Veldig mye ble pakket inn i årene 1910-1919: Old Trafford ble Uniteds nye arena, klubben tok sitt andre ligagull, manager Ernest Mangnall forsvant til City, spillere ble suspendert på grunn av kampfiksing. Men mye mer alvorlig var 1. Verdenskrig. Tiåret ble snytt for fire fotballsesonger på grunn av den store krigen.
United i liga og cup
1909/10: 1. div. nr. 5; FAC 1
1910/11: 1. div. nr. 1; FAC 3
1911/12: 1. div. nr. 13; FAC 4
1912/13: 1. div. nr. 4; FAC 3
1913/14: 1. div. nr. 14; FAC 1
1914/15: 1. div. nr. 18, FAC 1
1915/16: Krigsserien, nr. 6
1916/17: Krigsserien, nr. 4
1917/18: Krigsserien, nr. 8
1918/19: Krigsserien, nr. 3
Det nye tiåret var nøyaktig 50 dager gammelt da Manchester United innviet klubbens nye storstue; Old Trafford. Den opprinnelige planen var å bygge en stadion med en kapasitet på 100.000. Dette ble redusert, men Uniteds nye stadion var uansett en fantastisk arena, til en kostnad av 60.000 pund – en svært høy sum den gangen. Og flyttingen skjedde i tolvte time. Bare noen uker før hadde den gamle tretribunen på Bank Street blåst ned under en vinterstormnatt, der heldigvis ingen ble skadet. Uniteds siste kamp på Bank Street ble spilt foran kun 7.000 tilskuere (5-0 over Tottenham) – en sterk kontrast til de 45.000 som så det første oppgjøret, mot den gamle rivalen Liverpool, på Old Trafford. Som en frekk gjest stjal bortelaget av med 4-3-seier og dermed begge poengene.
The Outcasts
Annonse
Sesongen hadde imidlertid startet under svært dramatiske omstendigheter. Spillernes fagforening PFA var på ren kollisjonskurs med det engelske fotballforbundet FA (United hadde to år tidligere spilt en inntektskamp for PFA, noe både ligaen og FA var sterkt imot). FA og The Football League fryktet at spillerne, med PFA i ryggen, kunne starte debatt og diskusjon som lå utenfor det rent fotballmessige, og PFA kunne også kanskje be om støtte fra sterke industrielle fagforeninger. Fem dager før ligastart sendte fotballmyndighetene ut følgende advarsel:
The Outcasts
– Enhver spiller som er medlem av PFA vil bli suspendert. Lønn vil bli inndratt og spilleren vil bli nektet spill i ligaen.
Selv om PFA ble stiftet så langt tilbake som 1898 slet spillernes fagforening fortsatt med å bli anerkjent. Høyere lønn for spillerne i lavere divisjoner var et skrik for døve ører. Dermed sendte PFA ut varsel om streik, noe FA og ligaen besvarte med ovenfornevnte trussel. De fleste klubbene fant ut at løsningen var å verve nok amatører til å la kampene gå som vanlig. Dog ikke United.
Samtlige i klubben var enige om at myndighetenes trussel var feil, og på fleip poserte United (sammen med Evertons T. Coleman) på et lagbilde der de kalte seg “The Outcasts”, eller “De utstøtte”.
Kvelden før ligastart ga myndighetene etter. PFA ble anerkjent, suspensjonene ble trukket tilbake og kravet om bedre lønn for alle spillere ble innfridd. I manges øyne var dette en av Manchester Uniteds største seire noensinne. Hvis det ikke hadde vært “en for alle, alle for en” i denne situasjonen hadde ikke myndighetene gitt etter. PFA var (og er) med andre ord United en stor takk skyldig.
Ingen troféer
Selv om United tapte første ligakamp på Old Trafford, trykket spillerne straks den nye hjemmearenaen til sitt hjerte. United spilte syv ligakamper på Old Trafford den sesongen etter den nevnte åpningskampen mot Liverpool, og vant samtlige. Sheffield U., Bolton, Bristol City, Blackburn, Everton, Sunderland og Middlesbrough var skalpene som ble hengende i beltet denne vinteren og våren.
Bortestatistikken var imidlertid ikke like imponerende (ingen seirer på de seks siste kampene), og dermed ble det bare femteplass på United.
Annonse
I FA-cupen røk laget ut ved første hinder, borte mot Burnley. Tatt i betraktning av at United hadde vunnet ligaen i 1908 og FA-cupen i 1909, ble 1909/10-sesongen en skuffelse. Det skulle imidlertid ikke drøye lenge før rødtrøyene tok sitt andre ligagull, det første på Old Trafford. United gikk nemlig til topps i 1910/11 etter en svært så dramatisk og spennende avslutning, der klubben faktisk fikk aldri så lite hjelp fra sin gamle rival Liverpool.
