1920-29: De (ikke bare) glade 1920-årene

– Give it to Joe!

For den som ikke hadde sett faresignalene kom sesongstarten høsten 1921 som et sjokk. 0-5-nederlaget mot Everton på Goodison Park var brutalt nok, og det skulle snart komme for en dag at stortapet heller ikke berodde på tilfeldigheter. Da sesongen ble avsluttet var det med Manchester United som desidert tabelljumbo. Det første nedrykket siden 1894 var et faktum, og det skulle ta tre lange år før klubben returnerte til eliten.

Årsaken til de begredelige resultatene lå først og fremst i lagets manglende evne til å finne motstandernes nettmasker, men også i de store lukene som altfor ofte oppsto i forsvaret foran keeper Jack Mew.

En som i mindre grad enn noen andre kunne lastes for den nedadgående trenden, var publikumsfavoritten Joe Spence. I 1919 var han kommet til Old Trafford fra amatørfotball i Newcastle-området og ble toppscorer i hver av de tre første sesongene etter krigen. Likevel forteller det litt om lagets offensive problemer når han i 1920/21, sammen med Tom Miller og Ted Partridge, endte på toppen av scoringslisten med fattige syv mål i en serie som den gang besto av 42 kamper!

Men Spence gjorde så godt han kunne i en tung og vanskelig tid, og kunne etter hvert slå seg på brystet som Uniteds mest målfarlige spiller i halvparten av sesongene på 1920-tallet. Han tjente klubben trofast helt frem til 1933, og var den United-fansen satte sin lit til mer enn noen andre: «Give it to Joe!», skrek de hver gang ballen ikke rullet Uniteds vei.

Tre år i 2. divisjon

De tre årene United spilte i nest øverste divisjon overlot Spence toppscorerprisen til Arthur Lochhead og William Henderson. Sistnevnte kostet klubben 1.750 pund da han kom fra Airdrie i november 1921, en overgang som førte til at Joe Spence ble skjøvet ut på høyrevingen.

Men, selv om Henderson scoret kampens eneste mål i debuten mot Aston Villa, ble han aldri den suksessen klubben hadde håpet på. Da han etter nærmere to hele sesonger blant reservene omsider ble tatt inn i varmen igjen, gikk det pussig nok ikke lang tid før han ble solgt til Preston. Med 14 fulltreffere ble Henderson allikevel Uniteds toppscorer i opprykksesongen 1924/25, til tross for at det fortsatt gjensto 16 kamper av sesongen da han ble satt på toget til Deepdale.

Knallharde Barson

En annen mann som skulle sette sitt store og sterke preg på 1920-årenes Manchester United, var Frank Barson. Han var en hardhaus, for å si det mildt. Hvis utrykket «sterk som en okse» for én gangs skyld skal kunne brukes som annet enn en ren klisjé, må det være om denne tidligere smeden. Han ble hentet fra Aston Villa for £5.000 sommeren 1922, like etter at United, for andre gang i klubbens historie, var blitt degradert fra 1. divisjon.

Fra sin dype posisjon som senterhalf var Barson en lei mann å passere, og i tillegg var han nærmest uslåelig i luftrommet. Hans knallharde spillestil gjorde ham til et yndet hatobjekt blant motstandernes tilhengere, og det skjedde mer enn én gang at han trengte politiassistanse på sin vei til garderoben. Som The Times så treffende skrev det den gangen: «He is not loved by any but members of his own crowd».

Etter FA-cupsemifinalen mot Manchester City i 1926, en kamp som endte med 3-0-seier til de lyseblå, ble Barson innkalt til FA. Kamplederen hadde ikke reagert på noe spesielt underveis i oppgjøret, men fotballforbundets menn mente å ha sett United-stopperen utøve «stygt spill». Dermed ila de ham en karantene på seks kamper.

Les også: Tidenes raskeste overgang?

1925/26: Sterk retur til toppen

Da 2. plassen bak Leicester i 1924/25-sesongen omsider førte manager Chapman og laget hans tilbake til engelsk fotballs elitedivisjon, svarte de på utfordringen med en finfin 9. plass i comebacksesongen. Manageren hadde fått skikk på både spill og resultater, og plasseringen var den beste siden fjerdeplassen i 1912/13. Og ikke nok med det, for i FA-cupen ledet han United helt til semifinalen. Der hadde ikke klubben vært siden mesterskapsåret 1909. I det hele tatt; optimismen var tilbake. Under John Chapmans ledelse så Manchester United ut til å gå mot en lys fremtid.

1926/27: Chapman suspenderes

Det ingen visste der og da, var at klubben isteden skulle bli rammet av en skandale som førte til at John Chapman ble tvunget til å forlate Old Trafford under en mørk sky:

I oktober 1926, temmelig nøyaktig fem år etter ansettelsen av Chapman, dukket det opp et brev i klubbens postkasse. Konvolutten bar fotballforbundets logo og, skulle det vise seg, et sjokkerende innhold. Den eksakte ordlyden vites ikke, men det essensielle i den var meldingen om at FA hadde besluttet å suspendere Chapman frem til utgangen av 1926/27-sesongen. Som årsak oppga forbundet «usømmelig oppførsel». Detaljene rundt de høye menns avgjørelse har aldri blitt offentliggjort, men det var åpenbart at United ikke hadde noe valg: Chapman måtte gå.

