiles og John Connelly i den engelske troppen. Sistnevnte spilte åpningskampen, mens duoen Charlton/Stiles var faste innslag på laget som ble verdensmestere etter 4-2 over Vest-Tyskland i finalen. For sin innsats for klubb og landslag ble Bobby Charlton senere kåret til Årets Spiller i Europa for 1966, slik Denis Law var blitt det i 1964 og George Best skulle bli det i 1968.

1966/67: På ‘an igjen!

Den skuffende fjerdeplassen i oppfølgersesongen til ligatriumfen i 1965, gjorde det påtrengende nødvendig å gjenerobre troféet allerede i 1967. Hvis ikke, ville sjansen til et nytt forsøk på Serievinnercupen gå fløyten – eller i det minste måtte utsettes med minimum ett år.

Sesongstarten ble innledet med stort sett samme mannskap som hadde vunnet ligaen to år tidligere. Keeper Pat Dunne var borte, og med skader både på Harry Gregg og David Gaskell, ble 24 år gamle Alex Stepney hentet fra Chelsea. I tillegg dukket et par nye fjes opp fra egen junioravdeling.

David Herd ble flyttet til indre venstre for å rydde plass for 20 år gamle David Sadler som senterløper; 19-årige John Aston jr. fylte hullet på venstreflanken etter John Connelly som dro til Blackburn, mens en tredje unggutt, Bobby Noble, skviste Shay Brennan ut fra venstrebackplassen.

Hodestups ut av cupene

I likhet med i de to foregående sesongene, ble høsten igjen preget av ustabil form. Ingen overlistet Denis Law & co. hjemme på Old Trafford, men borte glapp det jevnlig. Det skjedde ikke bare i ligaspillet, men også i Ligacupen, hvor United deltok for første gang på seks år. Her ble laget rundspilt av Blackpool, tapte 1-5 og røk ut så det sang allerede ved første hinder.

Det var først etter tapet for Sheffield United på 2. juledag, at det omsider begynte å stemme også på fremmed gress. Dermed ble det også lett å fortrenge FA-cupfadesen, hvor 2-0 over Stoke i tredje runde hadde lovet mer enn laget var i stand til å holde. Norwich vant nemlig 2-1 på Old Trafford i fjerde, og dermed var Uniteds svakeste FA-cupinnsats siden 1959 et faktum. Den gang var klubben blitt eliminert allerede i tredje runde av – joda, kanariene fra Norwich!

Ulykker i kø

I ligaen steg mesterskapshåpet da tabellteten ble inntatt etter 0-0 mot Newcastle den 11. mars. Det fikk seg derimot en knekk – bokstavelig talt – da David Herd brakk beinet en uke senere. Idet han pirket inn et mål mot Leicester, kolliderte den tidligere Arsenal-spissen med to spillere, deriblant Leicester-keeper Gordon Banks. Det påstås at smellet, idet beinet knakk som en fyrstikk, kunne høres over hele Old Trafford. Dette beinbruddet ble i praksis slutten på Herds United-karriere.

En ulykke kommer sjelden alene, heter det; ei heller her. På vei hjem fra bortemøtet med Sunderland den 22. april, ble Bobby Noble utsatt for en stygg bilulykke. Den lovende backen pådro seg så omfattende skader at han måtte gi opp fotballkarrieren, og det i en alder av bare 21 år.

Men selv uten Herd og Noble i innspurten, sto United distansen ut. Foran nest siste ligarunde var det klart at seier over West Ham i London ville være nok til å sikre mesterskapet. Aberet var at klubbens etterkrigsstatistikk på West Hams Upton Park var alt annet enn imponerende. Fasiten viste riktignok seks seire, én uavgjort og bare ett tap, men den var like fullt dyster. Resultatene gikk nemlig i London-lagets favør!

Ved akkurat denne anledningen ble imidlertid både West Ham og all tvil feid til side. Scoringer av Law (2), Charlton, Best, Foulkes og Crerand sørget for en knusende 6-1-seier til Matt Busbys rødtrøyer, og dermed var ligatroféet tilbake på United-hender for andre gang på tre sesonger.

Også Busby deltok selvsagt i jubelen, men selv ikke i seiersrusens time tillot han seg selv å miste fokus. For ham var ligatroféet først og fremst selve inngangsbilletten til Europacupen for serievinnere. Nå var den tilbake på agendaen. Høsten kunne nesten ikke komme fort nok.