Det hele stod mellom United og Aston Villa, og da United tapte 2-4 på Villa Park i nest siste ligarunde trodde de fleste at det hele var kjørt. Villa ledet med ett poeng foran siste ligarunde, der de gjestet Liverpool, mens United hadde hjemmekamp mot Sunderland. Sunderland på tredjeplass virket uansett som en langt tøffere oppgave enn Liverpool, som lå på nedre halvdel av tabellen uten noe annet enn æren å spille for. Pussig nok var det så mange som så mørkt på situasjonen før ligaavslutningen at kun 10.000 mennesker kom til Old Trafford, sesongens laveste tilskuertall hjemme.
De som møtte opp fikk til gjengjeld juble over en knusende 5-1-seier. Og, for å gjøre ettermiddagen komplett, kom meldingen om at Liverpool hadde gjort jobben sin med 3-1-seier over Villa. Dermed vant United ligaen ett poeng foran Birmingham-klubben (det var to poeng for seier). Det ingen kunne vite, var at dette skulle vise seg å bli Uniteds siste ligagull på 43 år.
Meredith og West
Enoch West skal ha en god del av æren for ligagullet i 1911. Måltyven ble kjøpt fra Nottingham Forest sommeren 1910, som erstatter for Jimmy Turnbull, som ikke fikk fornyet kontrakten. Og West ble en umiddelbar suksess ved å score allerede i debuten, da Arsenal ble slått 2-1 borte. Enoch “Knocker” West dannet etterhvert en meget effektiv scoringsduo sammen med Sandy Turnbull. “Knocker” ble toppscorer i sin første sesong med 19 mål på 35 kamper, med Sandy Turnbull hakk i hæl med 18 fulltreffere. Innleggene til herrene Turnbull og West, ble svært ofte besørget av Billy Meredith fra høyre og George Wall fra venstre. Wall var teknisk, rask og hadde en spesielt god evne til å skjære inn i banen og skyte når motstanderne minst ventet det. På motsatt side var Billy Meredith. Mannen med tannpirkeren som sikkert kjennetegn, og engelsk fotballs første superstjerne. En spiller som ikke uten grunn fikk tilnavnet “The Wizard”, eller “Trollmannen”.
Mangnall til City
Ernest Mangnall, regnes som Manchester Uniteds største manager etter Sir Matt og Sir Alex. Riktignok var termen manager ennå ikke oppfunnet og Mangnall formelt sette hadde tittelen klubbsekretær, sjokkerte han uansett den røde delen av Manchester da kalenderen viste august 1912. Brått og uventet forlot han United for å overta tilsvarende stilling hos rivalen City. Mangnall hadde ledet United i ni år, og skulle nå bli hos den blå naboen i de neste 12. City-styret intervjuet Mangnall i tre timer, og én time senere annonserte de sin nye manager.
Mangnall var mannen som hadde stått bak Uniteds første suksessperiode, og spekulasjonene om hvorfor han plutselig gikk over til rivalen både var og er mange.
Annonse
Den mest sannsynlige er at Mangnall forutså de bleke årene som snart lå foran United, mens han i City så nye muligheter.
Da Mangnall i 1924 omsider ga seg i City og isteden ble direktør i Bolton Wanderers, fikk han en testimonialkamp med et sammensatt Manchester-lag mot Liverpool/Everton.
Uniteds siste sesong med Mangnall ved roret, 1911/12, hadde endt med en skuffende 13. plass før John James Bentley overtok og ledet laget til en akseptabel fjerdeplass i 1912/13. Oppturen ble imidlertid særdeles kort, for allerede i den påfølgende sesongen ble det en særdeles skuffende 14. plass, klubbens svakeste ligaplassering på 12 år og kun tre år etter klubbens ligasuksessen i 1911.
Publikum vendte også laget ryggen, og i snitt var det kun 15.000 tilskuere på hjemmekampene i Bentleys andre sesong. Klubbens suksessperiode var definitivt over for denne gang.
J. J. Bentley styrte likevel skuten fram til John Robson overtok jobben i desember 1914. Interessant nok ble Robson samtidig Uniteds første offisielle manager. Han kom til Old Trafford etter å ha vært manager i Brighton i seks og et halvt år. Før den tid hadde han ledet henholdsvis Crystal Palace og Middlesbrough.
Den nye mannen fikk en vanskelig oppgave på Old Trafford. Han tok over et lag som hadde vært gjennom en periode med betydelig suksess, men som nå ubønnhørlig var på hell.
Da Robson skrev under kontrakten den 28. desember 1914, to dager etter 1-1-kampen borte mot Liverpool, hadde laget kun vunnet én av sine 12 siste ligakamper.
Selv om det deretter ble 1-2-tap mot Bradford i hans første kamp ved roret, snudde resultatene snart. Det ble dokumentert med bare bare ett tap på de syv neste kampene.
Kampfiksingsskandale
United berget plassen så vidt det var i 1914/15, ett poeng foran Chelsea. London-klubben slapp likevel å rykke ned (ettersom toppdivisjonen ble utvidet fra 20 til 22 lag etter etter 1. verdenskrig).