Hva nå?

Klubbens trofaste tjener og tidligere kaptein, den 32 år gamle Clarence «Lal» Hilditch, fikk ansvaret med å lede laget ut sesongen. Dette gjorde ham til Manchester Uniteds første spillende manager, og den eneste frem til Ryan Giggs fikk ansvaret i noen korte uker etter avskjedigelsen av David Moyes i april 2014.

Frem til han la bort støvlene etter 1931/32-sesongen, fikk Hilditch 322 liga- og cupkamper for United. Han kan kanskje betegnes som en tidlig utgave av Bobby Charlton, i den forstand at han var en gentleman både på og utenfor banen. Det ble til og med påstått at han aldri fikk et frispark imot seg!

Men den godeste Hilditch var trolig litt for snill — også som manager. Selv om han fortsatt var mer enn god nok, var han svært tilbakeholden med å inkludere seg selv på laget. I hvert fall som en delvis konsekvens av dette, ramlet United nedover på tabellen, og endte til slutt på 15. plass.

1927/28: Ex-dommer tar styringen

Foran 1927/28-sesongen utnevnte United Herbert Bamlett til ny manager. Han ble dermed Uniteds fjerde sjef dette tiåret. Med seg som assistent, fikk han Uniteds legendariske talentspeider Louis Rocca.

Men selv om han var raskt ute og sikret seg Stockports midtbanemann Hugh McLenahan (til en pris av en fryseboks fullstappet med iskrem!), ville det være synd å si at alt ble så meget bedre etter Bamletts ankomst. Han hentet ogå Tommy Reid fra Liverpool(!), en svær, tung, men til tider effektiv spiss, og etter hvert også angriperen Henry Rowley fra Shrewsbury. Men, innkjøpene til tross, det gikk ikke noe særlig bedre enn sesongen før, snarere tvert imot. 18. plassen var i det minste nok til å forlenge oppholdet i landets øverste divisjon.

I FA-cupen nådde Bamletts mannskap kvartfinalen, men der ble det bråstopp mot et Blackburn-lag som seiret 2-0 hjemme på Ewood Park.

Før han ankom Old Trafford, hadde Herbert Bamlett samlet seg managererfaring fra Oldham, Wigan og Middlesbrough. I mange år var han imidlertid mer kjent som en av Englands beste dommere.

Som en pussig kuriositet kan vi nevne at det var Bamlett som dømte United i FA-cupens kvartfinale mot Burnley i 1909. Da førte værforholdene til at han blåste av kampen 18 minutter før slutt, på et tidspunktet da United lå under med 0-1 og var på god vei ut av turneringen. Da kampen ble spilt på nytt noen dager senere, vant imidlertid rødtrøyene med 3-2. Senere på våren, etter 1-0 over Newcastle i semifinalen, gikk de hen og sikret klubbens første FA-cuptrofé etter nok en 1-0-seier, denne gang over Bristol City i finalen.

Les også: Dommeren som klapret tenner

Regelendring

Ellers i dette tiåret, nærmere bestemt i 1926, så engelsk fotball en endring i offside-regelen. Heretter var det kun nødvendig med to forsvarsspillere (inkludert keeper) mellom angriperen og målstreken, mot tidligere tre. Dette var en nyvinning United utnyttet ved å omskolere Frank McPherson fra venstreving til spiss. Det var selvsagt ingen tilfeldighet, ettersom McPherson var regnet som en av ligaens raskeste spillere. Ved å flytte ham innover i banen kunne man få fullt utbytte av denne styrken i kamp mot trege midtstoppere. Og, i sin nye rolle viste McPherson seg som effektiviteten selv. 16 fulltreffere på 22 kamper bør være god nok dokumentasjon på det.

Men McPhersons effektivitet til tross; det var ikke han som ble Uniteds toppscorer i 1925/26. Den æren tilfalt Clatworthy «Charlie» Rennox, en stor, tøff tanksenter, som var spesielt sterk i luftrommet. Han sørget for 17 mål på 34 kamper, men forsvant til Grimsby etter bare to sesonger.

McPherson, på sin side, forlot United til fordel for Watford i september 1928. Han ble værende på Vicarage Road i åtte sesonger, før han etter hvert flyttet tilbake til Manchester-området, hvor han døde i 1953, bare 51 år gammel.

Hopp videre: 1930-39: På kanten av stupet

1878-99: Den tunge starten
1900-09: Nytt navn og første trofeer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé - og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1955-59: Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1965-69: Europa erobres
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1974-77: Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende ...
1983-86: Oppkjøpstrusler, avskjed og første skandinav
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til dobbel-Dobbel
1996-99: Europa erobres på ny
1999-2003: Tre, to, én, null ... men så gull!
2003-06: Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen - i England og Europa
2009-13: Jubel og fortvilelse - Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016-18: Ny sjef, nye trofeer og så mageplask
2018-22: Først rekordstart og fremgang med Solskjær ...
2021-22: Så et grusomt år - tross Ronaldo-returen
2022-: Trofé, finaler og fremgang på første forsøk med Ten Hag