1967/68: Busby får oppfylt sin store drøm

Det ble en svært uvanlig form for oppladning til den nye sesongen. Bare fire dager etter å ha mottatt ligatroféet på Upton Park, dro nemlig troppen over Atlanteren for å innlede en sommertur som skulle strekke seg over 42 dager! Opplegget inkluderte besøk til tre land – USA, New Zealand og Australia, og på agendaen var det plottet inn tolv treningskamper.

I løpet av det seks uker lange utenlandsoppholdet viste den 18 år gamle Brian Kidd frem så overbevisende takter at han ble premiert med fast plass på laget som etter hvert innledet den nye sesongen. Det gikk på bekostning av David Sadler, som allikevel, takket være sin anvendelighet, fikk spille de aller fleste kampene.Også 19 år gamle Francis Burns fikk tillit, han som erstatter for ulykkesrammede Bobby Noble på venstrebacken. Men bortsett fra disse to nykommerne var laget identisk med ligamesterne fra forrige sesong.

Paddy Crerand styrte fortsatt midtbanen med hard hånd (i enkelte tilfeller bokstavelig talt), og nærmest ham herjet Nobby Stiles. Selv om den lille, iltre og glefsende vaktbikkjen hadde mistet alle fortennene sine, var han så avgjort ikke tannløs.

Tilbake i Europa

1967/68-sesongen åpnet med Charity Shield-møte med Tottenham på Old Trafford. Kampen endte 3-3, men vil for alltid huskes best for Spurs-keeper Pat Jennings’ scoring direkte fra utspark. Ballen fikk en uvanlig skru idet den landet, og spratt i bue over en rødmende Alex Stepney.

Uken etter startet alvoret med nederlag for Everton på Goodison Park. Feilskjæret ble imidlertid rettet delvis opp med imponerende stabilitet utover høsten og vinteren. I Europacupen ble Hibernians fra Malta et enkelt bytte i første runde, men det kan ikke sies om jugoslaviske FK Sarajevo i andre. Etter en jevn og målløs kamp på Titos lappeteppe, klarte United så vidt det var å slite seg videre med 2-1 på Old Trafford.

Rusk i forgasseren

Heller ikke polske Górnik Zabrze gikk i bakken uten kamp. Uniteds 2-0-ledelse fra det første oppgjøret, viste seg å holde akkurat på et nedsnødd stadion i Zabrze. Der holdt de røde varmen ved å pakke seg sammen i forsvar, og noe heldig slippe unna med 0-1. Avansementet til tross; formen hadde en stund vist gryende tegn på sprekkdannelser. Det ga seg blant annet utslag i at Tottenham klarte å sette inn en vellykket beinkrok allerede i 3. runde, og at Chelsea kom til Old Trafford og vant 3-1.

Dette siste var Uniteds første ligatap på eget gress på 23 måneder. Og, som for å gjøre vondt verre, resulterte besøk fra Manchester City og Liverpool til to nye hjemmetap. Allikevel lå United fortsatt på tabelltoppen tre runder før slutt, foran Leeds og Manchester City. Men, mens konkurrentene kunne konsentrere seg om ligaavslutningen, måtte United igjen rette oppmerksomheten mot sine forpliktelser i Europa.

Real Madrid, seks ganger vinner av Europacupen, sto på motsatt banehalvdel i semifinalen, og den spanske storklubben var favoritter igjen. I lagenes første møte på Old Trafford var det likevel United som imponerte mest. George Bests seiersmål ti minutter før pause ga et ørlite håp foran returmøtet på Santiago Bernabeu.

Snytt på målstreken

Høyt oppe etter seieren mot Real, fulgte en sjokkartet opplevelse da Uniteds ligaledere ble overkjørt og knust 6-3 av West Bromwich på The Hawthorns. Samtidig vant City sin kamp og sørget for maktskifte i tabelltoppen.6-0-seieren over Newcastle en uke senere ga blod på tann, men siden også City vant, forble status uendret. Det eneste som nå kunne redde mesterskapsambisjonene var hjemmeseier mot Sunderland og Newcastle-poeng mot City på St. James’ Park.