Annonse
En avgjørende kamp for Robsons røde armé var utvilsomt 3-1-seieren over nettopp Chelsea i nest siste serierunde. Likevel var det seieren langfredag 2. april som skulle gå til historiebøkene, og det med negative fortegn. Midt i en svak periode, vant riktignok United plutselig 2-0 over Liverpool etter scoringer av George Anderson. Måten kampen hadde forløpt, bidro imidlertid til mange hevede øyenbryn blant flere enn bare de 18 000 tribunesliterne som hadde møtt frem på Old Trafford denne aprildagen. Selv dommeren, en viss Mr. Sharpe, undret seg over prestasjonene til kampens 22 aktører.
United-dominansen hadde nemlig vært så stor, og så mange enorme sjanser var blitt brent, at fotballforbundet i etterkant satte ned en granskningskommisjon. Denne kom fram til at kampen virkelig var blitt “fikset”, og at United-seier med sifrene 2-0 på forhånd hadde viste seg å gi meget pene 7-1 i odds. Plutselig var det til å begripe hvorfor den vanligvis så sikre kaptein Patrick O'Connel hadde klart å bomme med flere meter da han fikk sjansen fra straffemerket.
Kommisjonens granskning avdekket at spillere fra begge lag før kampen hadde hatt et møte på den nå nedlagte puben Dog & Partridge, like ved siden av der Bishop Blaze i dag ligger. Fire spillere fra hvert lag, deriblant Enoch West, tomålsscorer George Anderson, Arthur Whalley og Sandy Turnbull (Whalley og Turnbull spilte ikke kampen). ble funnet skyldige i kampfiksing, og suspendert på livstid fra all organisert fotball.
Til tross for granskningskommisjonens nådeløse konklusjon, ble resultatet fra skandalekampen merkelig nok stående, mens flere av de dømte spillerne etter hvert fikk de livslange bannlysningene mot seg hevet.
Det gjaldt ikke George Anderson. Han valgte isteden å fortsette sitt liv som svindler, og for det måtte han i 1918 sone åtte måneder i fengsel. Det gjaldt heller ikke Enoch West, selv om han kategorisk nektet enhver innbefatning med kampfiksing. FA sto derimot hardt på at han var skyldig og tillot ham aldri mer å spille fotball. Spilleren fikk likevel reddet ettermælet sitt da forbundet i desember 1945 krøp til korset ved å oppheve dommen og innrømme at han var blitt uskyldig dømt. På det tidspunktet hadde imidlertid West rukket å bli 59 år gammel.
1. verdenskrig
4. august 1914 erklærte England krig mot Tyskland. Det ble derfor sett på som kontroversielt at England (og Skottland) valgte å ikke bare å starte, men å fullføre 1914/15-sesongen. samtidig som tusenvis av mennesker mistet livet i kampene på Kontinentet.
Motivasjonen var i utgangspunktet at fotball skulle fungere som «motgift» til krig, og i tillegg trodde mange at krigen bare ville vare noen måneder. Men da de enorme tragediene ved fronten ble kjent, innså fotballmyndighetene at man ikke lenger kunne fortsette, bare for likevel å gi tillatelse til å fullføre sesongen. Det skjedde uten den helt store entusiasmen fra spillere og publikummere. Ikke så merkelig, all den tid veldig mange hadde venner og/eller familiemedlemmer som kjempet ved fronten.
Rent sportslig mistet fotballspillerne fem av sine beste år som aktive på grunn av krigen. Riktignok ble det gitt tillatelse til uorganisert fotball, og så lenge man informerte sin opprinnelige klubb var det ingen problemer med å spille for andre lag. Disse ble ofte valgt i forbindelse med hvor den enkelte ble utplassert som følge av krigen.
United-spillere i andre klubber
Disse United-spillere var involvert med andre lag, med link til dem som ikke allerede har blitt nevnt:
Billy Meredith (Stalybridge Celtic), Robert Beale (Arsenal), Paddy O´Donnell (Clapton Orient og Rochdale), George Anderson (Belfast United), Joe Norton (Nottingham F. og Leicester), Arthur Potts (Southport), Walter Spratt (Clapton Orient), Arthur Allman (Stoke), George Stacey (Rotherham), James Travers (Tottenham), Frank Knowles (Arsenal og Oldham), Arthur Whalley (Clapton Orient) og George Hunter (Brentford og Birmingham).
Annonse
Følgende United-spillere måtte ut i aktiv krigstjeneste under 1. verdenskrig: Jim Hodge, George Hunter, Frank Knowles, James Travers, George Wall, Joe Norton, Tommy Gipps, Arthur Potts, Cyril Barlow og Sandy Turnbull. Flere av disse pådro seg skader som påvirket karrieren, og Sandy Turnbull døde under kampene i Arras, Frankrike i mai 1915. Da den grusomme krigen omsider var over, 11. november 1918, hadde United også mistet klubbsekretær J. J. Bentley. Den tidligere manageren gikk bort i 1916 etter lang tids sykdom, og hans verv var i 2014 blitt overtatt av John Robson, som fortsatt satt som manager.
Da fotballen igjen rullet fra august 1919 hadde United vervet en ny og spennende spiss, ved navn Joe Spence.
1909/10: 1. div. nr. 5; FAC 1