Det ble ingen av delene. United sviktet da det gjaldt som mest, og Sunderland vant overraskende 2-1 på Old Trafford. Samtidig gjorde City sin del av jobben på Tyneside, og løpet var kjørt. De lyseblå – av alle – hadde snytt United for ligatroféet. Oppladningen til det viktige returmøtet i Madrid kunne så avgjort ha vært bedre.

Mirakelet på Santiago Bernabéu

Kanskje var det likevel skuffelsen over å ha blitt fravristet ligamesterskapet som skulle til for å vekke sulten på ny. Fortsatt var det mulig å vende en nedtur til opptur. Det betinget imidlertid at laget klarte å tukte Real Madrid i de seiersvante hvittrøyene egen hule.

Det åpnet dårlig, så ærlige må vi være. Real dominerte første omgangen på Santiago Bernabeu og rundspilte paralyserte gjester. Et fullsatt stadion var kommet for å se hjemmelaget ta seg til klubbens åttende Europacupfinalen, og var ekstasen nær da hjemmelaget gikk til pause med ledelse 3-1. Alt virket tapt for United, selv om Zorro hadde kastet ut en slags livbøye med sitt selvmål like før hvilen.

Om ikke andre, så var det i det minste én mann som holdt hodet kaldt og klart i United-leiren. I garderoben mestret manager Matt Busby til og med kunststykket med å få spillerne sine ut av transen.

– De leder med bare ett mål sammenlagt, minnet han om: «Så vi kan fortsatt klare det!»

Med disse bevingede ordene klingende i ørene løp spillerne ut for å ta fatt på de siste 45 minuttene. Så snart dommeren blåste igang, ble det da også umiddelbart synlig for alle og enhver at Busby hadde fått gehør for sin pauseprat. Nå var det plutselig United som spilte ut Real.

David Sadler sørget for balanse i sammenlagtregnskapet da han satte inn 3-2 etter 73 minutter, og så, bare fem minutter senere, steg Bill Foulkes – av alle – frem på scenen.

Den aldrende midtstopperen stormet fremover fra eget forsvar, mottok en pasning fra George Best og avsluttet som en scoringsspesialist ved å trille ballen kaldt og rolig forbi Real-keeperen.

Aldri, verken før eller senere, har 125.000 spanjoler blitt så tause på samme tid. Førsteomgangens infernalske lydinferno ble nå erstattet av apati, stille gråt og bunnløs fortvilelse. I sin fjerde semifinale hadde United endelig klart å forsere siste hinder før finalen. Der ventet Benfica.

Kings of Europe!

Alle husket hva som hadde skjedd to år tidligere. Fra seier over nettopp den mektige Lisboa-klubben, til nederlag mot «overkommelige» Partizan. En gjentakelse av den prestasjonen måtte for enhver pris unngås, selv om United fortsatt måtte klare seg uten en kneskadet Denis Law.Og som vi nå vet ble det heller ingen gjentakelse. Derimot ble dagen den største i Manchester Uniteds historie.

Etter en forsiktig og målløs førsteomgang der Benfica kom nærmest med et tverrliggerskudd, ga Bobby Charlton United ledelsen med et perfekt hodestøt åtte minutter etter pause. Lenge så det også ut til at 1-0 ville bli sluttresultatet, men så, idet det gjensto bare ti minutter på kampuret, utliknet portugisernes nummer 6, Jaime Graça. Dermed sto det plutselig 1-1 på Wembley, og alt var åpent.

Stepney redder kvelden

Og like før slutt så det ut til å gå helt galt. Da dukket «Den sorte perle», alias den store Eusebio, opp mellom to United-forsvarere og fyrte løs mot Alex Stepney. Scoring – og portugisisk seiersmål, virket uungåelig. Tiden stoppet opp et lite øyeblikk og United stirret nederlaget i hvitøyet. Men Uniteds bakerste forsvarer holdt hodet kaldt og reagerte som en panter. Han til og med holdt den harde avslutningen i fast grep.

Der og da viste Eusebio sin storhet. Selv i skuffelsen over å ha svidd en stor mulighet til å sikre laget sitt seieren, stoppet han opp og applaudere redningen som ga United nye krefter foran de avgjørende ekstraomgangene.

Avgjørelsen

Siden fulgte syv magiske minutter. De ble innledet da George Best skjøt fart, rundet keeper og trillet inn 2-1. Like etter markerte Brian Kidd sin 19-årsdag ved å heade inn 3-1 på andre forsøk, før Charlton satte punktum ved å banke inn 4-1.Fortsatt gjensto det seks minutter pluss hele andre ekstraomgang, men nå var luften slått ut av Benfica. De hadde ikke mer å gi. Som første engelske klubb hadde Manchester United vunnet Europacupen for serievinnere.

Innkalt til dronningen

Noen uker etter sin store triumf ble Matt Busby kalt inn på teppet til dronning Elizabeth II. Da han ble sluppet ut igjen hadde hun slått ham til ridder. Han var blitt Sir Matthew Busby, CBE.

1968/69: Nedturen starter

Dessverre viste Europacuptriumfen seg å være begynnelsen på slutten for Manchester Uniteds store lag. Det kom til syne allerede i oppfølgersesongen som ble et voldsomt antiklimaks. Willie Morgan var kommet fra Burnley, men ellers var laget det samme som før. Likevel fungerte det ikke. QPR ble riktignok knust 8-1 på Old Trafford, men scoringssnittet sank fra 2.12 pr kamp til 1.36 – klubbens dårligste siden 1938/39!

Europacupvinnerne nådde riktignok kvartfinalen i FA-cupen og spilte seg til nok en semifinale i Europacupen, men de avsluttet ligasesongen som nummer 11, hele 25 poeng bak vinnerne fra Leeds! Hva i all verden hadde skjedd? Hadde triumfen på Wembley gjort spillerne mette? Var Sir Matt mett? Meget mulig, for appetitten syntes å komme tilbake så snart det handlet om Europacup. Og, i februar annonserte Sir Matt at han ville overlate managerstolen til en annen etter sesongslutt.

Skammens «VM-finale»

Verdt å ta med fra 1968/69-sesongen er at United som Europacupvinnere møtte vinnerne av Copa America, Estudiantes fra Argentina, i den interkontinentale cupen. Dette var den såkalte «VM-finalen» for klubblag. Det ble en skandale.

Spesielt gjaldt dette den første kampen som ble spilt i Buenos Aires. Argentinerne var overhodet ikke interessert i å spille fotball, men foretrakk å sparke, spytte og slå seg til seier 1-0. Ironisk nok ble Nobby Stiles, med opphovnede øyne og blodig leppe, utvist etter protester mot en dommeravgjørelse.

1-2 sammenlagt mot Veron & co.

Returmøtet i Manchester ble heller ingen kosestund, om enn ikke like grotesk som det første oppgjøret. Kanskje det skyldtes at argentinerne fant nettmaskene allerede etter fem minutter? Målscoreren het forresten Juan til fornavn og Veron til etternavn! Jo da, vi snakker om Veron senior, far til Juan Sebastián.

George Best ble utvist sammen med en argentiner, og som i Buenos Aires utviklet kampen seg til en farse. Willie Morgan utliknet i kampens siste minutter, men selv om det betydde tap i dobbeltoppgjøret, var det ingen av United-spillerne som beklaget at dommeren blåste av like etterpå.

1969/70: Fra Busby til McGuinness

Som tidligere antydet: begynnelsen på slutten for Uniteds store lag startet allerede i Sir Matt Busbys regjeringstid. Som i bakrus sjanglet klubben seg gjennom Europacupstriumfens oppfølgersesong, og da den tok slutt overlot Sir Matt tømmene til den uerfarne Wilf McGuinness.

McGuinness var nærmest født og oppvokst på Old Trafford. Selv var han en Busby Babe som hadde spilt både for klubb og landslag inntil et stygt beinbrudd satte bom for videre karriere. Han kjente klubben fra innsiden, og var på tidspunktet for utnevnelsen trener for klubbens reservelag. I tillegg hadde han bakgrunn fra trenerstaben til det engelske landslaget. Som manager derimot, var han ikke bare uerfaren; han var grønn. Men Busby hadde tro på sin tidligere «Babe».

Selv tok den gamle tittelen «General Manager» og flyttet opp en etasje, mens McGuinness, til tross for at han overtok ansvaret for spillergruppen, måtte nøye seg med tittelen «Chief Coach».